FB


INNLEGG:

Jeg har en sønn på ti år, som de første fem årene av sitt liv var «konge på haugen» og alene om oppmerksomheten fra oss foreldre. Da han var fem år gammel fikk han en lillesøster, og to år senere en lillebror. Vi har dessverre opplevd en storebror som fra første dag ble forferdelig sjalu, og som ennå ikke har vokst det av seg. Det har utviklet seg til et, til tider, veldig konfliktfylt forhold mellom oss foreldre og sønnen vår. Nå ser vi ikke hvordan vi skal greie å snu den vonde spiralen.

Til vanlig går det greit så lenge vi er hjemme, men med en gang vi skal gjøre familieaktiviteter (bade, dra på fornøyelsesparker, besøke venner, reise på ferier) ender det ofte med kjefting og smelling, frustrerte foreldre og et ønske om aldri mer å finne på koselige ting sammen. De to minste søsknene har en veldig god kjemi seg imellom, og den store aldersforskjellen gjør nok at eldstemann føler seg utenfor. Samtidig prøver vi som foreldre å gjøre aktiviteter alene med sønnen vår, eller tilrettelegge aktiviteter hvor han får være med de mindre søsknene. Likevel går det galt hver gang. Deltar han i søsknenes lek, blir det gråt og tenners gnissel, leken blir for voldsom – og det ender med at mor og far blir sinte, og at leken avbrytes.

På skolen går det veldig bra. Sønnen vår er aktiv i fotball og har et godt nettverk av venner. Det er likevel et eller annet i hjemmesituasjonen som gjør at han ikke takler frustrasjoner og skuffelser. Her er et par eksempler:

•Hjemme:En kveld ville han bake sjokoladekake selv, og farfaren ga råd om fyllet. De forsto dessverre ikke at 3 ss kaffe betyr kokt kaffe, så de tok 3 ss filterkaffe, noe som resulterte i en sterk kaffesmak på kaka. Gutten vår ble rasende, skyldte på meg som mamma for at jeg hadde funnet fram oppskriften og farfaren fordi han hadde misforstått dette med kaffen. Han smelte med dører, kastet et smykke fra andre etasje og rett ned på bilen, og gikk til fysisk angrep på faren da han prøvde å roe ham ned. Han blir gjerne stygg i munnen og fysisk både mot oss foreldre, men også mot de mindre søsknene.

•På butikken:Vi er strenge med sønnen vår når det gjelder energidrikker som inneholder druesukker og koffein, men en dag på butikken så sa far ja, uten å se hva han svarte ja til. Da vi kom til kassa sa jeg nei, noe som gjorde sønnen vår rasende. Han løp ut på parkeringsplassen, sparket av seg skoene så de kom borti andre biler og slo lommeboka så hardt han kunne i bilen (med klirrende mynt i, så det ble hakk). Når vi løp etter, stakk han av, bannet mye og var tydelig sint.

•På tur:Gutten var lei etter mange timers biltur, og jeg satt alene i bilen med ham og lillebroren. Alle var trøtte og slitne, og sønnen min begynte å terge lillebroren. Jeg ga gjentatte ganger beskjed om at han skulle være så snill å holde opp, men han bare fortsatte. Til slutt gikk jeg bak i bilen, og tok hardt tak i armene hans mens jeg freste at han fikk holde fred. Det ble etter hvert en vond konflikt, hvor vi begge sa mye dumt til hverandre, mens jeg satt og holdt ham fast.

Dette er bare et par episoder vi har slitt med – men det er ofte det samme som går igjen: Han takler ikke skuffelser. Han ser ikke at han selv har feil, og skylder oftest på andre. Han har vanskelig for å be om unnskyldning etterpå.

Av og til får jeg lyst til å filleriste hele gutten, la være å ta ham med på familieaktiviteter, eller bare ignorere ham fullstendig. Men så er han verdens mest sjarmerende, herlige og snilleste gutt når han har humøret sitt på det jevne. Så hva kan vi som foreldre gjøre for å lære ham å takle sinne og frustrasjoner bedre?

SVAR FRA JESPER JUUL:

Først vil jeg gjerne takke deg for et veldig åpenhjertig brev som beskriver en dynamikk en del foreldre opplever i forhold til minst ett av sine barn. Hver gang jeg møter disse familiene tenker jeg at det kanskje blir deres umulige unger som skal lære oss å føre reelle personlige dialoger med barn og unge. En dialog er noe helt annet enn en forhandling, en diskusjon eller bare en prat.

En dialog krever at de voksne er åpne, interesserte, fleksible og villige til å lære noe nytt om seg selv og om barnet, og det lykkes aldri hvis den voksne har en dagsorden eller et mål som strekker seg utover nettopp dialogen og deres egen tilstedeværelse i den. Dialogen er det neste logiske skritt i vår utvikling som mennesker, og det er en kompetanse som både foreldre, pedagoger, lærere og andre voksne bør lære seg så snart som mulig, hvis vi ikke skal la enda flere barn og unge i stikken.

Mener jeg da at du og mannen din lar deres eldste sønn i stikken? Ja, det mener jeg faktisk, selv om det kanskje er brutalt å se det på trykk. La oss se på kjensgjerningene, slik du selv beskriver dem: Han klarer seg strålende utenfor familien og dårlig sammen med dere. Det betyr at det voksne lederskapet han opplever på skolen og fotballen ikke frustrerer ham like mye som deres.

Nøkkelsetningen er din gjentatte påstand om at han ikke takler sinne, frustrasjon og skuffelser. Sannheten er at han faktisk takler alle disse følelsene og opplevelsene, men på en måte som ikke passer foreldrene hans.

Det betyr ikke at jeg synes adferden hans er hensiktsmessig eller konstruktiv. Det er bare den eneste han kjenner til, og den blir ikke annerledes – tvert imot forsterkes den – før dere begynner å interessere dere seriøst for hva han er så sint og frustrert for. Dette er aldri de mange små episodene og konfliktene. Dypt inne i ham finnes en langt mer alvorlig frustrasjon som hele tiden leverer brennstoff til de mange små.

«Han ser ikke at han selv har feil» – fordi han ikke har noen! Vi er helt enige om at han oppfører seg under standard i en rekke situasjoner, men det er ikke fordi han har eller er «feil». Det skyldes at reaksjonene hans kommer fra et langt dypere sted enn der hvor god folkeskikk normalt er lagret – det vil si nært overflaten. Slik er det med både barn, unge og voksne. Ingen av oss trives i den rollen i fellesskapet som han har endt opp med – som det sorte får.

«Han har vanskelig for å be om unnskyldning etterpå» fordi han vet at disse episodene ikke skyldes ham alene. Det er de voksnes ansvar at dette har fått mulighet til å utvikle seg så ulykkelig som det har gjort.

Dere har selv lagt merke til at han endret adferd da han ble storebror og deres teori er at han ble grepet av sjalusi, og det er jo ikke en av de følelsene vi umiddelbart fordømmer i vår kultur – spesielt hos barn.

Jeg tror diagnosen er gal. Ordentlig sjalusi finner vi bare hos barn som opplever at en av foreldrene elsker ett barn høyere enn et annet. Det skjer sjelden og er neppe tilfelle i deres familie. Som alle andre storebrødre og -søstre opplevde han et akutt tap da den lille ble født. I løpet av et sekund mistet han femti prosent av alt han hadde hatt til rådighet hele livet sitt og fikk ikke på det tidspunkt hjelp til å bearbeide sorgen, så det kunne bli plass til gleden og kjærligheten til den lille.

I stedet frøs hans opplevelsesverden fast i en opplevelse av å bli sviktet og derfra kommer både frustrasjonen og sinnet. Deretter har han måttet forsøke å finne balansen i en familie som tydeligvis har en høy moralsk standard og klare verdier for hvordan man oppfører seg, og det klarte han ikke.

Det er ikke sannsynlig at han selv kan huske de tankene og følelsene jeg har beskrevet her, og det gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å snakke med ham om dem. Hvis jeg har rett i dette er det bare – som jeg skrev i innledningen – dialogen igjen. Hvis den skal lykkes krever den fra begge foreldre en absolutt ærlighet og vilje til å ta ansvar for fortiden. For eksempel slik:

«Siden søsteren din ble født har vi ofte vært lite tilfreds med den måten du har oppført deg på. Først nå klarer vi å se at det var vi som sviktet deg den gangen. Det må du unnskylde oss. Du må også unnskylde oss alle de gangene vi har skjelt deg ut… Vi visste ikke bedre. Nå er det endelig gått opp for oss at du alt for lenge ikke har hatt det godt sammen med oss, så nå har vi bruk for din hjelp. Kan du fortelle oss om alt det du ikke trives med i familien vår, for ellers vet vi ikke hvor vi skal begynne?» (Dette må komme fra hjertet eller ikke i det hele tatt!)

Sannsynligvis vil han si noe om at dere alltid skjeller ham ut. Og det er i nøyaktig samme sekund dere får mulighet til å demonstrere at dere er parate til å administrerere foreldreansvaret på en ny måte. Lytt til ham og takk ham når han er ferdig og tenk så over hva han har sagt. La det synke inn og gjøre inntrykk, så vil dere oppleve både dere selv og ham i et nytt lys neste dag. Deretter kommer det en vanskelig periode hvor begge parter skal lære å skru av deres rutinemessige reaksjoner, men det går fint, så lenge dere voksne tar ansvar for deres egne utsagn. Ved hvert fremskritt forsvinner en liten del av skyldfølelsen hos begge parter, og med litt flaks er det en helt ny balanse og harmoni i familien før puberteten inntreffer.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)