Det beste for barna?

Det er vanskelig å vite hva som er best for barna, det som tilsynelatende er bra på kort sikt er kanskje en dårlig løsning på lang sikt. Jeg kunne tenke meg et råd om mine dilemma i forhold til hva som er om ikke best, så iallfall mist skadelig for ungene.

Vi har ei jente på 5, og to gutter som er 12 og 13 år gamle. For tre år siden flyttet vi fra en by tilbake til mitt hjemsted som er ei lita bygd på en annen kant av landet. Guttene hadde blandete følelser overfor å flytte. På en måte var det stas å komme nærmere min familie da vi ikke har hatt noe familie i nærheten av der vi bodde. På den andre siden var det tungt å måtte flytte fra det nærmiljøet de hadde hatt hele sitt liv.

Dette var nok ikke et heldig valg. Det endte med samlivsbrudd, og for et halvt år siden flyttet mannen min tilbake til byen vi bodde i. Eller eksmann må jeg vel si. Vi samarbeider godt om ungene. Jeg var med ungene ei uke til hans nye hus i vår da han flyttet inn, og var ei uke med ungene der i sommer. De har reist noen langhelger alene, og to helger har vært med. Vi tenker at dette skal gjøre overgangen og situasjonen lettere for dem, og at de skal erfare at de ikke mister oss, bare at ting og omstendigheter har endret seg.

Guttene tok nyhetene om separasjonen hardt, men har tilpasset seg fint. De gjør det veldig bra på skolen, har venner og vi har kommet inn i en rutine som familie. Imidlertid ser jeg det er noe jeg/vi ikke har forutsett. Når de er hos sin far, går de glipp av hendelser i barnas daglige nærmiljø, arrangement, kamper osv. Og selv om de får masse opplevelser i sitt gamle nærmiljø, er de litt utenfor de siste dagers hendelser når de kommer tilbake igjen. Det er også sånn at de må forholde seg til to nærmiljø, vennekretser på helt forskjellig kant av landet. Dette er mine tanker mer enn mine sønners. De snakker ikke så mye om samlivsbruddet lenger, og når jeg spør dem om hvordan de har det, svarer de at de savner faren men at det stort sett går greit.

For vår yngste datter er venner og nærmiljø ikke like betydningsfullt. Hun er veldig her og nå. Hun takler samlivsbruddet fint, men er nok pappas jente, og gir ofte uttrykk for at hun savner ham. Samtidig har hun sjelden tid til å prate med ham når han ringer, fordi hun er opptatt med lek.

Mitt dilemma er følgende. Min eksmann kan ikke bo på mitt hjemsted fordi han mistrives så veldig, og valgte å flytte tilbake til byen i forbindelse med samlivsbruddet. Jeg kan godt bo i byen, og vurderer å flytte etter ham for at ungene skal bo nærmere faren og ha tettere kontakt med ham. Guttene går inn i pubertet og trenger kanskje faren sin mer enn noensinne. De har et godt og etablert forhold til ham, men yngstejenta er nok avhengig av mer hyppig samvær enn det de har nå for å opprettholde den gode kontakten de har, og for å etablere et like godt og nært forhold som guttene og faren har. Dette er en løsning som jeg anser som er best på lang sikt. Men det innebærer at ungene igjen må bryte opp fra et nærmiljø de har jobbet seg godt inn i.

Tanken på igjen å skulle meddele dem og tre over dem en løsning de slettes ikke ønsker eller har bedt om, er nesten sånn at jeg har lyst til å gi opp. Hvordan skal jeg vite hva som er det minst skadelige for unger som allerede har gått gjennom to radikale livsendringer?

JESPER JUUL SVARER:

Ja, det er vanskelig å vite hva som er best for barna. Ikke så sjelden er det begrenset til et valg mellom pest og kolera, derfor kan vi bare snakke om hva som er best mulig. Slik er det ikke i din familie etter min vurdering. Det er to grunner til dette: Du og din eksmann har et anstendig forhold til hverandre, og barna er så gamle at jeg vil foreslå følgende:

Alle fem møtes en helg, og du åpner med å fortelle om ditt dilemma og om muligheten for å flytte tilbake til byen. Barnas ansikter vil i løpet av et sekund vise deg hvor de står, men gi dem en mulighet til å snakke sammen, med deg og deres far, og la dem få sove på saken. Ta en ny runde neste dag, så er det deg som avgjør om du skal bruker mer tid før du bestemmer deg. Hvis vi forestiller oss at barna syns ideen med å flytte tilbake til byen er en veldig god idé, kan du stille følgende spørsmål den påfølgende dag: Hvordan vil det være for dere, om jeg bestemmer at vi skal fortsatt bo her vi bor nå?

La meg understreke at dette ikke handler om å belaste barna med store avgjørelser som voksne ikke klarer å ta selv. Dette handler om en mor som har sett at omstendighetene ikke er optimale, og som derfor påtar seg sitt ansvar og lederskap. Et relevant lederskap i en situasjon som denne bør etter min mening under alle omstendigheter inkludere barna – uansett alder – men det er noe helt annet enn å la barna treffe beslutningen. Her snakker vi om deltakelse, og det er mye bedre enn oppdragelse, og til med mer oppdragende!

Selv om barna blir deltakere i prosessen, vil det likevel gjøre vondt når de en gang skal flytte og si farvel til venner, lærere, trenere osv. Det må de forholde seg til og du må kunne holde ut uten å si til dem at de “har vært med på å bestemme”. Mitt forslag bygger ikke på politiske, demokratiske prinsipper, men på likeverd og samhørighet

I dine vurderinger og mellom linjene i ditt brev finner jeg en ansvarlig og omsorgsfull mor, som jeg ikke kan forestille meg å kunne fatte en «skadelig» avgjørelse, men du er kanskje nettopp så ansvarlig at du glemmer den hjelp du kan få fra dina barn i situasjoner som denne. Del gjerne dine dilemmaer med dem i framtida også, om du bare treffer dine egne beslutninger, og ikke lar sentimentaliteten styre. De skal ikke støtte deg som man støtter et tre som er i ferd med å velte, men du får det vanskeligere enn nødvendig i de kommende år, om du ikke inviterer dem til å inspirere deg.