FB


Hennes samboers sønn har flyttet inn. Overgangen har fått frem nye, irrasjonelle sider ved kvinnen.

For en tid siden fikk jeg plutselig en stesønn i fanget. Samboeren min har en sønn på seksten som inntil nylig har bodd sammen med moren sin, men som etter lang tid med konflikter rømte til en sofa hos en kompis. I sin fortvilelse truet moren med barnevern og fosterhjem, og det var da faren hentet ham hjem til oss. Jeg kunne ikke annet enn å samtykke i den dramatiske situasjonen. Nå angrer jeg.Gutten er sympatisk, stille og rolig, høflig – kort sagt er det ingenting å utsette på hans person annet enn at han har droppet ut av skolen og ikke har jobb. Dette skal faren hjelpe til med å få rettet opp til høsten. Likevel lever jeg nå med en konstant følelse av invasjon, en fremmed har flyttet inn i huset mitt, spiser av maten min, roter på badet. Jeg irriterer meg konstant, selv om jeg ser hvor slem og irrasjonell jeg er. Alle disse følelsene kommer ikke til uttrykk overfor gutten. Det er faren som får gjennomgå, hvilket har ført til at forholdet vårt nå er alvorlig truet.

Jeg jobber daglig med barn og ungdom og er glad i og interessert i barn. Og i et tidligere ekteskap har jeg fostret opp to barn, som nå er voksne og lever sitt eget liv. Likevel dukker dette opp i meg, denne djevelen, dette intense behovet for å være alene, kunne lukke døren. Når jeg er mutt og avvisende mot gutten, blir jeg lei meg etterpå fordi jeg er slem. Og når jeg forsøker å være blid og inkluderende, blir jeg sliten og irritabel fordi jeg heller skulle lest en bok. Slik holder jeg på.Jeg har foreslått for samboeren min at de to flytter for seg selv til gutten kan klare seg selv – og at vi kan være kjærester i den tiden. Men den løsningen er utelukket. Faren ville komme til å mislike sønnen fordi han har ødelagt forholdet vårt. Har du noen gode råd?

SVAR:

Jeg har et par råd, og du må avgjøre om de er gode. Det er jo alltid vanskelig å gi råd til mennesker man ikke har møtt personlig – spesielt om deres forhold til andre mennesker, som man heller ikke kjenner.

La meg begynne med å slå fast at du etter min vurdering overhodet ikke lyder som en klassisk «ond stemor». Derimot høres du ut som en godt voksen kvinne som plutselig konfronteres med noen personlige grenser hun ikke visste at hun hadde. Det er grenser for din fleksibilitet, og de overskrides hver dag til stor skade for deg og ditt forhold til begge mennene i huset. Symptomene er irritasjon, sinne og tap av energi – de tre klassiske symptomene alle mennesker får når de mister følelsen av å ha verdi for dem som betyr mest i livet. I ditt tilfelle synes årsaken å være forsømmelse fra både din manns side og din.

Det er ikke unaturlig at mannen din prioriterer kjærligheten til og omsorgen for sønnen sin i denne fasen av guttens liv. De to formene for kjærlighet – den man har til et barn og den man har til partneren – er av helt forskjellig natur og kan prinsipielt ikke sammenlignes. Men partneren din har sviktet ved ikke å være omhyggelig nok med å ivareta ditt velbefinnende. Han tok seg ikke tid til å snakke om den nye familiesituasjonen med deg, slik at han kunne veilede sønnen om de grenser og forventninger han ville møte. Nå er det for sent, og derfor må du selv gjøre det.

Utfordring som gave
Før jeg foreslår hva du kan gjøre, vil jeg oppfordre deg til å omdefinere situasjonen rent mentalt. Det vil si at du i stedet for å føle deg invadert og i mindretall, tar denne nye utfordringen som en gave fra din stesønn til deg. Hans måte å være til stede i familien på synliggjør for deg nye og ubehagelige sider ved deg selv – følelser og grenser som din sedvanlige gode oppdragelse egentlig forbyr deg å ha. Det er en viktig og verdifull begivenhet i din utvikling som menneske og pedagog, som både vil gi deg større personlig autoritet og dypere empati for andre.

Hvis du er villig til dette, foreslår jeg at du inviterer den unge mannen ut på pizza. Spør han hvorfor, svarer du: «Fordi det er noe viktig jeg gjerne vil snakke med deg om og takke deg for.»Når dere sitter sammen, kan du si omtrent følgende:

«Da faren din ba meg om å åpne hjemmet og hjertet mitt for deg, gjorde jeg det gjerne og uten å filosofere så mye over konsekvensene. Siden du flyttet inn hos oss, har jeg måttet erkjenne at jeg har følelser og grenser som jeg ikke ante om før. Det er blant annet det jeg gjerne vil takke for. Jeg har lært at jeg har noen grenser som jeg vil skal respekteres og overholdes – og som jeg dessverre ikke har fått fortalt deg om før nå. Det ville jo vært bedre for alle tre om det hadde skjedd før du flyttet inn. Jeg er altså ikke ute etter å bebreide eller anklage deg. Jeg vil bare snakke litt om hva som er viktig for meg og hvorfor. Etterpå vil jeg gjerne høre om jeg tramper på noen av dine grenser eller gjør ting som irriterer deg.»

Skal ikke faren hans være med på dette, tenker du kanskje. Det kan han godt. Men jeg tror det er bedre at du er alene i første omgang. Din manns utsagn og væremåte tyder på at han føler seg splittet mellom to mennesker som han elsker høyt og derfor bruker mye energi på å tenke diplomatisk. Det er ikke til mye nytte slik situasjonen har utviklet seg. Forholdet deres er blitt satt på en unødvendig og egentlig irrelevant prøve. Den egentlige krisen gjelder ditt forhold til din samboers sønn, og den kan bare du rydde opp i.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)