Er tenåringen som tar foreldrenes «service» for gitt, en utakknemlig slamp? Eller har foreldrene seg selv å takke?
Noen foreldre har vanskelig for å bestemme seg for hvilke krav de kan og vil stille til store, hjemmeboende barn. En mor kontaktet meg og fortalte at hennes sønn på 16 år nærmest behandlet hjemmet sitt som et pensjonat og foreldrene som en del av personalet. Han tilbyr seg aldri å hjelpe til, og påtar seg aldri noen plikter i forhold til fellesskapet. Han kommer og går nesten som det passer ham, og gir f.eks. aldri beskjed om han kommer hjem til kvelds.
Han forventer at moren steller klærne hans, skifter sengetøy, osv., kjører ham dit han skal ja, til og med at hun serverer vennene hans når de er på besøk.
Moren forteller at begge foreldrene har hatt den holdning at gutten som er enebarn ikke skulle behøve å ta noe særlig ansvar hjemme: «Så lenge han klarte seg bra på skolen og hadde sunne fritidsinteresser, var vi bare glad for å sørge for resten.»
Så lenge jeg har vært familieterapeut, har jeg møtt dette utsagnet fra frustrerte foreldre: «Han/hun behandler hjemmet sitt som et hotell», og mitt klare svar er at når ungdommer gjør det, er det nesten alltid fordi foreldrene deres ikke har tilbudt dem noe annet enn det hoteller gjør dvs. god service. Barn samarbeider alltid med foreldrenes indre og ytre adferd, og når man alltid står til tjeneste og behandler barnet som en gjest, vil han/hun etter hvert begynne å finne seg til rette i den rollen.
Urettferdig
Dette er selvfølgelig dypt urettferdig. Foreldrene elsker jo sønnen sin, og de har gitt ham massevis av omsorg kvaliteter som hoteller ikke byr på. Problemet er imidlertid at foreldrenes kjærlighet er kommet til uttrykk i en form som barnet venner seg til. I denne familien har foreldrene valgt å uttrykke sin kjærlighet som «service», men service er ikke kjærlighet. Service er service. Det betyr ikke at kjærligheten i foreldrenes hjerter ikke er varm, men at den ikke inneholder de næringsstoffer som barn behøver for å kunne vokse og utvikle seg sunt. Eller, med andre ord, at meningen var god nok, men ikke gjennomtenkt.
I en familie med kun ett barn kan foreldrene uten problemer stå for familiens drift uten at barnet hjelper til eller har faste plikter. Det er helt annerledes når det er flere barn. I gamle dager sa man at det er «sunt for barna å ha plikter». Det er både riktig og galt. Det er sunt for barn å oppleve at deres innsats har betydning for fellesskapet. Men plikter for pliktenes egen skyld er det ikke mye verdi i.
Denne sekstenåringen har fra begynnelsen av vært like hjelpsom og ivrig etter å yte sitt bidrag som alle andre barn, men foreldrene hans har ment at det var bedre for ham å leke, passe skolearbeidet, spille fotball og være sammen med kameratene. De har vært ivrige etter å yte et verdifullt bidrag til hans liv, men har oversett at han også har behov for å være verdifull for fellesskapet.
Slik er det ofte med oss foreldre. Vi er så opptatt av hva vi kan og bør gi barna, at vi overser barnas behov for å gi oss noe for å skape balanse i forholdet. Men barn er uerfarne, og hvis vi insisterer, merker de ikke de ubehagelige sidene av ubalansen.
Gir selvrespekt
Det er viktig at barn får mulighet til å bidra aktivt til fellesskapet. Det er viktig for deres selvrespekt, for utviklingen av deres personlige og sosiale ansvarlighet og for deres følelse av egenverd. Om det skal hete plikter eller noe annet, er mest et spørsmål om foreldrenes temperament og behov for struktur og orden.
Når barna blir 89 år gamle, begynner noen av dem å yte sitt bidrag med alle tegn på motvilje, men det skal man ikke bry seg om. Det betyr bare at det er så mye annet de heller vil. Oppgavene i hjemmet er ofte det de har minst lyst til akkurat nå. Og det er i orden. De behøver ikke ha lyst, men de skal bidra til fellesskapet. Vi kan forhandle med dem om mengden av oppgaver eller hva de skal gjøre, men ingen har i lengden glede av å seile som blindpassasjer eller på fribillett.
Av en 16-åring er det f.eks. helt rimelig å forvente at han først og fremst tar ansvar for sitt eget dvs. lager sin egen mat eller mat til hele familien, steller sitt eget tøy (vasker, tørker og stryker det), passer skolen/arbeidet, rengjør værelset sitt og kommer seg til og fra hjemmet ved egen hjelp. I tillegg kommer de oppgaver som fellesskapet har bruk for. Det vil i denne konkrete familie innebære at foreldrene må belage seg på et par alvorlige samtaler hvor de tar ansvar for egne feil og ikke bebreider sønnen for at han har samarbeidet med deres form for kjærlighet.
Også gutter!
Dette har tre fordeler: Han lærer å ta ansvar for seg selv, han bidrar til fellesskapet, og han lærer at kjærlighet ikke bare handler om å ta imot, men også om å gi. Det er stadig slik at de fleste jenter lærer dette, mens selv moderne, frigjorte mødre har en tendens til å oppdra sønnene sine til slike menn som de nødig vil se sine døtre gift med. Ofte støttes de av passive fedre som er dårlige eksempler for sine sønner.
En slik forandring i forholdet mellom barn og foreldre krever mye av foreldrene. Jeg har ennå aldri opplevd at de unge etter kort tid ikke innretter seg deretter. Men ofte opplever foreldrene å komme i et slags tomrom hvor de må finne andre måter å uttrykke sin omsorg og kjærlighet på.
Altså nok et eksempel på hvordan barn påvirker foreldrenes personlige utvikling.
Ja, men skal de det da skal foreldre forandre sin måte å være på?
Nei, ikke nødvendigvis. Hvis de voksne er glade og fornøyde, er det sjelden grunn til å forandre noe i deres daglige praksis uansett hva vi eksperter mener og skriver.
Men når de, som i dette tilfellet, er frustrerte og utilfredse, er det deres ansvar å endre kurs hvis de vil ha et meningsfullt forhold til sin sønn resten av livet. Barn i alle aldre samarbeider med sine foreldre. De tilpasser seg og tar de roller det er behov for, eller som foreldrene (ofte uten å ville det) legger opp til.
SITAT
Av en 16-åring er det helt rimelig å forvente at han tar ansvar for sitt eget.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015