Hvor langt skal man strekke seg etter et vondt brudd?
MAN LESER OVERALT om viktigheten av at skilte foreldre samarbeider godt. Men hva er et godt samarbeid? Eller rettere sagt, hva er et godt nok samarbeid?
Mitt tilfelle er ikke unikt. Begge barna (i barnehagealderen) var 100 prosent planlagt. Barnas far og jeg var sammen i mange år før vi fikk dem, og han visste hva han gikk til. Så en dag slår bomben ned, og i ettertid oppdager man løgner rundt bruddet som ikke levner den mannen man en gang valgte som far til sine barn et fnugg av respekt.
Bruddet er en realitet, familien er splittet og barna skal deles mellom foreldrene. Oppi alt dette skal man beholde forstanden og sette seg selv til side. Alt for barna — det er jo idealet. Men hvordan gjennomføre det? Jeg ønsker jo slett ikke at barna mine skal få en negativ utvikling på grunn av foreldrenes samlivsbrudd.
Samværet er avtalt. Jeg har hovedomsorgen for barna, og faren har dem hos seg ca. ti netter i måneden. Jeg vil at barna skal treffe faren, og ungene vil gjerne være hos ham. Men jeg har ikke kontakt med ham lenger, annet enn gjennom korte tekstmeldinger av praktisk art. Vi henter og leverer barna via barnehagen og treffes ikke da heller. For hver måned som går etter bruddet ønsker jeg mindre og mindre kontakt med ham. Han har valgt meg bort, så livet går nå videre uten ham.
Barnas fødselsdager blir neste utfordring. Rett etter bruddet anså jeg det som en selvfølge å feire dagene slik vi alltid har gjort. Men nå er jeg usikker på om jeg virkelig må det for barnas skyld. Er jeg rett og slett blitt for kynisk? Hva er et godt nok samarbeid for ungenes del?
SVAR:
Du stiller et viktig spørsmål som det er meget vanskelig å svare på uten at det blir gjenstand for alle mulige tolkninger og misforståelser.
La meg som et utgangspunkt sitere deg: «Alt for barna — det er jo idealet». Når du formulerer deg på den måten, lander du midt i en problematikk som jeg har brukt det meste av mitt profesjonelle liv på å nyansere. Det er ganske enkelt blitt tradisjon for å skille mellom barn og foreldre slik at man ofte overser eller glemmer hvor stor sammenheng det er mellom de to partenes trivsel og velbefinnende. Dette får mange uheldige konsekvenser. I vårt sosiale system tar vi oss generelt mye bedre av barna enn deres foreldre. Kravet om å sette barnas behov i sentrum oppstår inne i fraskilte foreldres hoder, og mange setter sine egne behov til side.
La meg si det klart og utvetydig: Dersom man er samboende, handler man til beste for barna sine ved å ta ordentlig vare på parforholdet. Om man er skilt, er det beste man kan gjøre for sine barn å ta ordentlig vare på sitt eget liv.
Et par eksempler kan illustrere dette: Hvis man for eksempel er sint og bitter på sin tidligere partner og føler seg som offer for hans eller hennes uansvarlighet, lever man et selvdestruktivt liv i den forstand at bitterheten og offerrollen dreper ens vitalitet. Man lever et liv som både følelsesmessig og eksistensielt er usunt — også for barna. I en slik situasjon er det klokt å jobbe med sitt eget liv og sine egne følelser av hensyn til seg selv, uavhengig av om man har barn sammen. Dersom man velger å bli i offerrollen og la de negative følelsene dominere, vil barna utvilsomt lide.
Usunt å vente
Hvis man er dominert av et brennende ønske om å få sin tidligere partner tilbake, selv om hun eller han har stiftet ny familie, kan dette ønsket bli så sterkt at hele ens individuelle liv blir satt på vent. Det er på lang sikt usunt for den som er blitt forlatt og følgelig usunt for barna — fordi vitaliteten begrenses omvendt proporsjonalt med følt bitterhet og opplevelsen av å være et uskyldig offer. Igjen kan det konstateres at det viktigste er at den voksne tar vare på sitt eget liv — også av hensyn til barna.
Du har fått et kaldt forhold til din forhenværende mann. Dersom dere skulle tilbringe mer enn fem minutter sammen, ville det sannsynligvis utvikle seg dramatisk. «Kulden» er altså mer en strategi enn en følelsesmessig realitet. Det er derfor en klok beslutning at dere ser så lite som mulig til hverandre. Dersom sinnet ditt ikke går over i løpet av et års tid, men setter seg som en isklump i magen, kan du for din egen (og barnas) skyld enten søke hjelp selv eller sammen med din forhenværende mann slik at du kan komme videre.
Alle undersøkelser fører til samme konklusjon: Det viktigste for barnas videre personlige og sosiale utvikling er at foreldrene behandler hverandre «anstendig» — både når de er sammen og alene med barna. Det betyr først og fremst at man tar det fulle ansvar for sine egne følelser, holdninger og beslutninger i stedet for å gi den andre parten skylden. Det innebærer også at man avholder seg fra å blande seg inn i den andres liv og ethvert forsøk på å forandre vedkommende.
Det betyr igjen at man må gi barna sine et ordentlig svar når de for eksempel spør: «Er du sint på far?» Ditt svar vil være: «Ja, det er jeg. Meget sint!» Og skulle de spørre hvorfor, må svaret bli: «Det vil jeg ikke si. Det er en sak mellom deres far og meg, som jeg håper å finne en løsning på med tiden. Akkurat nå gjør det vondt inne i meg, slik dere har det vondt innvendig».
Ufint
Mange vil sikkert umiddelbart hevde at dette er illojalt overfor den tidligere partneren. Det er jeg helt uenig i. Mens det ville være illojalt å si: «Ja, jeg synes at han er en uansvarlig idiot som aldri burde fått barn før han selv ble voksen». I det første eksemplet ville du bare utlevert deg selv og dine egne følelser. I det siste eksemplet ville faren blitt karakterisert eller diagnostisert, hvilket ville vært uanstendig, grenseoverskridende og en tvers igjennom ineffektiv måte å bearbeide sine egne frustrasjoner på. I tillegg tar barna skade av det fordi de får problemer med å elske begge foreldrene på sine egne premisser.
Den ordningen dere praktiserer i familien, burde være anstendig og «god nok». Jeg ser ingen utsikter til at kontakten mellom de voksne kan utvikles i fremtiden. Men det er å håpe at du kan finne varme nok i deg selv til å smelte isen — for din egen skyld.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015