Hun er best i det meste — og får all den rosen hun fortjener. Det er hennes problem.
Jeg er en 15 år gammel jente som gjennom hele oppveksten har fått mye skryt og ros av venner og familie. De siste tre årene har jeg drevet aktivt med håndball og dans og brukt mye tid på lekser, med det resultat at jeg har fått svært mange positive tilbakemeldinger. Jeg har fått toppkarakterer i nesten alle fag. Jeg har også fått inntrykk av å være den beste i klassen — ikke bare i ett eller to fag, men i alt. Etter hver dansetime sa læreren til meg: «Utrolig bra jobbet! Du er helt rå!» Dette sa hun bare til meg, ikke til noen av de andre jentene. På håndballtreningen fikk jeg alltid høre at jeg var banens beste.
I begynnelsen var det fantastisk å motta alt skrytet. Jeg kom i en ekstrem lykkerus hver gang. Men etter hvert forsto jeg i min underbevissthet at jeg ikke kunne forlate dansetimen uten en tilbakemelding fra læreren. Jeg var rett og slett blitt avhengig av den! Og dersom jeg ikke fikk toppkarakterer på skoleprøvene eller gjorde det best på løpetestene i gymtimene, var livet ødelagt. For da jeg for noen år siden skjønte at jeg faktisk kunne bli best i alt, skrudde jeg på konkurranseinstinktet mitt for fullt og skulle heretter klare absolutt alt. Jeg slet meg helt ut.
Det som er så trist nå, er at alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, nesten ikke betyr noen ting. For jeg kan ikke få nok positiv respons fra folk rundt meg. Jeg har helt mistet den indre gleden over det jeg gjør. Det er trist å være slave av andres respons. Jeg er også lei av å føle at jeg alltid må være best og hele tiden sammenligne meg med andre, spesielt jenter på dansen. Konkurransen mellom oss er alltid hard. Jeg har lyst til å melde meg ut av dette konkurransepresset, men det er vanskelig.
Dette har tatt slik av at jeg føler behov for hjelp.
Svar:
Brevet ditt er både presist formulert og det mest personlige av brevene fra de mange unge og voksne som har berettet hver sin personlige historie om hvordan for mye ros har ført til en dyp, indre tomhet. (Også her utmerker du deg!) Det gjør meg ekstra trist, fordi jeg vet at det finnes mange unge i samme eksistensielle situasjon som deg nå. Mange av dem oppsøker lege, som feilaktig diagnostiserer dem som deprimerte og skriver ut «lykkepiller». Andre utvikler spiseforstyrrelser eller begynner med selvskading. Det er trist at så mange leger ikke kan skille mellom følelsesmessige problemer og eksistensielle kriser. Systemet er preget av stor uvitenhet og konservative holdninger — spesielt når det gjelder barn og unge. Derfor er beskrivelsen din et uvurderlig dokument, som forhåpentlig kan hjelpe andre unge som ikke reflekterer og formulerer seg med like stor selvinnsikt som deg.
Jeg er enig med deg i at du har behov for hjelp. Det er å håpe at du med dine foreldres eller skolens hjelp kan finne en psykolog eller terapeut som har lagt trangen til å rose bak seg, og er innstilt på å bruke et års tid på å gjenfinne mennesket i ditt indre. Du behøver etter min vurdering ikke å være redd for hva som kan dukke opp fra underbevisstheten. Du er aldri blitt mishandlet eller utsatt for grov omsorgssvikt, hvilket betyr at «selvet» ditt er intakt, nyansert og vakkert. Din «avhengighet» av ros skyldes ikke behovet for å dulme smerte, angst eller fortvilelse. Det føltes godt å bli rost. Men du har nok selvfølelse til å kunne stoppe opp og revurdere måten du lever livet ditt på. En del av æren for dette tilkommer foreldrene dine, som jeg håper vil bidra til å finne nye måter å elske og støtte deg på i årene som kommer. Hvis ikke kan du også klare det selv med støtte fra gode venner og andre som setter pris på deg uavhengig av prestasjonene dine.
Vær kritisk
Det kan, etter min erfaring, bli vanskelig å finne en fagperson som du kan oppnå et optimalt samspill med. Du må huske at du har lov til å være kritisk og ikke er nødt til å kaste bort tiden din sammen med en som bare vil arbeide med selvtilliten din.
Selv klarte jeg meg godt på skolen, fotballbanen, tennisbanen og så videre, men uten noensinne å oppleve anerkjennelse. I de nesten ti årene jeg gikk i læreanalyse og egenterapi hos forskjellige psykoterapeuter, sa de til meg, alle som en: «Du må lære å ta imot ros». (Både de og jeg tilhører en generasjon der det var mye kritikk og nesten ingen ros i barneoppdragelsen.) Jeg var splittet mellom min egen opplevelse og respekten for deres autoritet. Hver gang jeg fikk ros, ble jeg trist til mote — mens de mente at jeg burde bli glad!
Det tok mange år før det gikk opp for meg at terapeutene mine tok feil. Hver gang jeg fikk ros, kom jeg i kontakt med min dype lengsel etter å bli «sett» og anerkjent. Tristheten var en påminnelse om det savn og den sorg jeg bar på av samme årsak. Likevel gjentok jeg mine terapeuters feil noen ganger, før jeg ble tatt i skole av en ung og meget vakker kvinne. Hun hadde vært min klient i noen måneder. Hun sa: «Jesper, hvis du virkelig ikke kan forstå at man kan være vakker og ha det som i helvete på samme tid, må jeg finne meg en annen terapeut. Hele mitt liv er jeg bare blitt «sett på». Nå vil jeg bli «sett»!» Hun visste — mye bedre enn meg — at dét ofte er nettopp de vakre og dyktiges handicap. De blir sett på, beundret og rost, men sjelden «sett» som de unike menneskene og personene de også er.
Pause?
Du er heldig som tidlig i livet har oppdaget at det er noe som ikke stemmer. Kanskje du skal ta en pause fra dansen og idretten. Men aktivitetene dine er jo ikke problemet. Det er (har vært) måten din å forholde deg til dem på og dine urealistiske forventninger til hvordan de kan berike livet ditt.
En bestefar spurte sitt femårige barnebarn om hva han ville bli når han ble stor. «Den beste!» var svaret. «Den beste hva?» spurte bestefaren. «Den beste meg, selvfølgelig», svarte gutten.
Jeg ønsker deg hell og lykke på din nye oppdagelsesreise, og ser frem til å høre mer om hva du lærer underveis!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015