Barns konflikter

Når ungene krangler og slåss ofte, er det gjerne et slit for foreldrene. Vi ønsker fred, ro og harmoni i familien. Vi glemmer lett at konflikter barn imellom er en særdeles viktig del av barnas utvikling som mennesker, både personlig og sosialt.

Jeg får ofte dette spørsmålet: ”Hvordan og når skal vi gripe inn i konflikter mellom barna?” Foreldrene som spør er enten usikre eller de har dårlige erfaringer med en bestemt måte å gjøre det på. Svaret er naturligvis avhengig av mange faktorer. Hvilke barn? Hva er en voksnes motiv for å gripe inn? Barnas alder? Hva dreier konflikten seg om? Og så videre.

I denne artikkelen beskriver jeg først hvordan du som voksen kan gripe inn i barns konflikter. Deretter gir jeg deg noen mer generelle betraktninger om hva konflikter er og hvorfor de oppstår hele tiden.

HVORDAN VI GRIPER INN
Det er på en måte enkelt å fortelle hvordan du griper inn i en konflikt. Du skal være personlig og veloverveid, og du skal ikke kritisere eller ta parti. Tenk først nøye gjennom hvorfor du vil gripe inn i en konflikt mellom barna. Hater du konflikter? Kanskje du forveksler mangel på konflikt med harmoni og lykke? Hvis det er slik det forholder seg, så vent litt. Er det fordi konflikten er for destruktiv, for innbitt? Hvis det er slik, vent likevel litt før du sier: ”Hold opp!” eller: ”Stopp!” Rop det gjerne ut så høyt og inderlig som du føler trang til. Skal du først sette stopper for en konflikt, så gjør det effektivt, ikke kom med noe halvhjertet piping om at nå må de holde opp fordi du ikke holder ut mer. La også være å anklage: ”Det nytter jo ikke hva jeg sier til dere to!”, eller å kritisere: ”Nei, nå må du altså ta litt mer hensyn, han er jo tross alt mye mindre enn deg!” Og en meningsløshet som ”Hva er det i veien med dere, hvorfor kan dere ikke leke stille og rolig med hverandre?” høres fullstendig impotent ut.

Når konflikten er brakt til opphør, kan du hjelpe barna til å finne de riktige ordene, det vil si de ordene som ligger bak uttrykk som ”dumming”, ”idiot”, ”drittsekk” og så videre.

• Begynn med å stille følgende spørsmål til begge parter: Hva er det du gjerne vil ha/oppnå? Hør nøye etter når de svarer, men la være å vurdere svarene.
• Undersøk om barna har hørt hverandres svar, og be dem eventuelt om å gjenta essensen i den andres svar.
• De det barnet som begynte konflikten om å undersøke om det han/hun vil ha/oppnå/gjøre er mulig. Hvis ikke, så be ham/henne gi uttrykk for hva han/hun mener om det.
• Avslutt med å takke barna for hjelpen.
• Husk hele tiden på at vi voksne skal være formidlere, ikke dommere.

Når dette er gjort, er den voksnes oppgave utført. Barna har lært litt mer en før om seg selv og hverandre, de er blitt litt mer bevisste, og før de blir åtte til ti år gamle har de nok fått det inn. Hvis barna er blitt ganske store før du begynner med denne praksisen, skjønner de det raskere. Regn likevel ikke med at konfliktene opphører før etter et år eller to. Husk at det ikke er godt for noe å bli moraliserende eller å fordele skyld. Begår vi slike feil, legger vi bare opp til nye konflikter i eller mellom barna, noe som bremser innlæringen deres.

I noen familier slåss barna ofte, det minste anledning later til å være god nok for et slagsmål. Hvis det er slik, kan det lønne seg å samle familien og snakke grundig ut om hva som foregår og hva som ligger under. Det er tre mulige kilder til konfliktene: Mellom de voksne og barna, mellom de voksne innbyrdes og mellom barna innbyrdes. Årsakene til et vedvarende høyt konfliktnivå finnes sjelden barna imellom.

Til sist: Vi foreldre er ofte besatt av en ustyrlig trang til å gjøre oss nyttige ved å oppdra og å lære fra oss. Ofte gjør vi det mer for vår egen skyld enn for barnas. Hvis du synes det er uutholdelig med barnas konflikter, så forsøk å forlate scenen. Gå inn i et annet rom, lukk døren bak deg, eller gå en tur! Ofte lærer barna bedre og raskere jo mindre vi blander oss inn.

Forestill deg bare at noen hele tiden avbrøt de konfliktene du og din partner utkjempet … Nettopp! Slik har barn det også.

HVA ER EN KONFLIKT?
Et samliv eller et samarbeid mennesker imellom, uavhengig av alderstrinn, er ikke mulig uten konflikter. Det eneste vi kan velge er hvordan vi vil forholde oss til konfliktene når de oppstår. Noen mennesker er vokst opp i familier der konflikter ble feid under teppet – dels bryr de seg derfor ikke om konflikter, eller de mangler trening i å bearbeide dem. Andre kommer fra familier der konfliktene stod i kø, konflikter som gjorde dem ulykkelige fordi de aldri ble løst. Disse menneskene er ofte tilbøyelige til å undertrykke konflikter i sin egen familie når de blir voksne og selv får barn, fordi en konflikt for disse foreldrene er det samme som en ulykke.

Mange av oss som i dag er voksne og har barn, vokste opp i en tid da de som var de voksne vi forholdt oss til, ærlig og oppriktig mente at konflikter skulle skjules for barn. Andre er vokst opp i en generasjon der konflikter forårsaket foreldrenes skilsmisse. Begge grupper har et noe dobbelt forhold til konflikter i egen familie.

En konflikt oppstår når to mennesker har behov eller lyster som står i motstrid til hverandre, eller som i alle fall ikke er sammenfallende. Ettersom ikke to mennesker er identiske, betyr det at vi opplever konflikter hver eneste dag. Av og til er vi dessuten i konflikt med oss selv, en del av oss vil det ene og en annen del det andre.

Når vi opplever et behov, kan den etterfølgende prosessen forløpe på to måter:

1. Behov – tilfredsstillelse – ro. Vi merker et behov, for eksempel sult, vi spiser, og vi blir mette.
2. Behov – frustrasjon – kamp – sorg – ro. Vi merker for eksempel et behov for nærhet, den andre vil ikke, vi blir frustrerte, vi forsøker å oppnå kontakt, men avvises, vi blir lei oss, gråter kanskje, men faller så til ro.

MISFORSTÅTT OMSORG
Til å begynne med har vi vår felles forestilling om paradis. Dernest møter vi hverdagen. La oss derfor se litt på de to elementene ”kamp” og ”sorg”. Når vi opplever et behov, for eksempel: ”Jeg vil gjerne at du legger fra deg boken og vier oppmerksomheten din til det jeg har lyst til å fortelle deg om”, gir vi uttrykk for et behov. For mange voksne er dette faktisk svært vanskelig. Mange av oss er vokst opp i familier der det ble regnet som galt eller egoistisk rett å sli hva vi ville. Derfor skjer det ofte at vi voksne går rett til frustrasjonen: ”Må du alltid lese?” ”Hvorfor sier du aldri noe?” ”Du bryr deg ikke om meg.” Og så videre. Vi oppfører oss i virkeligheten ”barnlig”, det vil si slik barn oppfører seg.

Mindre barn har knapt dette problemet. De uttrykker glede og gjerne enhver lyst og ethvert behov som faller dem inn. De sier fra svært tydelig når en irriterende lillebror tråkker over grensene deres.

Men selv om vi nå klarer å si fra om vårt behov, er jo faren til stede for at den andre sier: ”Jeg har ikke tid akkurat nå.” ”Jeg vil ikke snakke akkurat nå, kan det ikke vente til i morgen?” Eller kanskje bare et halvkvalt og irritert ”hva er det nå, da!?” Når slikt skjer, begynner kampen, eller kanskje heller forhandlingen, for forhåpentligvis er det ikke krig vi mener.

Selv den beste forhandler kan imidlertid tape. Det opplever barn ofte overfor voksne. ”Kan jeg få en is?” ”Kan jeg få være oppe litt lenger?” Noen ganger er behovene våre så forskjellige at den ene parten er dømt til å tape, og når det skjer, er det bare å gråte over tapet og ingenting annet. Sorgen er det eneste som kan gjenopprette vår indre balanse, og dermed skaffe oss ro. Det å måtte unnvære det vi helst vil ha er alltid et smertelig tap. Av og til er behovet vi må si farvel til mindre viktig, og da er sorgen mer som en liten skuffelse. Men det finnes tilfeller da sorgen blir helt overveldende.

Mange av oss fikk som barn ikke anledning til å bearbeide den lille, den mellomstore eller den store sorgen. De voksne avspiste oss: ”Vær nå snill!” ”Vær nå flink gutt/jente!” ”Vær nå ikke dum!” ”Gjør deg nå ikke til!” ”Ikke skap deg!” Eller noe lignende. Vi måtte bite i oss sorgen og forbli i frustrasjonen. Vi måtte innordne oss. Etter sju til åtte års trening ble vi i stand til å bære en fornuftig, vennlig, rimelig eller voksen maske. Våre foreldre kunne lykkønske seg selv og hverandre med at vi i alle fall tilsynelatende var blitt harmoniske (= ikke besværlige).

Derfor er det viktig at foreldre både trener barna i å uttrykke sine behov og lyster, og gir dem tid og rom til å ”sørge” når de ikke får det de ønsker. Barn reagerer så forskjellig, noen høres ut som om verden går under i dette øyeblikk, andre går tause og surmulende et par dager. Ikke forklar eller trøst, men møt dem gjerne med taus sympati. Det blir tidsnok tid til forklaringer og samtaler når de har gjenvunnet balansen.

Når det gjelder bearbeiding av konflikter ved hjelp av språket (finmotorikken), lærer barn nesten utelukkende via eksemplets makt. De lærer gjerne av sine foreldre, som de samarbeider med og etterligner. Og det gjelder her som i alle andre forhold, barna lærer av den måten vi gjør tingene på, ikke av det vi forteller dem. Når barna er blitt fem eller seks år gamle, gjør de som vi gjør. Ettersom ingen av oss er perfekte, får vi heller ikke perfekte barn.

VOKSNE KAN LÆRE AV BARN
Selv om de minste barn flittig bruker armer og bein når de er i konflikt, kan de fleste av oss lære noe av den selvfølgeligheten de uttrykker sine behov på. Mange ekteskap og mange relasjoner barn og foreldre imellom ville gå betydelig bedre dersom alle parter med samme selvfølgelighet tok i bruk de grunnleggende setningene i det personlige språket: ”Jeg vil!” ”Jeg vil ikke!” ”Jeg liker godt …” ”Jeg liker ikke … ” ”Jeg vil ha!” ”Jeg vil ikke ha!”

Samtidig har de fleste barn i den alderen bevart evnen til å gi det de sier den riktige klangen. De roper når de er frustrerte, de gråter når de er lei seg, de kjefter når de er sinte. Mange av oss voksne har glemt disse ferdighetene, til stor skade for vår egen livskvalitet.

Barna kan lære av oss hvordan de kan bruke språket til å bearbeide konflikter med. Dette må ikke forveksles med å ”snakke fornuftig om tingene” eller å ”ta det med ro” eller ”vær nå litt logisk”. Mennesket er ikke et rasjonelt vesen, spesielt ikke når det er i konflikt med seg selv eller med et annet menneske.

Barna kan lære av oss. Hva gjør mor og far når de har en konflikt? Barna er alltid det speilet vi vil se oss selv tydeligst i. De vil få oss til å se på den måten vi selv fungerer på, og eventuelt inspirere oss til å forbedre oss.

Vi voksne kan lære barna å lese, skrive og regne. Vi kan lære dem å vente på grønt lys og lignende praktiske og nødvendige ferdigheter. Men når det gjelder de virkelig viktige tingene i livet er det ofte barna som kan lære oss mest, selv om de er ”dømt” til å etterligne oss.