Mange foreldre går rundt med skyldfølelse fordi de er usikre på om de gjør ting riktig som oppdragere. Bør de det?
En ung mor jeg har snakket med noen ganger, har ved flere anledninger slått sine barn. Det har alltid vært i avmakt og desperasjon, og i hele sin grunnholdning er hun imot enhver form for vold. Men hun har altså slått, og føler så mye skyld at det både påvirker hennes og barnas livskvalitet.
Hva slags menneske er jeg som utøver vold mot mine barn? spør hun.
Svaret er: «Et alminnelig menneske». De feilene vi gjør som foreldre, forteller ikke noe om hvor gode eller dårlige mennesker vi er. De forteller bare at vi som foreldre mangler noe. At det finnes noe vi ikke har lært, eller at vi har lært noe som er galt.
Men er ikke moren skyldig? Jo, det er hun i samme forstand som vi alle er skyldige når vi gjør andre mennesker ondt.
Evnen til å føle skyld er ett av de trekkene som skiller mennesker fra dyr, og denne morens skyldbevissthet bekrefter at hun rett og slett er et menneske. Den tunge, selvbebreidende skyldfølelsen er derimot en straff hun påfører seg selv. Denne straffen er både meningsløs og skadelig.
Den er meningsløs fordi den ikke gjenoppretter skaden, og den er skadelig fordi den både påvirker hennes eget selvbilde, barnas egenverdi og deres innbyrdes forhold negativt. Hun opplever seg selv som et dårlig menneske og mister autoritet og gjennomslagskraft. Barn er kloke, og når mor har skyldfølelse (som mor), kommer de til den logiske konklusjonen at hun ikke er fornøyd med dem, og at de dermed er «slemme». Deres innbyrdes forhold blir derfor mye dårligere enn det hadde vært hvis hun hadde lært hvordan hun skal mestre slike situasjoner uten vold.
Nå er det seg jo slik med vold, at vi fagfolk forholder oss psykologisk til fenomenet, mens de fleste forholder seg moralsk. Siden vold mot barn er moralsk forkastelig i Skandinavia, risikerer denne moren fordømmelse. La oss derfor se på andre forhold som får foreldre til å straffe seg selv med skyldfølelse. Det kan være de som ikke synes de prioriterer samværet med barna høyt nok i forhold til jobben. Det kan være foreldre som leser en av mine spalter og oppdager at de oppførte seg feil i forhold til barna for flere år siden. Det kan være foreldre med barn som har problemer på skolen eller med kriminalitet, eller som bare ikke passer inn i gjeldende oppfatning av såkalt «velfungerende» barn.
Mange av disse foreldrene spør seg selv: Hva har vi gjort galt? Det er et klokt spørsmål, for i en familie er vi alle medskyldige i hverandres liv. Det er en av betingelsene i et gjensidig kjærlighetsforhold. Ingen voksen er uskyldig.
Barna derimot, er uskyldige. Det betyr ikke at de ikke kan drive sine foreldre til vanvidd eller oppføre seg så provoserende at ørefikene sitter løst. Det betyr heller ikke at barn er født «gode» (eller «onde»). Det betyr at barn ikke er i stand til å ta ansvar eller medansvar for kvaliteten av forholdet til de viktige voksne i sine liv. En slik kompetanse mangler barna totalt. Og i familier hvor de voksne ikke makter å ta dette ansvaret som en del av sitt lederskap, mistrives barna og utvikler seg ofte skjevt.
Den voldelige moren jeg nevnte innledningsvis er, etter min definisjon, ikke bare et utmerket menneske, men også en flott mor. Hun har nemlig oppdaget at hennes kompetanse ikke er tilstrekkelig, og har derfor tatt ansvar for å få hjelp.
Mer kan man ikke forlange. Hun har ikke som foreldre har gjort i generasjoner gitt sine barn skylden for den volden de er blitt ofre for. Og dette er utrolig viktig.
De to mest selvdestruktive følelser vi kjenner til, er skyld og skam. De er knyttet til alt vi kjenner som misbruk, selvskading og de fleste selvmord. Likevel er det nettopp disse to følelsene foreldre for bare en generasjon tilbake helt bevisst påførte sine barn i håp om å få dem til å innse at de var «slemme» og at denne innsikten ville få dem til å bli «snille».
Den aktuelle moren har begynt på «kuren» som kan fjerne skylden. Hun har tatt ansvar (for å utvikle og endre seg selv).
Det finnes også noe jeg kaller den «diffuse» skyldfølelse.
Dette er et postmoderne fenomen blant foreldre som egentlig vet at de ikke oppfører seg optimalt. For dem er skyldfølelsen et slags alibi som tillater dem å fortsette uten å forandre på noe et selvopptatt mentalt triks som ikke fortjener å bli tatt på alvor.
De beste foreldre jeg har møtt gjennom et langt liv «dummer» seg ut ca. 20 ganger i døgnet. Det er en nødvendig og naturlig del av den læreprosess det er å være foreldre, og dette er det ingen grunn til å føle skyld for. Men det kan være grunn til å ta ansvar for å endre på tingene.
Ligger dumme-seg-ut-frekvensen på 40-50 i døgnet, er det en god idé å søke hjelp og veiledning utenfor familien.
Foreldres skyldbevissthet er konstruktiv for alle parter. Skyldfølelsen er det nesten aldri. Tilgi deg selv og ta ansvar og alle får det bedre.
SITAT
Alle er medskyldige i hverandres liv. Det er en av betingelsene i et gjensidig kjærlighetsforhold. Ingen voksen er uskyldig.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015