Jeg er en 33 år gammel mann med en datter på tre og et halvt år. For ikke lenge siden begynte jeg å jobbe i en annen by, og vil fra nå av bare se datteren min cirka to av tre helger over en periode. Jeg savner henne og hun meg, sier moren. Hun spør etter meg hver dag. Vi har vært vant til å være sammen hver dag siden hun ble født.Hvor lenge kan dette pågå uten at datteren min tar skade av adskillelsen?
SVAR:
Med referanse til de siste ukers spalter om fedre, vil jeg gjerne understreke at det i din families situasjon ikke er spesielt viktig om det er far som må være borte. Jeg ville svart det samme dersom mor ikke var den stedsnærværende personen.Utsagnet «ta skade av» brukes for tiden med løs hånd. Slik jeg ser det, tar barn bare skade dersom de utvikler en personlighetsforstyrrelse eller får varig nedsatt livskraft. Alt vi gjør som foreldre, institusjon og samfunn påvirker barns personlighetsutvikling, og ingen slipper ut av barndommen uten skrammer på sjelen. Vi utvikler alle våre overlevelsesstrategier, som både inneholder konstruktive og selvdestruktive elementer og som senere kjærlighetsrelasjoner kan være med på å korrigere.
Vi lever i et samfunn som generelt tar avstand fra smertefulle følelser, hvilket hverken er spesielt livsbekreftende eller fremmer barns personlige og sosiale utvikling. Det hersker ingen tvil om at datteren din vil savne deg. Hennes kjærlighet til deg vil være meget merkbar. Det samme gjelder hennes sorg over adskillelsen. Ingen av delene er skadelig for hennes videre utvikling.
Det neste viktige spørsmålet er hva adskillelsen gjør med relasjonen deres. Du er én av de heldige fedrene som har fått etablert en tidlig tilknytning til datteren din. Det gjør relasjonen sterk nok til å overleve, blant annet fordi hun er blitt så gammel. Samtidig gjør den begges savn større. Men det tar ikke forholdet deres skade av. Den sterke tilknytningen kan også medføre store konflikter dere imellom fordi hun ikke synes om din prioritering mellom henne og jobben din. Men det tar relasjonen deres heller ikke skade av så lenge konfliktene er åpne. Det er bare hvis hun gjemmer alt i sitt indre at det er fare på ferde.
Ikke overdriv
Når man er tre og et halv år gammel, kan man bare ikke forstå at man ikke kan få det man savner eller brenner for. Men man er gammel nok til å lære at det er et av livets grunnleggende vilkår. Du må ikke forsøke å kompensere for ditt fravær når du er hjemme på besøk, og du må huske å være både partner og far og i den rekkefølgen.
Etter min erfaring har de fleste barn en helt spesiell relasjon til én av foreldrene uten at det betyr at den er bedre enn relasjonen til den andre. Den handler hverken om kjærlighet eller nærvær, men fungerer på et dypere, eksistensielt plan. Mange voksne som har mistet begge foreldrene, er var denne forskjellen. Når den ene forelderen dør, er det et sørgmodig tap. Men når den andre som man hadde den helt spesielle relasjonen til dør, føler man seg plutselig helt alene i verden.Må kompensere. Mange mennesker har vokst opp med fedre og mødre uten at denne spesielle tilknytningen har vært anerkjent eller aktivisert. Det betyr bare at man må forsøke å skaffe seg det man ikke fikk fra andre kilder, når man blir voksen. Den andre forelderen kan ikke være stand-in på dette feltet. Enten får man det man har behov for fra den riktige personen, eller man må klare seg uten.
Når det gjelder din families situasjon, er det å håpe at datteren deres har denne tilknytningen til moren. Dersom du er den hun har spesiell tilknytning til, vil det vise seg i løpet av annet eller tredje halvår av ditt fravær. Hun vil være utrøstelig, konfliktsøkende i forholdet til moren og fungere under sitt sedvanlige nivå hjemme eller i barnehagen eller begge steder.
Dersom det siste er tilfellet, ville jeg nok begynt å lete etter alternative løsninger. Inntil videre må du bare anerkjenne hennes savn og ditt eget. Altfor mange fedre har i historiens løp oversett savnet og redusert seg selv til en rollefigur i barnets liv og er stivnet rent følelsesmessig. Jeg vil også anbefale at du er omhyggelig med å pleie den daglige kontakten med henne. Det er viktig at du i disse samtalene deler livet ditt med henne og gir deg god tid. Først når spørsmålene gjensidig er besvart og det oppstår pauser i samtalen, begynner den egentlige dialogen. Dersom du normalt bor sammen med din kone, ville det ha en optimal effekt om hun også kunne delta.
Gjør noe med det. Uten å kjenne dine arbeidsforhold, vil jeg anbefale at du av og til gir etter for ditt eget savn og setter av et par dager til et ekstra besøk i hjemmet. Enten bare fordi du savner henne eller hører på stemmen hennes at hun virkelig trenger å være sammen med deg. Ikke fordi du har skyldfølelse!
En del unge foreldre er av en eller annen grunn svært opptatt av å være «populære» hos barna sine. Det er på mange måter en farlig ambisjon. De fleste barn elsker sine foreldre ubetinget og helt uavhengig av hvordan foreldrene oppfører seg. Barnas kjærlighet til foreldrene står aldri på spill i samlivet med dem. Det er deres kjærlighet til og aksept av seg selv som er avhengig av foreldrenes handlinger og valg. Dersom datteren din er et alminnelig sunt barn, vil hun også bli sint på deg. Dette sinnet er en del av hennes kjærlighet til deg, som du må lære å ta imot, anerkjenne og tåle uten å forklare eller forsvare dine valg.
Kjærligheten mellom mennesker trives som regel best dersom den flyter noenlunde uhindret og spontant. Det gjelder både «smeltevarmen» nærhet, omsorg, sensualitet og vennskap og «friksjonsvarmen» konfliktene, frustrasjonen og aggresjonen. Men mennesker er også meget forskjellige. Noen mennesker trives med et tilrettelagt fravær og nærvær og andre mistrives.
Tiden vil vise hvordan du og partneren din trives med situasjonen. Deres trivsel er helt avgjørende for deres datters velbefinnende. Når gleden over samværet blomstrer og savnet i forbindelse med adskillelsen er «ren», kan alle parter trives. Men dersom både glede og savn er forbundet med frustrasjon, er tiden inne for å tenke nytt.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015