Ny forskning viser at metoder som går ut på å la barnet gråte seg i søvn under «kontrollerte former», kan resultere i alvorlige nevroser.
Etter forrige ukes spalte om barns søvn og kunsten å skape en trygg atmosfære ved leggetid, har jeg blant annet fått brev fra «en erfaren mor»:
«Jeg leste med stor interesse din spalte om barns søvn og vil gjerne vite hva du synes om følgende historie om min datter. Fra hun var halvannet til ca. to og et halvt år gammel brukte hun alltid lang tid på å sovne. Jeg ba om råd på helseestasjonen og leste også et par bøker. Min mann og jeg ble enige om å prøve metoden «kontrollert gråt». Det vil si at vi leste den vanlige godnatt-historien for henne og så gikk vi ut av soverommet. Hun gråt voldsomt, men etter noen uker endret det seg og hun falt i søvn etter 10-15 minutter.
Som foreldre likte vi ikke denne metoden spesielt godt det hadde med magefølelsen å gjøre og nå har vi en gutt på halvannet år som det ser ut til at vi får det samme problemet med. Skal vi bare ignorere «magefølelsen»? »
SVAR:
Det er sjelden klokt å ikke ta hensyn til «magefølelsen». Jeg ble for kort tid siden gjort oppmerksom på noe av den nyeste forskningen innen utvikling av små barns hjerner.
Dette bekrefter kanskje din skepsis, i hvert fall har det underbygget min og mange andre fagfolks motvilje mot å la små barn gråte seg i søvn alene.
Det dreier seg om professor Margot Sunderland fra England, som er Director of Education and Training ved the Centre for Child Mental Health i London, og som er blitt tildelt flere priser av British Medical Association for sitt omfattende forfatterskap om barns psykiske helse. Hun er også en av de ledende forskerne innen utviklingen av barns hjerner. Da jeg selv ikke er kvalifisert til å vurdere kvaliteten av hennes forskning, har jeg fått bekreftet seriøsiteten i hennes forskning fra annet hold.
Varige forstyrrelser
Sunderland skriver i en ny bok at «kontrollert gråt» kan skape varige forstyrrelser i måten barns hjerne utvikler seg på. Med stor sannsynlighet kan det resultere i at de som voksne vil lide av alvorlige nevroser og følelsesmessige forstyrrelser. Denne konklusjonen er basert på fire års vitenskapelig forskning med utgangspunkt i hjernescanning.
Siden forskningen på utviklingen av småbarns hjerner for alvor skjøt fart for ca. 15 år siden, ser vi gang på gang at den viser resultater som vi nok tidligere har antatt, men aldri har kunnet bevise konkret. Jeg har for eksempel alltid ment at det ikke bare er unaturlig, men også risikabelt å la små barn gråte seg i søvn eller å la dem håndtere andre sterke følelser alene.
Det mener jeg bl.a. fordi både psykologien og psykoterapien for lenge siden har påvist at det er best og sunnest for mennesker å dele sine følelser med andre mennesker som er interesserte, engasjerte og empatiske. Det kan (i nødstilfelle) være en terapeut, men fungerer ofte mye bedre hvis det er noen innen nærmeste familie eller gode venner. Bare på denne måten kan vi finne et livsmodus der det er «jeg som styrer mine følelser og ikke mine følelser som styrer meg».
Å overlate små barn til seg selv, lærer dem å håndtere følelsene på egenhånd. Dermed tvinges de på lang sikt til å finne erstatninger for nære relasjoner, og de kan for eksempel utvikle spiseforstyrrelser. Kort sagt styres vår adferd i stor grad av hvordan de ulike delene av hjernen kommuniserer med hverandre. Altså, hvis hjernen har lært å håndtere bestemte følelser på en bestemt måte (i ensomhet) de første årene, kan det bli mye vanskeligere å endre disse mønstrene senere.
Jeg skriver med vilje «mye vanskeligere», for det er ikke alltid umulig. Hjernen utmerker seg ved å være et meget plastisk organ. Dens mønstre kan i forskjellig grad endres ved hjelp av nye stimuli det vil si nye og annerledes forhold til andre mennesker. Derfor er det helt avgjørende viktig at foreldrene alltid ser på sin egen adferd når de er frustrert over barnas oppførsel ikke på metodene. Dette fordi metoder jo bare er en bestemt måte å handle på i en bestemt situasjon. Det betyr at alt det som er viktigst for et barn: foreldrenes følelser, stemninger, indre konflikter, stressnivå o.l., ikke blir tatt alvorlig og eventuelt endret.
Følg rådene
Mitt beste råd til «den erfarne mor» og hennes mann er derfor å lese forrige ukes spalte igjen og se om de gjenkjenner seg selv i noen av mine beskrivelser og begynne å følge det rådet jeg ga.
Min egen sønn, som nå er 33 år, sov som en drøm det første året av sitt liv og deretter nesten ikke. Han sov noen få timer i løpet av dagen, men om natten kun ca. 4 x 1 time ad gangen. Han våknet og var glad og fornøyd og kunne ikke begripe at vi ikke var i samme gode humør. Vår situasjon var slik at jeg passet ham fra morgenen av og frem til kl. 15.00. Da kom hans mor hjem fra universitetet og jeg gikk på jobb. Når jeg kom hjem ved midnatt, trengte jeg å sove, så det ble ofte hans mor som måtte ta nattevakten. Etter noen måneder, da vi hadde «prøvd alt», ringte jeg i desperasjon til legevakten. Legen kom og konstaterte at gutten var i fin form.
Så gjorde han noe genialt: han la hånden på skulderen min, så min kone dypt inn i øynene og sa, «Nå skal din kone sove!» For henne ble dette en offisiell tillatelse til å ta vare på seg selv i forhold til sin sønn. Hun var simpelthen blitt sikker på at han hadde det bra og at hun ikke sviktet ham ved å ta vare på sitt eget søvnbehov. Dermed forvant også min uro og bekymring for dem begge. Dette betød at vår sønn fikk helt nye stimuli eller signaler fra sine foreldre, og dermed var det mulig for ham å endre adferd. Etter dette sov han trygt hele natten.
Det er alltid vi foreldre som må gå først vi må endre oss ikke bare endre metode. Det er den beste forsikring for at våre barn blir mentalt sunne.
SITAT
Det er risikabelt å la små barn håndtere sterke følelser alene.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015