Barn er gode til å si ting som de er. Det kan sjokkere.
For en stund siden kjørte jeg bil sammen med datteren min på seks og et halvt år og to av hennes klassevenninner (A og B), som alle satt i baksetet. Samtalen jeg overhørte, fikk hjertet til å krympe seg i meg:
Venninne A forkynner stolt: «På bursdagen min skal jeg ha én overnattingsfest og én annen fest, og da skal jeg invitere deg (henvender seg til datteren min).»
Min datter: «Men skal du ikke invitere B (den andre venninnen i bilen)?»
A: «Nei, på overnattingen skal jeg bare invitere to, deg og …»
Min datter: «Ja, men da trenger du ikke å snakke om det nå som B er her.»
(Jeg føler meg stolt over min datters innlevelsesevne.)
A: «Ja, men hun skal få komme på den andre festen min.»
Min datter: «Ja, men jeg har ikke lyst til å overnatte hos deg, fordi …»
A: «OK, men da kan jeg jo invitere B.»
B: «Jeg vil heller ikke overnatte hos deg og ikke komme på festen heller, fordi …»
Jeg vet med meg selv at dersom en voksen hadde avslått min invitasjon på den måten, ville det gjort skikkelig vondt. Er det slik mellom barn? Barn snakker rett fra leveren og tåler kanskje budskapet på en annen måte enn de voksne?Mens jeg satt i bilen og lyttet til jentenes samtale, lurte jeg på om jeg skulle si noe og i så fall hva. Jeg følte med A, som virkelig hadde vist datteren min tillit og ville invitere henne på overnatting. Men samtidig var det noe godt og ærlig over svaret til datteren min. Og jeg følte med B, som ikke ble invitert på overnatting og ble holdt utenfor.Hvor mye skal vi voksne blande oss inn i barns innbyrdes forhold, som kanskje er et viktig stadium i barns sosiale utvikling? Hvordan vet vi når vi bør gripe inn for å hjelpe? Og hvordan er det klokt å møte barns ærlighet seg imellom? Tåler barn mer ærlighet enn voksne?
SVAR:
Hvilket vidunderlig eksempel på hvordan barn kan inspirere voksne og sette spørsmålstegn ved våre normer og sosiale spilleregler! Du kan velge mellom to reaksjonsmåter: Den oppdragende og/eller moraliserende eller den undrende og relasjonsbyggende. Vi er alle fortrolige med den første måten. Den får barna til å føle at det er noe i veien med dem uansett hvor snilt og pedagogisk de blir irettesatt og de voksne til å føle seg korrekte.
Jeg anbefaler den andre måten å reagere på, hvilket innebærer at du noen timer etterpå kunne sagt til datteren din: «Kan du huske samtalen du og de andre hadde i bilen på vei hjem om hvem som skulle eller ikke skulle være med på fest? Jeg ble litt sjokkert over å høre hvor ærlige dere var mot hverandre, selv om jeg egentlig foretrekker ærlighet. Jeg undrer om dere ikke såret hverandre uten å være helt sikker. Jeg vet bare at jeg ville blitt lei meg. Hvordan var det for deg?»
Til ettertanke
Et slikt utspill fra din side kan både føre til en spennende dialog mellom mor og datter, der begge blir klokere på hverandre, og få datteren din til å filosofere over forholdet til venninnene sine. Kanskje smertet episoden også henne selv, eller hun fikk en fornemmelse av at en av de andre led vondt. Da får du en enestående mulighet til å dele din erfaring og dine verdier med henne.
Både barn og unge har et konstant behov for at voksne skal inspirere dem til å tenke og reflektere over sin adferd og meninger. Men de har sjelden bruk for dommere. Kritikk og forbud gjør at hjernen låser seg. Likeverdige samtaler får hjernen til å arbeide og utvikle seg.
Generelt kan det sies at et verbalt budskap bare kan tolkes når man også kjenner tonefallet og kroppsspråket. De tre jentene i bilen synes å ha kommunisert forholdsvis nøkternt og uten å uttrykke sinne eller avsky. I den anledning vil jeg gjerne rose foreldrene deres for ikke å ha ødelagt deres personlige språk, som er det alle barn har som utgangspunkt. I løpet av oppveksten skal mennesker også lære et sosialt språk som nok er mer overfladisk, men også beskytter både våre egne og de andres grenser. Det er et verdifullt språk å kunne ved siden av ens eget personlige språk, og barn lærer det mest effektivt ved å være sammen med voksne som mestrer det overfor andre voksne. Voksnes hang til å belære barn om hvordan man snakker «pent» fremmer sjelden læringen.
Alt til sin tid
Opplevelsen av eller angsten for å føle seg utenfor sitter dypt i mange. Derfor vil vi gjerne beskytte barna våre. Det er en vakker tanke, men virker bare i relasjonen til mennesker som ikke er spesielt viktige for oss. I vennskap og kjærlighetsforhold fungerer det ikke i lengden å opptre «pent». Før eller siden må vi lære oss å gjøre alle de små reservasjonene for at det ikke skal ende med et definitivt brudd eller total selvfornektelse.
Ærlighet forstått som mitt mest autentiske utsagn om meg selv er alltid konstruktivt for personlige relasjoner. Mens ærlighet forstått som min mening om deg nesten aldri er det. Barn har på dette området behov for inspirasjon og veiledning fra de voksne. De skal lære å snakke om seg selv, sine egne tanker, følelser, opplevelser og verdier i stedet for å stemple eller definere andre mennesker. Denne læringen begynner første gang naboens datter ringer på døren og spør datteren din om hun vil leke. Når du hører datteren din si ja selv om hun mener nei trenger hun din hjelp til å finne ut hvordan hun best ivaretar sine egne grenser og behov uten å krenke eller såre den andre.
Dette er en kunst som de færreste voksne mestrer. Derfor velger vi ofte den letteste løsningen: Å lære dem å lyve på en snill måte. Det sårer naturligvis den andre, men vi har alibiet vårt i orden. Og etter mange års trening forsvinner den dårlige smaken i munnen nesten!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015