FB


Det andre oppfatter som en bagatell, kan være traumatisk for barnet.

Vi har en flott datter på fire år. Hun fungerer blant annet godt i barnehagen. I nye sosiale sammenhenger er hun sjenert. Men straks hun føler seg trygg, er hun like aktiv som de andre barna. Hun er utadvendt og initiativrik i lek med både barn og voksne.For et par måneder siden meldte vi henne på turn, ettersom hun i lengre tid hadde vist interesse for dans, turn og lignende fysiske aktiviteter.

Den første gangen elsket hun det. Hun blomstret, var utadrettet og like aktiv som de andre barna. Uken etter var hun uheldig og ble dyttet eller løpt ned av en større gutt. Dette spolerte hennes fine opplevelse av å turne. Siden har vi måttet “tvinge” henne til å delta på turningen. Hun har alle mulige unnskyldninger, som magesmerter eller at hun er trett. Men når vi først er der og hun treffer bestevenninnene sine, leker og koser hun seg — helt til de skal begynne å turne. Da vil hun sitte på fanget eller helst dra hjem.

Alle våre forsøk på å forlate stedet for at hun skal kunne turne uforstyrret, blir møtt med desperat gråt. Hun sier at det er på grunn av gutten som løp henne ned — og at hun skulle ønske at han ikke var der.Vi har forsøkt alt fra oppmuntringer til en litt bryskere tone. Ingenting hjelper.

Er virkelig et “dytt” nok? Hun elsket å turne i begynnelsen. Vi er ikke styrt av prestisje, og hun må gjerne slutte dersom det er til hennes beste. Men da frykter vi at forholdet til bestevenninnene, som kommer til å fortsette å turne, blir rammet.

SVAR:

Ja, et dytt kan være nok. Det avhenger av barnet og de konkrete omstendighetene — og disse har tydeligvis vært dypt sjokkerende for en ellers robust jente. Det kan virke overdramatisert, men datteren deres lider faktisk av et slags “posttraumatisk stress”. Opplevelsen har vært traumatisk for henne — uansett hva andre måtte mene og uavhengig av hvordan andre barn takler lignende opplevelser.

Hennes opplevelse kan best sammenlignes med den man kan ha som voksen når man kjører bil og en fotgjenger plutselig løper over veien. Det skjedde ikke noe alvorlig, men opplevelsen blir sittende lenge i kroppen hos de fleste. Derfor er det litt synd at dere har forsøkt forskjellige strategier for å hjelpe henne. Men det er kanskje ikke for sent.

Må bearbeides
Barns handlefrihet kan være begrenset av de merkeligste saker, som vi voksne normalt ikke tillegger den store betydningen. Det kan være lærerens høye, skingrende stemme, støyende barn, en uvennlig eller kritisk bemerkning, uforståelig aggresjon — eller et dytt. Barn vet ikke selv hvordan de skal bearbeide den typen opplevelser. Avhengig av de voksnes reaksjoner blir enten opplevelsen sittende i kroppen, eller den blir bearbeidet og løser seg opp.

For voksne som har vært utsatt for traumer, er den første hjelpen en såkalt “debriefing” — det vil si én eller flere samtaler der utenforstående empatisk og tålmodig lytter til historien til den som er rammet. Etter hvert går det an forsiktig å be om en utdypning av uklare eller uforståelige passasjer. Til slutt har man fått hele historien med alle dens nyanser om det som skjedde — både på utsiden og innsiden av den som er rammet.

Som foreldre har vi en lang tradisjon for å trøste, inngi barna nytt mot eller bagatellisere denne typen hendelser. Det vi sier til barna, er som oftest riktig nok. Det er bare valg av tidspunkt som er feil. Vi øser av vår erfaring når barnet ikke har ører å høre med, fordi den indre opplevelsen overdøver ordene utenfra. Dette kan vi ikke vite på forhånd. Men når et barn sier så klart ifra som datteren deres, er det en beskjed om at dere er for tidlig ute.

“Debriefing” er en psykologisk teknikk for fagfolk, som omsatt til alminnelig menneskelig omgang betyr anerkjennelse og tålmodighet. Overfor datteren deres kunne det være ytringer som for eksempel: “Da ble du veldig redd, ikke sant? Jeg kan høre hvor redd du ble. Vil du fortelle litt mer om det?” Man kan eventuelt berette om de gangene man selv opplevde noe lignende som barn.

Selvopptatte foreldre
Når datteren deres får nok tid på seg og blir invitert til å snakke om sin opplevelse av å bli dyttet, vil tidspunktet komme da angsten slipper taket og hun igjen er fri til å more seg sammen med de andre barna i gymnastikken. Foreldres adferd er ofte styrt av selvopptatthet, slik at vi ikke klarer å se forskjell på barnets behov og våre egne. Det er hardt å se barnet sitt lide. Foreldre blir ofte aktive — på grensen til overaktive — for å berolige seg selv eller føle at det de gjør har en slags nytte. Vi vil gjerne befri barna fra smerten. Da går vi så opp i det at de føler seg som en belastning fordi de i det hele tatt har vondt.

Deres datters “unnskyldninger” er altså ikke unnskyldninger, men sannferdige, presise utsagn som kan guide foreldrene i riktig retning. Tvang eller “motivasjon” har ikke noen konstruktiv effekt, men vil tvert i mot bare si henne at hun er svak eller mangler selvtillit. Men deres datter har en sunn selvfølelse, som hun tar alvorlig. Hvis forholdet til bestevenninnen virkelig er i fare, må det være slik. Heller ikke det kan foreldrene ordne opp i.

Mye av det vi utretter for barna våre, kjennetegnes av at barna ville være best tjent med å ordne opp selv — men ikke alene. En opplevelse som denne kan bare barnet selv bearbeide og få på plass i sitt system. Men det krever et empatisk, nærværende medspill fra foreldrene — ikke løsninger eller store beslutninger.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)