Påvirkes barnet av den gravides psyke/humør og følelser for fosteret?
Tror du det kan skade ungen at jeg er sinna eller redd? spurte Lene under telefonsamtalen vår. Hun hadde et turbulent forhold til barnets far.
Sannsynligvis merker den noe, svarte jeg. Rent fysisk får stress hos deg blodårene til å trekke seg sammen, også de som går til livmoren. Og når du er opphisset går det stresshormoner over morkaken til ungen. Det er ikke sikkert at den blir redd, men den får i alle fall annerledes hjerterytme en stund.
Ja, det er kanskje det jeg merker, sa hun, og det er akkurat som om det hjelper når jeg stryker meg på magen og rugger litt frem og tilbake og nynner.
Det var sikkert fint at du trøstet både den, og ikke minst deg selv, svarte jeg. For det er jo ikke alltid noen andre der til å berolige en gravid som har det vanskelig.
Det er vist at plutselig bråk, sterke lysglimt og frykt, ikke overraskende øker den gravides puls. Mer interessant er det at fosterets puls øker tilsvarende, innen 45 sekunder. Noen undersøkelser viser at dersom det har vært mye av denne typen stress og psykisk belastning for mor under graviditeten veier barna litt mindre enn gjennomsnittet når de blir født, og de nøler littegrann lenger før de trekker sine første åndedrag. Kanskje de allerede aner at verden ikke alltid er en dans på roser? På den andre siden, stress er en normal del av livet. Kanskje er det med på å forberede barnet på livet utenfor livmoren?
Hva hvis man er veldig lei seg, da? spurte Lene videre. Broren til venninnen min tok en overdose mens hun gikk gravid, og hun var veldig nedfor lenge. Hun sa om datteren sin at hun var født anorektisk, ikke ville spise og var en trist baby.
Jeg måtte jo svare som sant var at jo, dessverre, det ser ut til å kunne prege barnet noe, dersom mor har det svært vondt på en eller annen måte i svangerskapet. I Finland undersøkte de 167 personer hvis fedre døde før barnet var født. Sammenlignet med kontrollgruppen, hvis mødre ikke hadde mistet mannen sin, viste det seg at det var litt flere av barna i taps-gruppen som senere i livet hadde dårligere psykisk helse. Ikke så rart egentlig, når man i dag for eksempel vet at fosterets ernæring kan prege individets fysiske helse hele resten av livet.. Hvorfor skulle ikke også psyken kunne påvirkes noe?
For over 4000 år siden ga den gammel-indiske legen Susruta følgende læresetninger om svangerskapet:
Fra første dag skal den gravide være glad, ha på seg glitrende smykker og hvite klær, være rolig i sinnet og tenke på lykkebringende ting. Hun skal unngå sinne, angst eller andre sinnsbevegelser .
Lettere sagt enn gjort for de fleste, men det er lov til å ha det som et ideal.
Økende ømhet
Lene var forundret over hvor sterke følelser hun hadde for fosteret i magen og spurte om jeg ikke syntes det var rart at de hadde forandret seg så veldig. Hun var av dem som skrev brev til barnet sitt, og delte dem med meg.
Vet, du, Mini, jeg har aldri vært av de baby-gærne jentene. Var slett ikke sikker på om jeg ville ha barn i det hele tatt. Helt i starten følte jeg ikke noe særlig, men nå når du snart skal bli født er jeg alt kjempeglad i deg. Er det bare fordi jeg har tenkt og snakket så mye om baby nå, eller fordi jeg er full av mamma-hormoner? Eller er det fordi du har invadert meg skikkelig, med kropp og sjel? Faren din er også mye mer opptatt av deg nå enn han var i starten. Han påstår at han kan kjenne akkurat hvordan du ligger.
Her er det store individuelle forskjeller både hos kvinner og menn. Noen er glade og opphisset helt fra starten, og føler for eksempel at de har mistet et virkelig barn etter en tidlig spontanabort. Flere studier viser likevel at de færreste kvinner som blir intervjuet om dette i første tredjedel av svangerskapet har følelser av varme for og kjærlighet til fosteret. I siste trimester derimot, fantaserte disse kvinnene mye om barnet, og var veldig opptatt av det. Omtrent det samme gjaldt partnerne deres. Den gravide påvirkes selvsagt av hormonene sine, men vordende adoptivforeldre beskriver også økende følelser for det helt bestemte barnet de venter, hvem det nå enn er, når tiden nærmer seg.
Hos mange pattedyrarter utvikler hunnen en økende interesse for andres små unger ettersom svangerskapet skrider frem. Det er særlig viktig for dyr som lever alene, for de trenger å venne seg til å være omgitt av andre før de føder, og de trenger å lære. Jeg har opplevd at spesielt enkelte unge kvinner som ikke har vært vant til å omgås babyer kan føle seg invadert av sitt nyfødte barn, ha problemer med å la det ligge mye inntil seg og være nokså avvisende til den lille som bare har ett mål: nærhet med mor og hennes bryst. Kanskje det er en ide at gravide prøver å omgås andre som alt har spedbarn, noen de kan øve seg litt på?
Rotter som er gravide for første gang, blir først interessert i unger helt på slutten av svangerskapet. Da vil de for eksempel bringe forvillede unger tilbake til redet. Ekornaper begynner å reagere på andres små unger to uker før de skal føde selv, Rhesus-aper bare et par dager før. Menneskeaper derimot, ser ut til å være interessert i nyfødte uavhengig av graviditet. Dersom de lever i grupper vil alle medlemmene ønske å nærme seg, undersøke, holde og pusle med en liten unge.
Når enden er god
Vet du noe rart, ungen min? skrev Lene mot slutten av svangerskapet. Jo mer fødselen nærmer seg, desto mindre gruer jeg! Jeg regner bare glatt med at det blir steintøfft både for deg og meg og sikkert for han som skal bli faren din, men jeg lengter etter at det skal starte. Tenker på så heldig jeg er som bor i et land der det nesten alltid går godt. Jeg vet jo at andre kvinner som er på vei, i andre deler av verden, føder med livet som innsats. Rart å tenke på at for hundre år siden var det slik her også.
Det er ikke nytt å skrive brev til det ufødte barnet sitt. Elizabeth Joceline i England skrev i 1622: Min egen, kjære, elskling, Ikke før oppstod et håp om at du skulle gjøre meg til mor, før jeg vurderte en mors plikter, og rett etterpå fulgte en følelse av fare. Hun skrev en hel bok med gode råd til barnet sitt i tilfelle hun ikke selv skulle få oppdra det. Elizabeth fødte en datter, men døde ni dager senere av barselfeber. I 1625 var boken trykket i tre opplag.
Slik endte det selvsagt ikke med Lene. Som det vanligvis skjer i vår del av verden gikk alt fint med både mor og barn. De siste linjene hun sendte meg kopi av ,men som jeg ikke rakk å takke for, var oppstemte:
Endelig, nå tror jeg det nærmer seg! Det har murret i hele natt. Nå skal jeg snart vekke faren din så han kan kjøre meg til fødeavdelingen. Da blir han glad! I går kveld danset han tango krumbøyd rundt magen og dermed rundt deg, og sang smektende for å lokke deg ut! Tenk at neste gang jeg vil si noe til deg kan jeg snakke rett inn i øret ditt, eller se inntrengende på deg for å sjekke at du forstår. Hurra, nå ble jeg våt i buksa! Da drar vi.
(Les mer om dette i Gro Nylanders bok På vei, om unnfangelse, svangerskap og fødsel)
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015