Datteren klarer aldri å finne på noe alene, og kjeder seg. Hva kan det skyldes?
JEG ER MOR til to jenter på snart fem og åtte år. En kronisk sykdom gjør at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, men jeg er sterkt til stede hjemme. Min eldste datter går på skole, men ikke på SFO og kommer rett hjem etter skoletid. Da oppstår ofte problemene. Jeg føler at hun er ute etter «å ta meg» så snart hun setter foten innenfor dørstokken. Hun har mange hyggelige klassevenninner å leke med, som heller ikke går på SFO. Likevel kjeder hun seg. Hun overlater nemlig til meg å finne ut hvem hun kan leke med og vil at jeg skal legge alt til rette. Jeg må for eksempel alltid følge henne, selv om de fleste bor bare noen kvartaler unna i trygge omgivelser.
De dagene vennene er opptatt, klarer hun ikke å finne på noe selv og gråter seg ofte i søvn av kjedsomhet. Jeg håndterer dette på ulike, ofte dårlige, måter. Når jeg er i god form, aktiviserer jeg henne med baking, tegning og lesing. Hvis hun må underholde seg selv, går alt i stå. Jeg forstår det ikke. Da jeg var liten, elsket jeg å sitte alene og pusle med forskjellige ting. Barnas rom er fulle av leker, men vår eldste datter har ingen interesse av dem. Hun har fått mye som hun har ønsket seg, men nesten aldri har lekt med.
Som regel ender disse konfliktene med at jeg blir rasende fordi jeg føler at åtteåringen tråkker langt over mine grenser. Samtidig har jeg dårlig samvittighet og føler meg som en dårlig mor noe jeg innerst inne vet at jeg ikke er. Trolig prøver jeg å kompensere fordi jeg er syk og ikke vil at sykdommen skal gå ut over barna.
Den eldste jenta har alltid vært meget engstelig for forandringer. Hun har til tider lidd av stor separasjonsangst, som har skapt problemer i forholdet til barnehagen. Vi har flyttet to ganger, og hun har skiftet barnehage tre ganger. Kan det ha gjort henne psykisk sårbar? Ellers føler jeg at alt ligger til rette for en god oppvekst. Faren og jeg har et godt forhold, og vi er en kjærlig familie med få konflikter. Det som måtte være av konflikter, føler jeg at vi løser på en god måte. Vi er opptatt av trygghet og positive, nære relasjoner.
Hva er det da som gjør datteren vår så frustrert og ute av stand til å skape sin egen lykke? Det er vondt å se at hun ikke klarer å ta initiativ selv. På skolen er hun populær og har mange venner, selv om hun er litt stille og beskjeden. Og i lek ser jeg at hun er kreativ og morsom. Men sammen med meg er det som om hun går inn i en akutt depresjon, blir apatisk og får vondt i hodet. Vi har kommet inn i en ond sirkel, og jeg gruer meg hver dag til at hun skal komme hjem fra skolen. Har du noen forslag til løsninger?Frustrert mor
SVAR:
Jeg tror nøkkelen finnes i følgende setning i brevet ditt: «Trolig prøver jeg å kompensere fordi jeg er syk og ikke vil at sykdommen skal gå ut over barna.» Det vil si at du forsøker å kompensere på forskjellige måter ved å gi henne ting eller oppmerksomhet når du egentlig ikke vil, eller kan, mobilisere energi når du er trett eller har vondt og gjøre en ekstra innsats for å normalisere familielivet.
Det er et universelt fenomen at kjærlige foreldre forsøker å beskytte barna mot smerte eller sorg, og det er lett å forstå at dette ønsket er så sterkt. Men klokt er det ikke! Det gjør i ditt tilfelle sykdommen og dens konsekvenser for deg til et meget betydningsfullt, men også delvis hemmelig medlem av familien som barn føler at de ikke har lov til å snakke om eller forholde seg åpent til.
Er der uansett. Du behøver ikke å frykte at sykdommen din «går ut over barna» i den forstand at den gjør deres oppvekst dårligere enn om du ikke hadde vært syk. Sykdommen din vil uunngåelig prege barna dine, slik den preger deg og mannen din. Det forringer ikke familien deres. Den blir bare annerledes enn mange andre familier, og barna deres får erfaringer som andre barn ikke får.
Problemet er, at så lenge du har en ambisjon om at sykdommen ikke skal prege barna, blir det umulig for begge parter å snakke åpent om hvordan den preger dem. Hva skjer følelsesmessig? Hva tenker de? På hvilken måte er det tungt? Hvor mye tenker de på det i hverdagen? Hvor redde er de for at mamma skal dø på grunn av sykdommen sin? Hvordan tar de hensyn til deg? Hvor forskjellig opplever de sykdommen din og hvor forskjellig forholder de seg til den?
Slik du beskriver den eldste datteren din, er det mye som tyder på at hun tar sykdommen din tungt og lengter etter å dele sine tanker og følelser med deg. Alle barn føler seg ekstremt ansvarlige for sine foreldres velbefinnende, og det gjelder særlig førstefødte. En åtteåring tenker akkurat på samme måte om sin mors sykdom som en mor tenker om sitt barns sykdom på: Bare jeg kunne gjøre noe slik at den forsvant!
Den eldste datteren din lever et helt normalt barneliv med barnehage, venninner og lek. Men så er det den ekstra faktoren, som hun har store vanskeligheter med å forholde seg til og sette navn på. Derfor sier hun: «Jeg kjeder meg.» Det hun mener er: «Mor, det er noe som plager meg som jeg trenger å snakke med deg om. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, eller om det er lov. Jeg vil jo heller ikke at du skal bli lei deg.»
Prat med henne.
Du kan teste om det henger slik sammen på en forholdsvis enkel måte. Neste gang hun gråter etter å ha lagt seg, kan du sette deg hos henne, stryke henne over ryggen og si: «Jeg blir ofte irritert på deg når du sier at du kjeder deg og ikke kan finne på noe selv. Vi trodde at det ville hjelpe hvis du bare fikk flere leker, men vi tok feil. Nå har det endelig gått opp for meg at det er noe du er lei deg for og gjerne vil snakke med meg om. Det vil jeg også gjerne. Vet du hva som er i veien?»
Hvis hun svarer ja, blir resten enklere. Men svarer hun nei, kan du si: «Jeg tror det plager deg at jeg er syk og hele tiden forsøker å skjule det for dere. Lenge trodde jeg at det var det beste jeg kunne gjøre for å være en god mor. Men med din hjelp har jeg innsett at det kanskje var dumt. Jeg er jo syk enten jeg snakker om det eller ikke.»
Du vil straks merke på reaksjonen hennes om du er på rett spor. Hun vil enten slappe av og smile eller begynne å gråte dypt og inderlig. Deretter er det bare å huske at du av og til må snakke med henne om deg og sykdommen din, dine tanker, følelser og drømmer. På den måten får barna dine med seg en verdifull ballast i livet i stedet for bildet av en evig tapper mamma, som ikke ville være en belastning og derfor ble nettopp det.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015