Er en skole-modell basert på ros bare positivt?
VÅRE TO BARN går på en skole som følger opplegget til Carolyn Webster-Stratton for alle sine elever. Dette går blant annet ut på at barna får belønning for gode handlinger, hvilket strider mot våre verdier i barneoppdragelsen. Vi vil at barna våre skal utføre gode handlinger fordi det er bra i seg selv. Vi registrerer også at opplegget får negativ innvirkning på sønnen vår på seks år. Nå vil han ha belønning i motsetning til før.
På et kurs på skolen med forelesere fra Universitetet i Tromsø til stede, som også er skolens veiledere, ble navnet ditt blant annet brukt for å underbygge en del av opplegget. Min kone og jeg har lest flere av bøkene dine og får dette til å stemme dårlig.
Jeg forstår at adferdskorrigerende programmer kan virke for barn med spesielle behov. Men vi anser våre barn som rimelig sosialt kompetente, og mener derfor at de ikke trenger å bli korrigert for sin adferd.
Ville du anbefalt et slikt opplegg for alle elevene på en skole? Hvilke konsekvenser kan det eventuelt få for sosialt kompetente barn?
SVAR:
Problemstillingen er spennende. Innledningsvis vil jeg komme med et par rent prinsipielle utsagn.
Det er nødvendigvis ikke negativt for barn om verdiene i hjemmet og skolen avviker fra hverandre, hvilket tvert imot kan bidra til å utvide deres horisont og mentale fleksibilitet. Verden synes å tørste etter begge deler! Dersom foreldrene opplever at motsetningene blir for store og hindrer barna i å få en god opplevelse av skolen, vil jeg foreslå å bytte skole hvis det er geografisk mulig.
Webster-Stratton-modellen er én av flere med et adferdspsykologisk utgangspunkt en pedagogisk utøvelse av makt på de voksnes premisser. Det enkelte barns personlighet og individuelle behov nedtones i favør av akademisk effektivitet og ønsket sosial adferd. Følgelig er den fjernt fra verdier jeg kan stå inne for. Denne metoden bør vurderes etter hvem som anvender den og hvordan ikke bare lokalt på den enkelte skole, men også av den enkelte lærer.
De siste årene har jeg hatt muligheten til å arbeide som konsulent ved amerikanske, internasjonale skoler i Europa, som alle praktiserer en tilsvarende pedagogikk. Deres styrke består i at de er entydig prestasjonsorienterte både akademisk, sportslig og sosialt. Det gjør skolene spesielt velegnede for prestasjonssterke elever med ambisiøse foreldre.Rosens natur. Spørsmålene dere stiller, har selvfølgelig også relevans til de siste ukenes artikler og debatt om ros og dens betydning i barneoppdragelsen generelt. Ros er jo i sin natur en karakter tilmed en god karakter og faller naturlig inn i en skolekultur der det å gi karakterer er en gammel tradisjon som bare et fåtall har satt spørsmålstegn ved. Webster-Strattons utgangspunkt er blant annet å dele ut ros for den «gode prestasjonen» og i minst mulig utstrekning straffe eller påtale den dårlige prestasjonen. Ved å fremheve det positive forsterker man elevens motivasjon for å gjøre seg enda mer fortjent til den ettertraktede rosen.
Den positive siden ved dette er at man har tatt betydelig avstand fra den historiske skolen, der kritikken ofte overdøvet alt annet og var de voksnes mest anvendte form for «motivasjon». Den delen av hjerneforskningen som beskjeftiger seg med hjernens funksjon i forskjellige læringsmiljøer, påviste for noen få år siden at et kritisk læringsmiljø setter barns læreevne i konstant beredskap slik at barna ikke lærer det de skal. Det har igjen skapt et nytt konsept det man kaller «brain based learning» den gode nyheten ved metoder à la Webster-Stratton.
Men det problematiske er hva denne metoden gjør med de deler av barnets hjerne som ikke er aktive under akademisk læring og sosial lydighetstrening altså hvordan den påvirker barnets selvbilde, selvfølelse og reelle sosiale kompetanse over tid. Hva gjør metoden med andre ord med mennesket og dets evne til å inngå i sosiale og nære relasjoner med andre mennesker? Etter det jeg vet, finnes det ingen forskning utover hva adferdspsykologene har kommet frem til om dette. De er neppe spesielt objektive i sine valg av parametre.Negativt. Barn er samarbeidsvillige inntil det selvdestruktive og så lenge de er små, tilfredsstiller de gjerne de voksne for å få ros når de egentlig har behov for anerkjennelse. Det er ytterst betenkelig av voksne uhemmet å utnytte barns behov for ros for å få det som de vil. Spesielt når systemet anvendes på basis av barnas personlige eksistens og sosiale adferd. Metoden frikjenner samtidig lærere og pedagoger for deres medansvar for barns adferd, og skylden legges på barna.
Våre kliniske erfaringer med voksne taler sitt tydelige språk: Jo senere i barndommen barn utsettes for metoden, jo mindre skadelig vil den være for dem. I videregående skole kan de fleste holde en sunn avstand til voksnes valg av metoder, mens barn i barnehagen er langt mer sårbare.
I den gamle skolen kunne de voksne i høy grad styre og kontrollere elevenes adferd gjennom kritikk, ironi, straff og sarkasme og angsten som ble skapt hos barna. Det er en tvilsom forbedring at man nå i stedet velger en tilsynelatende motsatt strategi, som bare gjør barns selvbilde avhengig av ros i stedet for kritikk. Det vil si at de blir vurdert positivt ut fra sin avhengighet av ros og angst for den uuttalte kritikk ikke ut fra selvstendighet og uensartethet.
Jeg mener at det vil være klokt av foreldre å holde et våkent øye med hvordan deres egne barn reagerer på metoden spesielt dersom man har et sårbart barn eller et «annerledes» barn. Det er ofte vanskelig å få til en kritisk og åpen dialog med skolen, fordi metoden gjerne antar en absolutt eller religiøs karakter det vil si at metoden blir viktigere enn mennesket.
Burde ikke metoden da forbys? Nei, det synes jeg ikke. Det er jo ikke onde mennesker som anvender den, og i et demokratisk samfunn må det være rom for den slags eksperimenter. Dessuten tror jeg at dens levetid vil være begrenset fordi metoden simpelthen mangler tilstrekkelig åndelig og filosofisk vingefang og er for lukket rundt seg selv og sin egen fortreffelighet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015