Hva gjør du når barnet sårt savner en far som aldri er der?
Min sønns far kommer fra en annen verdensdel. Han bor mye i utlandet, og som musiker er han ofte på turné. Vi er ikke sammen lenger. Sønnen min er snart syv år. Det er meget vanskelig å gjøre avtaler med faren hans, og det er over ett år siden han sist var sammen med gutten. Da han var liten, var det først etter initiativ fra meg at de møttes.Sønnen min savner faren eller en far i det hele tatt. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal kunne møtes. Faren lover hele tiden at han vil komme og besøke gutten og har også lovet å ta ham med til hjemlandet sitt. Ingenting skjer. Sist han var her, var det i sammenheng med en spillejobb.
Sønnen min gråter daglig over savnet av faren. Han har for første gang uttalt at han er sint på ham, og at jeg skulle gjøre slik at han ikke var faren hans mer. En halv time etterpå sa han igjen at han savnet ham, og at faren er den eneste han vil være hos.
Jeg vet ikke min arme råd. Selvfølgelig anerkjenner jeg min sønns følelser og sier at jeg forstår ham. Jeg har aldri sagt noe stygt om faren hans, siden jeg ikke på noen måte vil angripe guttens opphav eller sette i gang en dårlig prosess. På den annen side synes jeg heller ikke at man bare kan behandle ham som man vil. Gutten skjenker jo faren sin vakre, utbetingede kjærlighet som blir gjengjeldt med løgner og svik. Jeg vil ikke at han skal erfare at det skal være slik. Da ville han føle at han ikke er verdig fullkommen kjærlighet.
Burde jeg kutte forbindelsen mellom dem for at sønnen min skal skjønne at han har 100 prosent verdi? Eller skal jeg fortsette å gjøre mitt ytterste for at han skal se faren, som kanskje vil bli én gang annethvert år? Finnes det en god måte å snakke med sønnen min på om dette emnet? Han lider virkelig. Dessverre tilsier erfaringen min at det gir et meget dårlig selvbilde, som varer hele livet.
SVAR:
La meg begynne med de rå kjensgjerningene. Du har valgt en far til ditt barn som helt tydelig hverken er interessert i gledene eller pliktene som følger med foreldreskapet og som heller ikke er voksen nok til å vedkjenne seg sine hensikter. Hans adferd sier at han ikke vil ta medansvar for sin sønns liv. Han vil heller ikke ta ansvar for seg selv, sine egne følelser og handlinger. Det kaller jeg det personlige ansvaret som er det viktigste.
Når en voksen ikke tar ansvar for seg selv, skjer det uunngåelige at partneren hans må bære et dobbelt ansvar. Du kan ikke bli fri, og som du allerede vet, heller ikke ved å bo alene. Du vil være belastet med farens uansvarlighet resten av livet. Mindre og mindre med tiden, dersom alt går godt. Men du vil alltid være nødt til å kompensere for det han ikke er og gjør.
Når foreldre ikke tar ansvar for seg selv, glir det over på barnas skuldre i form av skyldfølelse. Det har sønnen din oppdaget og er heldigvis begynt å føle sinne mot faren. Det letter, men fjerner ikke skylden.
Ikke krise
Du har dessverre helt rett i at dette vil sette dype eksistensielle spor i din sønns personlighet og følelsesliv. For det første må han unnvære den faren han så inderlig savner. Det vil han nok overleve. Det samme ville jo vært tilfellet dersom faren var død.
For det annet skaper farens etniske opprinnelse et helt spesielt problem. Sønnen din ligner ikke andre nordiske barn. Både fordi han har en annen farge og kanskje spesielt fordi han bærer på en genetisk og kulturell arv uten å vite hvordan han skal forholde seg til den uten faren som rollemodell og speil.
For det tredje må han lære seg å leve med en varig frustrasjon til han eventuelt som voksen får styr på følelsene sine. Du skal ikke bli overrasket om du blir skyteskive for all aggresjonen og faren blir tilbedt, når de er sammen.
Av hensyn til hans sosiale liv og trivsel er det derfor meget viktig at du aksepterer hans sinne og aggressive utbrudd, også om det føles helt urimelig. Alternativet er at han lever ut disse følelsene i skolen og blant kamerater. Da er han for alvor i knipe i et samfunn som i vår tid forholder seg til aggresjon på samme måte som det forholdt seg til seksualitet for 100 år siden.
Hver gang det føles urettferdig eller blir for mye for deg, må du gå i enerom og minne deg selv om at dere begge betaler prisen for et valg du traff for lenge siden. Det gjør deg ikke til et skyldig eller dårligere menneske. Men det er et valg som du daglig må stå til ansvar for.
Kommer til kort
På samme måte må du med jevne mellomrom minne deg selv om at sønnen din har behov som du umulig kan oppfylle. Du kan være verdens beste mor, men du kan ikke være det hans far skulle vært for ham. Og du kan ikke stille opp med annet enn å akseptere og anerkjenne hans fundamentale ensomhet.
Jeg tror det er for sent å bestemme at faren ikke skal treffe ham når det tilfeldigvis passer inn i skjemaet hans. Du kunne ha gjort det på et meget tidlig stadium, men det ville sannsynligvis ikke ha endret noe. Deres fremtidige forhold er din sønns valg. For en syvåring er det et meget stort og vanskelig valg, men det er ikke noen vei utenom.
Min erfaring er at sønnen din vil treffe forskjellige valg i årene som kommer. I perioder vil han velge bort faren og i andre perioder vil han ha kontakt med ham. Det vil være til uvurderlig hjelp dersom du kan overtale faren til å spille med åpne kort overfor sønnen deres: «Jeg er faren din. Men jeg har valgt å overlate ansvaret til din mor. Jeg vil gjerne besøke deg og være sammen med deg når jeg har tid og mulighet. Men mer kan du ikke regne med».
Sønnen din vil bli lei seg og rasende. Men det vil også gi klarhet og fastere grunn under føttene hans. Du kan ikke gi ham noen av delene alene.Dersom jeg var deg, ville jeg ikke gi faren lov til å ta sønnen med til hjemlandet før han blir 1516 år. Det er en sentimental og symbolsk gestus, som ikke vil gi sønnen deres noe av det han savner. Derimot kan muligheten til å lære å kjenne den delen av sine røtter vise seg å ha stor betydning i løpet av ungdomsårene og hans identitetsdannelse.
Ta godt vare på din sønns mor! Det trenger han.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015