Fra forelskelse til kjærlighet

Denne artikkelen handler om forelskelse og kjærlighet og om nødvendigheten av å utvikle seg som menneske for å kunne elske et annet menneske – et barn eller en voksen.

DET VAR IKKE DET JEG VILLE!
Vi har tradisjon for å vurdere om noe er kjærlig ved å spørre avsenderen, ved å få rede få intensjonen bak handlingen. Det er egentlig ikke så heldig. Det ville være like hensiktsmessig å spørre mottakeren: ”Føltes dette som en kjærlig handling?” Hvis ikke, var det en kjærlig utveksling? Men nå har vi altså denne tradisjonen, og vi har utviklet en rekke utsagn og formuleringer vi kan mobilisere når det er knute på tråden mellom avsender og mottaker.

Vi sier for eksempel:
”Det var slett ikke det jeg ville!”
Eller: ”Du misforstår jo alltid allting!”
Eller: ”Ja men, jeg gjorde det da ikke for at du skulle bli lei deg!”
Eller: ”Ja men, hva vil du jeg skal gjøre da?”

Og til barna:
”Det er til ditt eget beste!”
Eller: ”Det er bare fordi jeg er glad i deg!”
Eller: ”Slutt og skap deg!”
Eller: ”Ikke ta deg nær av det!”
Eller: ”Mor/far mente det ikke sånn!”

Alle utsagn av denne typen tjener til å forklare eller rettferdiggjøre at den følelsesmessige utvekslingen mellom to mennesker er mislykket. De er av samme slag som mange av oss husker fra barndommen, helt uavhengig av om vi ble glade for fødselsdags- eller julegaven eller ikke, skulle vi se glade ut. ”Det er tanken som teller,” fikk vi vite. Ingen tenkte over hvilken forvirring en slik mangel på logikk kan skape i små hjerner som ennå ikke mestrer de sosiale kodenes innviklede maskespill.

Barn har i virkeligheten ingen vansker med å holde de to tingene fra hverandre. De kan godt bli skuffet over gaven fra farfar, men likevel gi ham en god klem. De trenger bare litt tid til å gjøre seg ferdig med den ene følelsen før de gir uttrykk for den neste. Faktisk besitter de en sunn og naiv tillit til at farfar kan se forskjell på deres følelser for gaven og deres følelser for farfar. Det er ingen tvil om at farfar kjøpte gaven for å glede barnebarnet, men forsøket slo feil – punktum. Ingen kan bebreides, ingen har noe skyld. Det var bare en mislykket utveksling mellom to mennesker. Den som lærer mest i slike tilfeller er imidlertid alltid avsenderen. Avsenderen må spørre seg selv (og ofte er det heller ingen dårlig idé å spørre mottakeren): ”Hvordan kan jeg gi uttrykk for min kjærlighet eller lyst til å glede mitt barnebarn / mitt barn / min ektefelle / min beste venn på en måte som også mottakeren opplever som kjærlig og gledelig?” Dette betyr ikke at vi alltid må anstrenge oss for å gjøre den andre til lags i størst mulig grad. For vil det være rimelig? Svaret er både ja og nei. Det kommer an på hvilke krav vi i så fall må tilfredsstille. Hvis vi må gå på akkord med våre meninger, holdninger og følelser, er svaret nei. Det er i og for seg ikke noe galt med følelser, men de må ikke få et uhensiktsmessig uttrykk. Handlingen må endres eller nyanseres, ikke for den andres skyld, men for relasjonens. Årsakene til det kan være mange, men la meg her bare skissere et par:

• Det kan være en uenighet hos avsenderen. Det er ganske vanlig at vi mennesker uttrykker følelsene våre på selvmotsigende måter som kan forvirre omgivelsene. Vi banner og sverter når vi er lei oss, eller gråter når vi er rasende. Det finnes til og med et gammelt bibelord som sier ”den man elsker, tukter man”. Det kan vi kalle å gjøre en dyd av nødvendighet! Noen ser aldri surere og mer innelukkede ut enn når de er på sitt mykeste og mest kjærlige innvendig – eller omvendt. Menn som banker konene sine begrunner det alltid med at de elsker dem så høyt! Det forekommer forbausende ofte. At mottakeren ikke opplever det å bli banket som kjærlighet, må sies å være et eksempel på alvorlig kommunikasjonssvikt.
• Noe av det viktigste vi lærte i vår opprinnelige familie er hvordan vi skal være verdifulle for de menneskene vi er glade i. Vi lærer hvordan vi kan uttrykke vår kjærlighet til dem. Ofte kommer ektefellen/samboeren vår fra en helt annen slags familie med en annen måte å uttrykke kjærlige følelser på. Mange par kjenner til dette fenomenet i forhold til eksempelvis kroppslighet. Dersom vi vil oppnå gjennomslag overfor den andre som vi vil skal motta budskapet vårt, må vi altså ofte lære nye måter å formidle vår kjærlighet på – og vi må også lære oss å motta på nye måter. Det er en kjensgjerning at vi alle er forskjellige, voksne som barn. Når vi forholder oss til våre medmennesker, også våre familiemedlemmer, må vi gjøre det på slike måter at budskapene våre når fram, selv når vi av og til kan synes det er merkelig at ting må gjøres på den eller den måten. Av og til lykkes vi ikke, og det er trolig grunnen til at mennesker som elsker hverandre høyt samtidig ikke orker å leve sammen. Dette er selvfølgelig også forklaringen på hvorfor mengder av foreldre hver dag mishandler barna sine – ut fra de beste og kjærligste intensjoner.

ELSKER JEG, ELLER ER JEG FORELSKET?
Ofte bruker vi ord som ”elske” og ”forelsket” til overmål. Fjortiser elsker hverandre, gamle ektefolk kan fra tid til annen si at de fortsatt er forelsket i hverandre. Vi vet som regel godt hva vi mener. Jeg er ikke ute etter å skape orden i det romantiske kaos, jeg vil bare peke på en livsfase der det kan være nyttig å bruke ordene litt forskjellig.

I den første fasen av parforholdet, det vi si de første sju til åtte årene, er partene, trass i forskjeller, mest opptatt av samhørighet, ensartethet, enighet, likheter, harmoni, sammensmeltning, og så videre. Når vi er forelsket og den andre spør ”skal vi gå på kino?”, svarer vi normalt ikke ”la meg tenke meg om en times tid” eller ”det kommer an på filmen”. Vi sier ”ja!” Detaljer som hvilken film det er snakk om bekymrer oss lite, trolig ikke i det hele tatt, for det viktigste er å være sammen. Tilsvarende har forelskede par som mål å bli enige om for eksempel barneoppdragelse, innredning, musikksmak, klessmak, venner, foreldre og svigerforeldre, og så videre. Det er ikke alltid hensiktsmessig, men slik er det, og det nærmest uansett partenes alder og erfaring. Kanskje er det derfor noen opp gjennom historien har forsøkt å gjøre forelskelse til en slags sykdom.

Vi sier at forelskelse gjør blind og mener med det at forelskelsen gjør at vi ikke evner å se nøkternt og saklig på den andre. Det kan være sant, men den alvorligste blindheten er vår egen sviktende evne til å se oss selv og til å se forskjellen mellom oss selv og den andre. Vi overser våre egne behov og går med på utallige kompromisser fordi samhørigheten er viktigst. Vi kan bli selvutslettende og gir og gir og gir. Hvis denne tilstanden varer mer enn fem til ti år, begynner romantikken å fordampe og vi begynner bevisst eller ubevisst å føre regnskap med kompromissene. Vi begynner å samle ”rabattmerker” i det forfengelige håp at den andre vil ha skyldfølelse nok til å komme oss i møte med tilsvarende kompromisser. Resultatet blir stadige krangler som enten bringer denne praksisen til opphør eller som gjør den til en permanent tilstand av ”hensynsfullhetsbetennelse”.

I alle forhold mellom mennesker svinger kontakten som en pendel mellom samhørighet og atskillelse. Begge tilstandene blir krampaktige og uholdbare dersom de fastholdes ut over det som det er følelsesmessig dekning for. I de første kjærlighetsårene ser vi gjerne stort på slike naturlover. Prisen kommer i form av sjuårskrisen, en krise som banker på når forskjellene mellom partene i for lang tid har vært feid under teppet til fordel for samhørigheten. Forelskelse er menneskets mest intense tilstand av selvopptatthet. Riktignok sier vi at vi er forelsket i den andre. Det å være forelsket betyr imidlertid for de fleste av oss at et annet menneske vekker en syndflod av deilige følelser i oss, en tilstand vi elsker. Den forelskede føler seg (selv) praktfull når den andre er i nærheten, men han/hun innbiller seg at det er den andre som er praktfull. Jeg mener selvsagt ikke at forelskelsen bør avskaffes eller at forelskede må se til å se mer nøkternt og skalig på livet. Det eneste virkelige problemet med forelskelsen er som kjent at den tar slutt mer eller mindre brått. Og bra er trolig det.

Det er bra blant annet fordi det gir oss muligheten til å undersøke om vi også kan elske den andre. Det å elske den andre krever nemlig helt andre ting av oss enn forelskelsens selvopptatthet. Det å elske sin partner krever en helt annen form for selvoppgivelse enn forelskelsens hurtige og til dels selvutslettende kompromisser. Det krever av oss evnen til å se den andre på den andres premisser, til å kunne skjelne mellom den andres ønsker og behov og våre egne. Men hva betyr det å kunne se den andre på hans eller hennes egne premisser? Det innebærer blant annet å kjenne til de verdiene den andre måler livet sitt med, de målene han eller hun har satt seg, de sentrale behovene i den andres liv, og dermed en viss idé om hvilken vei han eller hun ønsker å gå for å oppnå målet eller oppfylle behovet.. Dette betyr ikke at partneren, ektefellen/samboeren, er forpliktet til å stille sitt liv til rådighet for den andres mål og behov. Det innebærer imidlertid en forpliktelse til å se på den andres liv som like viktig som sitt eget. Det betyr å tillegge den andres verdier, mål og behov den samme viktigheten som våre egne verdier, mål og behov. Det betyr å hindre den andre så lite som mulig i arbeidet for den andres mål og behov. Det er dette som stort sett ligger i begrepet likeverdighet. Å snakke om å elske et annet menneske, en voksen eller et barn, blir absurd dersom likeverdigheten ikke er der. Kjærlighetsfølelsen kan vel være god nok, men handlingen, praksis, blir utilstrekkelig.

Betyr så dette å si ”ja” og ”amen” til alt den andre vil? Nei, selvsagt ikke. For det første har bare de færreste av oss overblikk over våre egne verdier og mål på dette tidspunktet i livet, og selv om vi tror vi har det, tar vi ofte feil. Derfor betyr det å elske et annet menneske ofte å yte kjærlig motstand, å sette kjærlige spørsmålstegn og å bygge kjærlige barrikader. Med kjærlig mener jeg verken ettergivende eller bløtaktig. Med kjærlig mener jeg evnen til å yte denne motstanden ut fra innlevelse i den andres liv og forutsetninger, i motsetning til egoistisk motstand som utelukkende oppstår fordi den andre mål og behov ser ut til å stille seg i veien for vår egne.

For det andre er det noen få områder som i egentligste forstand tilhører fellesskapet før de blir den enkeltes. Skal vi ha flere barn, for eksempel? Ved slike spørsmål settes de felles verdiene virkelig på prøve. Er det greitt å bli far fordi hun vil, eller mor fordi han vil? Jeg kan ikke besvare dette spørsmålet på vegne av andre. Jeg har valgt eksemplet for å illustrere at kjærlige handlinger fra tid til annen kan framstå som avvisninger dersom svaret er nei. Kjærlighet kan være å si nei til den andres ønsker og behov uavhengig av hvor sunne og legitime disse ønskene og behovene er. Det må være vår egen lyst, vi må ha det i våre egne hjerter, dersom vi skal klare å si ja til den andre. Det er imidlertid en stor forskjell mellom å føle sorg over sitt eget eller den andres nei i en bestemt situasjon og det å rettferdiggjøre sitt eget nei eller desavuere den andres ønsker og behov.

Både rettferdiggjøring og sinne springer ut av kjærlighet, men de oppleves ikke som kjærlige av verken avsender eller mottaker. Det er ikke enkelt å elske et annet menneske på en måte som oppleves som kjærlighet også av den andre. For de fleste av oss tar det nesten hele livet å bli sånn noenlunde flinke til det. Som i de fleste andre mellommenneskelige forhold er det heldigvis ikke det perfekte eller briljante resultatet som er avgjørende. Lykken er å være på rett spor!

KAN OPPDRAGELSE VÆRE KJÆRLIG?
Jo, under de samme forutsetninger som et parforhold kan være det. Vi må som foreldre erkjenne at vi tidligst vil kjenne vårt barn etter å ha tilbrakt et helt liv sammen med det. Eller for å si det på en annen måte: Oppdragelse kan være kjærlig – det vil si at oppdragelsen kan på en positiv måte formidle foreldrenes kjærlighet til barnet dersom den underveis innretter seg etter barnets natur og forskjellighet fra både foreldrene og andre barn. Ofte mener foreldrene det stikk motsatte når de snakker om oppdragelse. De snakker om de ”modellene” som barnet uavhengig sin natur har å innordne seg under. Det er med andre ord en markant forskjell mellom følelser og handlinger. Selv når vi selv ikke opplever noen motsigelse mellom følelse og handling og dermed delvis med rette opplever oss misforstått av den andre, kan vi lære noe om hvor forskjellige mennesker er og hvor forskjellig de kan oppleve det som for oss selv framstår som så selvinnlysende. Ofte er problemet motsetningen mellom form og innhold. Dette tilsvarer det at mottakeren av et brev blir så frastøtt av konvolutten at han/hun aldri åpner den og følgelig aldri får lest budskapet. Vi kan selvsagt kritisere idioten for å kaste posten sin uåpnet, men slikt produserer ikke mye fellesskap. Vi får heller prøve å finne ut hva slags konvolutter den andre liker. Da lever du selv i det minste opp til din egen påstand om at innholdet er viktigere enn innpakningen.