Veiledning og støtte til fosterforeldre

Hei og takk for at du vil dele dine erfaringer!

Først, kan du si litt om bakgrunnen din?

Jeg har vært fosterforelder i en årrekke. Det startet for over 30 år siden, da jeg begynte å tilby avlastningshjem for tre gutter – et tvillingpar og en eldre bror. Jeg fikk så to egne barn, og hadde fortsatt de tre barna på avlastning.

Da barna ble større, startet jeg en ny barnehage fordi det var dårlig barnehagetilbud lokalt. Jeg utdannet meg da innen ledelse av familiebarnehager. Det fortsatte jeg med i 10 år, og fikk også to nye barn. I tillegg hadde jeg også besøkshjem, så det var travle dager!

For 22 år siden startet jeg med fosterhjem, og har hatt flere barn som har bodd hos meg i disse årene. Disse barna er fortsatt familien min og jeg har også fått barnebarn! I 2003 sluttet jeg å drive barnehage, og jeg jobbet som leder av Fylkesforeningen til Norsk Fosterhjemsforeningen i Oppland i 7 år. Jeg satt da også i hovedstyret i 4 år.

I forbindelse med arbeidet i Fosterhjemsforeningen så veiledet jeg fosterforeldre i mange ulike situasjoner og har også fortsatt med dette etter at jeg sluttet i foreningen.

Kan du si noe om hva du har lært gjennom disse årene?

Det gjør jeg gjerne! Jeg har hatt lyst til å dele mer av min kunnskap og mine opplevelser med andre, og det er mye jeg har lært gjennom denne tiden.

En av de aller viktigste prinsippene og verdiene for meg er at alle barn er likeverdige, og skal gis de samme mulighetene til å utvikle seg, lære og lykkes. Jeg har selv kjent på sorgen ved å ha barn som har et mer sårbart utgangspunkt, med to for tidlig fødte barn med påfølgende komplikasjoner. Men det er ikke slik at barn som har et annet utgangspunkt enn gjennomsnittet må mislykkes og ende opp med færre muligheter enn andre barn.

Når vi voksne klarer å se muligheter og ressurser hos barnet, legge til rette for dem, gi de trygghet og tilpasse læring til deres interesser, nivå og tempo så er det fantastisk å se hva de kan få til!

En historie jeg liker å forteller er fra PRIDE-grunnkursene i regi av Fosterforeningen. Ungene mine, både biologiske og fosterbarn, har vært med på kursene flere ganger.  På disse kursene pleide de å sette lapper på bordet der det sto “biologisk mor”, “foster mor”, “biologisk barn”og  “fosterbarn” osv. Da datteren min dro til et slikt arrangement, rev hun av delen av lappen der det sto “biologisk” og satte lappen opp igjen med kun “barn”. Da hun ble spurt hvorfor hun gjorde dette, sa hun “Hjemme hos oss er alle barna til mamma. Det er ingen forskjell på oss, og det er det dere burde tenke mest på – det er ingen forskjell. Vi er alle ulike, men vi er barn”.

Jeg har også vært opptatt av fosterbarna, eller om de trenger et beredskapshjem, som kommer til familien skal kunne få en ny start og bli sett med nye øyne. Disse barna har som regel vært gjennom flere utredninger fra ulike instanser, og kommer til fosterhjemmet med store bunker med dokumenter.

De papirene har jeg forsøkt å legge litt til side, og i det øyeblikket barna kom over dørstokken her hjemme, tenkt at  “Nå skal du få begynne på nytt”.

Alle som blir utredet for noe blir gjerne utredet på det verste tidspunktet i sitt liv. Det har jeg mange ganger tenkt at det er problematisk, når de blir utredet når de står i sin verste krise, et annet sted enn her de skal være nå, og så skal man begynne å jobbe ut ifra den utredningen?

Det ble veldig tydelig for meg at jeg måtte legge mye av dette til side og heller ha fokus på å skape nye muligheter for barnet i et nytt miljø, se hvem barnet er nå, se og støtte barnets ressurser og ha fokus fremover.

Jeg har drevet mye med observasjon når det gjelder barn, både i forhold til barnehagen jeg drev, fosterhjem og lignende. Og jeg tenker at mellommenneskelig forståelse er så viktig – det handler om å lytte til hverandre, respektere hverandre og ta vare på hverandre.

Hvordan opplevde du veilederutdannelsen?

For meg har veilederutdannelse og å lære om PLS Reguleringsstøttemodellen vært en veldig berikende opplevelse. Jeg har tatt mange kurs opp igjennom, og har vært gjennom mye som fosterforelder.  Veilederutdannelsen har vært helt spesielt for meg. Jeg føler at det jeg har lært i utdannelsen har vært svært nyttig for meg i hverdagen min.

Jeg har blitt veldig bevisst på meg selv, og på min måte å håndtere situasjoner på. Jeg har fått mye av den kunnskapen og erfaringen jeg har fra før mer på plass. PLS modellen gir en veldig god oversikt over både situasjonene, læringsprosessen og setter mye av den erfaringskunnskapen jeg har fra før inn i et synlig og forståelig bilde.

Den har også hjulpet meg å blitt mye mer finjustert i forhold til den emosjonelle tilstanden og stemningen, hvor både jeg og barna befinner oss mentalt, emosjonelt og i de relasjonelle handlingene.  For eksempel, når barna girer opp, er jeg nå mer bevisst på at jeg ikke også gjør det. Det er lettere å få situasjonene til å roe seg, og det har bidratt til at vi har det roligere i huset. Lydnivået hos oss er lavere nå enn det var tidligere, så på den måten bruker jeg mye av det jeg har lært på kurset 24/7.

Jeg har brukt modellene mye, og har også hatt gode samtaler med barna om dette. Vi har snakket om hvordan vi kommuniserer med hverandre, om hvorfor visse ting er vanskelige, de ulike nivåene i eskaleringskurven og hva som skjer med kroppen vår når vi blir stressa.

Jeg synes oppsettet i Reguleringsstøttemodellen er faglig godt, oversiktlig og praktisk orientert, lett å forstå seg på og jeg har brukt den mye.

På hvilken måte føler du at utdanningen har hjulpet deg?

Utdanningen fungerte svært godt for meg både på grunn av det konkrete og praktiske innholdet, undervisning med praktisk fokus og også sammensetningen av deltakerne med ulik bakgrunn og erfaring, med mye fokus på deling av erfaringer med bruk av modellen.

Jeg har fått muligheten til å se fra utsiden det jeg har drevet med i mange år. Jeg har tidligere også skapt gode resultater, men har ikke hatt et tydelig begrepsapparat og modeller for å beskrive og forstå det. Det å få se dette fra utsiden har gjort det enklere å ta ting innover seg, og det har vært lettere å plassere ting.

Nå kan jeg få til enda mer, og det er også enklere å formidle det videre til andre, i veiledning av foreldre, dialog med skole, kommune og så videre.  Jeg kjenner selv at jeg er sterkere og tryggere nå og har det bedre med meg selv i forhold til det å formidle dette videre til andre.

Det er også lettere å gå inn i observasjonssituasjoner, enklere å komme med råd til andre om hva de kan gjøre, og hvilke muligheter de har. Jeg føler at jeg nå har flere strenger å spille på og at det nå er lettere for meg å rådføre foreldrene jeg jobber med.

Kan du gi noen eksempler på hvordan du har brukt PLS i praksis?

Det gjør jeg gjerne og jeg har mange eksempler på dette.

En ting jeg tidvis følte var mer krevende var å jobbe med relasjonene og konflikter mellom barna og være voksen leder når vi er sammen hele gjengen. Det typiske hverdagslige eksempelet er rundt middagsbordet. Nå for tiden er vi minst 4 tilstede, meg selv og tre gutter. Det kunne tidligere lett bli mye støy, humor av typen som lett går ut over og irriterer en av de og da gjerne minstemann, og som da kan eskalere mellom de.

Slike situasjoner synes jeg det er enklere å løse nå. Noe av det jeg har blitt bedre på er å sette grenser på en grundigere måter, være tydeligere på mine forventninger og rammer til situasjonen og forklarer de bedre. I tillegg hjelper jeg de til å forstå hverandre bedre, og inkluderer de i å finne nye og bedre måter å ha det morsomt sammen på. Det er fremdeles livlig rundt middagsbordet men på en triveligere og mer inkluderende måte.

Jeg har også brukt både PLS modellen, Perspektivspiralen og Responstrakten som samtaleverktøy for å snakke med barna om ulike utfordringer og hvordan deres opplevelse av situasjonene er. Det har gjort det enklere for de å finne ord for å beskrive og snakke.

Som et eksempel så har jeg et barn i huset som ikke er så glad i skolen vi har brukt modellene for å snakke om barnets opplevelse og følelser i forbindelse med skolen. Det gjør det lettere også for barnet å beskrive sin egen opplevelse, og vi kan kommunisere bedre sammen.

Når jeg i samtaler med barnet får høre at han føler en flukt eller kamp-reaksjon i møte med skolen, og at han tenker at det gjør at han ikke får så mye ut av skolehverdagen gir det meg en helt annen innsikt i hans skoledag enn jeg ellers ville fått. Da blir det enklere å forstå barnet, og vi kan jobbe videre med å løse dette sammen.

Den ble også brukt da den yngste sønnen min en morgen fortalte meg at han gruet seg svært til å dra på svømming. Vi kunne da bruke denne modellen som veileder for en god samtale om hva som lå til grunn for hans negative følelser angående svømmingen. Vi fikk snakket om hvorfor han ikke trivdes med svømmingen – var det fordi han var redd eller utrygg, eller om han rett og slett hatet å dusje eller slet med noe annet i forhold til den situasjonen?

I begge disse eksemplene har vi kommet flere steg fremover og det er enklere å finne løsninger.

Jeg føler meg også mye tryggere på å bruke mye mer perspektivtagende og anerkjennende kommunikasjon i mitt daglige liv nå. Og føler meg bedre rustet til å håndtere krevende situasjoner, og klarer å holde meg rolig selv og ha et klart fokus også i utfordrende situasjoner.

Jeg driver også med veiledning, og har brukt det jeg har lært på PLS-kurset mye i forbindelse med det. I løpet av utdanningen har jeg jobbet mye med spesifikk familie der den ene forelderen er alene med barna og barnevernet er involvert.

I den situasjonen har jeg hatt stort utbytte av utdanningen, og forelderen har fått svært god utbytte av dette. Forelderen jobber faktisk med barn til vanlig, og begynte også å ta dette i bruk i sitt daglige arbeid.

Her oppsto det en svært utfordrende situasjon i forbindelse med at forelderen fikk beskjed av barnevernet om å hente barnet ved tvang hos den andre forelderen, fordi barnet var svært utagerende. Hvis ikke forelderen selv gjorde det innen en time så ville politiet bli tilkalt og hente barnet.

Forelderen ringte da meg og lurte på hvordan hen skulle håndtere dette. Jeg føler at det jeg har lært i utdanningen gjorde det mulig for meg å støtte hen på best mulig måte også i en slik krevende og tilspisset situasjon – og jeg føler en trygghet i meg selv i veiledningssituasjonen.

Utdanningen har også hjulpet meg i mitt personlige liv – da min far døde, brukte jeg mye av det jeg har lært her for å holde roen og oppnå god kommunikasjon med søsknene mine. Jeg føler at jeg står bedre i skoene mine nå.

Jeg har vært på mange kurs angående traumer, hvordan hjernen fungerer og mye annet, men jeg har lett etter noe mer, som mer kobler dette sammen med det praktiske, og som sier noe konkret om det de vanskelige og utfordrende situasjonene. Denne utdanningen og PLS modellen er en fantastisk kombinasjon av det praktiske og det teoretiske – det går så hånd i hanske og det fungerer veldig godt.

Det er tydelig at du har et spesielt engasjement for fosterbarn og fosterforeldre. Vil du fortelle litt om dette?

Jeg opplever at mange fosterforeldre sitter litt fast og og tror at det kun er saksbehandleren i barnevernet som kan hjelpe dem – men faktisk er det mer hjelp å få. Jeg tenker at en spesifikk modell som PLS modellen kan bidra med bevisstgjøring når det gjelder fosterforeldre som sliter med systemet.

Det jeg ser er at det er veldig mange som kan mye og gjør mye riktig, men at det kan være vanskelig for dem å se dette selv. Med litt hjelp, støtte og forklaring blir det mulig å se hva man gjør som er riktig – og da blir det enklere å gjøre mer av det, også når det er ekstra krevende og man trenger det mest.

Det å reflektere over egen atferd og reaksjoner er viktig, og er noe av det som har drevet meg gjennom mange år med dette er at jeg har fått mye glede av å se at jeg har prestert på forskjellige punkter. Jeg har jobbet mye med meg selv og sett nøye på hva jeg har gjort i ulike situasjoner og hva som gjorde at noe fungerte godt.

Her føler jeg at utdanningen og PLS modellen har hjulpet meg å gjøre denne prosessen, med selvrefleksjon og læring, enda tydeligere og mer effektiv.

Det er drivkraften min – å være i stand til å formidle dette til især fosterforeldre som skal gjøre sitt beste med barna, og også med apparatet rundt.

Hvordan tenker du at PLS modellen kan være nyttig og brukes av fosterforeldre og av de som veileder og støtter fosterforeldre og fosterbarn?

Det er svært mange som er involvert i dette apparatet. Barnevern, saksbehandlere, tilsynsførere, BUP, sakkyndige, talspersoner, tillitspersoner, barnehage, skole og så videre – og det beste hadde vært hvis alle sammen snakket det samme språket og har noen gode og felles praktiske modeller. Det tror jeg vil gjøre det lettere å samarbeide med og rundt barnet. Men der kolliderer det dessverre i dag på mange plan. 

På det politiske planet mener jeg ganske sterkt at fosterforeldre burde ansettes i kommunen, som en del av barnevernet, slik at fosterforeldre kan få støtte i samfunnsjobben vi gjør, og slik at vi kan dra nytte av hverandre. Det er for mange situasjoner hvor samarbeidet ikke fungerer godt og hvor både barn og fosterforeldre får for lite relevant støtte, og det er relatert til kultur, holdninger og kompetanse. 

Det å stå i dette er noe som knekker veldig mange. Derfor tenker jeg at denne utdanningen er veldig nyttig både for saksbehandlere og fosterforeldre, slik at alle får en lik forståelse av hva vi holder på med – vi er jo samarbeidspartnere. Jeg føler at mye datt på plass for meg med denne utdanningen, og jeg tror det er veldig mange som vil få den opplevelsen.