FB


Hva er løsningen når mor alltid tar parti for sønnen mot far?

Vårt yngste barn bor nå hjemme (som eneste barn i huset) etter tre års skolegang i en annen by (hybel-tilværelse). Han er 19 år og mammas gullgutt. Jeg har også et meget godt forhold til ham.
Siden han kom i tenårene, har jeg hatt mange, egentlig harmløse, diskusjoner med ham og det har han tydeligvis likt. F.eks. Er det liv i verdensrommet? Er dieselbiler bedre enn bensinbiler? Og lignende. Vi har også hatt diskusjoner av mer alvorlig art, f.eks. tidspunkt når han skulle hentes hos venner fredags- og lørdagskvelden eller som nå – om bilkjøring og skader.

Diskusjonene begynner alltid mellom meg og min sønn, og når standpunktene blir tydelige, kommer min kone inn i diskusjonen og tar konsekvent samme standpunkt som vår sønn.
Etter flere år slik, avtalte vi at min kone ikke skulle blande seg i disse harmløse diskusjonene. I de viktige sakene skulle vi ektefeller snakke sammen før vi snakket med vår sønn.

Det fungerte heller ikke. Vårt felles standpunkt gikk i oppløsning så fort vi begynte å diskutere med vår sønn. Min kone var da plutselig enig med vår sønn («det må da gå an å skifte mening»). En slik situasjon førte for en tid siden til en alvorlig krise i vårt ekteskap. Da vår sønn bodde i nabobyen og ofte var hjemme, hadde vi lite av disse konfliktene. Jeg opplever alt for ofte en «to mot en kamp». Dette er vanskelig for meg.

Spontane viktige diskusjoner kan oppstå mellom meg og vår sønn. Min kones reaksjon er stort sett: Feil sted, feil tid og feil tema/ordbruk (jeg kan være litt udiplomatisk). Etter en viktig diskusjon, kan sønnen føle seg urettferdig behandlet og være sur. Min kone kan alltid forstå hvordan han føler det og lider sammen med ham. Hun oppfyller stort sett alle hans ønsker (diskuterer ikke) og finner alltid en grunn til at «det er synd på ham», når jeg mener det er rimelig at han tar et tak. Han krever full service, men gir ingenting tilbake. Dette er bildet av vår situasjon.

Jeg ser gjerne at sønnen blir boende hjemme et par år til, men ikke under de nåværende «betingelser». Har du en alternativ løsning til at han flytter, noe min kone ikke ønsker?Tenårings-pappa

SVAR:
Jeg forstår din smerte over å leve i et trekantforhold hvor partneren din prioriterer sønnen deres ved enhver anledning.
Men jeg aner samtidig en historie som det er viktigere å snakke om. Det kan hende jeg tar feil, men min fornemmelse er at du er en «typisk mann» i den forstand at du tenker og snakker konkret, og at du er tilbøyelig til å mene, at «sannheten» finnes. Det kan bety at du ofte blir så opptatt av innholdet i diskusjonene deres, at du glemmer «musikken» og dermed konsekvensene for den annen part og for ditt forhold til henne eller ham.

Bruker sønnen
Hvis jeg har bare litt rett i dette, finnes det en viktig og uavklart konflikt mellom deg og din kone, som hun misbruker sønnen deres for å få frem. Hun har sannsynligvis forsøkt å gjøre deg oppmerksom på dette mange ganger i begynnelsen av ekteskapet deres, men har siden resignert og gitt opp å snakke om sin egen smerte. I stedet snakker hun nå om sønnens, og dermed bidrar hun til å gjøre vondt verre for alle tre. Dette medfører at hennes opprinnelige ensomhet nå «smitter» både deg og deres sønn.

Hverken historisk eller aktuelt er dette din «skyld», men både din kones og ditt ansvar. Et kjærlighetsforhold mellom to voksne kan enten føre til at begge parters «negative» sider forsterkes, forsvinner eller ikke forandrer sig. Min antagelse er at din kones typisk feminine sider og dine typisk maskuline har skapt avstand mellom dere i stedet for nærhet og det er dere begge like ansvarlige for. Som tingene står i øyeblikket, blir du tildelt rollen som «bad guy» og din kone (over)lever på sin privilegerte rolle som familiens omsorgsgivende ambulansetjeneste. Dette er ikke holdbart spesielt ikke for deres sønn, som lar seg fange i midten av en konflikt som i utgangspunktet ikke har noe med ham å gjøre.

Med tre voksne barn er dere på vei inn i deres tredje «syvårskrise» som egentlig skulle være mer eksistensiell og individuell. Noe tyder på at dere har oversett eller undertrykket den andre «syvårskrisen» som handler mer om forholdet dere imellom. Vi menn er ofte mer nøysomme enn kvinnene og mer innstilt på å fortrenge smerten og ensomheten.

Løsning
Siden dette, etter min vurdering, ikke har noe med deres sønn å gjøre, vil jeg foreslå en tredje løsning: At du og din kone snakker om dette både det som er, og det som mangler mellom dere. Det er viktig at du ikke tar utgangspunkt i konfliktene med sønnen, for da kommer du ikke i snakk med din kone, men bare med din sønns mor. Dermed fortsetter den uproduktive diskusjonen om riktig og galt, rimelig og urimelig. Kanskje er konflikten så gammel at dere må søke profesjonell hjelp fra en familieterapeut.

Parallelt vil jeg foreslå at du tar noen samtaler med din sønn (kanskje også de to andre), og får hans versjon av deres innbyrdes forhold (uten å sammenligne det med forholdet til moren). Finn et godt tidspunkt hvor dere kan være alene og si noe i denne retning: «Jeg er lei for at du ofte kommer i klemme mellom mor og meg. Derfor er det viktig for meg å høre hvordan du opplever forholdet mellom deg og meg. Jeg vil gjerne at du forteller hva du synes er det beste ved meg som far og deretter de tre verste tingene». Gi ham tid til å svare, og før gjerne samtalen i flere runder.
Kanskje kan han lære deg noe viktig om deg selv som din kone ikke har kunnet formidle på en fruktbar måte.

Hvis du leser dette som om jeg synes at det er deg det «er noe i veien med» så les igjen! Akkurat nå takler du din smerte mer ansvarlig og modent enn din kone, men det finnes sikkert perioder i deres liv hvor det omvendte var tilfellet.

SITAT
Vårt felles standpunkt gikk i oppløsning så fort vi begynte å diskutere med vår sønn.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)