Elskede små prinsesser og prinser risikerer før eller siden et tøft møte med virkeligheten.
JEG ER FAST LESER av spalten din og har erfart hvor rett du har i mange saker. Din innsikt i barns psykologi har gjort jobben som forelder vesentlig lettere for meg.
Datteren min på syv år er lite meddelsom av seg. Jeg vet at overgangen fra barnehage til skole i høst var ganske tøff for henne. Det er mange nye krav og forventninger, mer press og mer konkurranse jentene imellom når det gjelder læring, sport og popularitet. Derfor er jeg engstelig for at hun ikke skal få en positiv opplevelse av skolen og læring. Jeg forsøker kontinuerlig å ta det opp med henne, men hun nekter å snakke med meg. Hun blir fryktelig flau og holder seg for ørene når jeg forsøker å snakke om det som er følsomt.
Jenta som før var så åpen og trygg, er plutselig blitt innadvendt og mer aggressiv. Hun som alltid har sunget av hjertens lyst og opptrådt med teater for venner og familie, har plutselig fått sceneskrekk og nekter å delta på noe der hun kommer i sentrum. Hun vrir seg unna besteforeldre som vil rose henne. Selv sier hun at hun ikke er flink, at hun ikke er populær og så videre — noe som ikke er riktig. Hun ville ikke engang ha familiebursdag, fordi hun ikke orker tanken på å være midtpunktet.
Er dette en fase som jenter må igjennom, eller er det noe vi har gjort feil? Hva kan vi gjøre for å vinne tilbake tilliten og fortroligheten og styrke selvfølelsen hennes?
En mor
SVAR:
Jeg tror det er for tidlig å si noe om hvorvidt selvfølelsen hennes er blitt skadelidende. Men det er tydelig at selvbildet hennes har fått en knekk. Historien minner litt om den mange 17-20-årige unge kvinner forteller når de snakker med fagfolk på grunn av en hel rekke forskjellige symptomer fra melankoli til spiseforstyrrelser. Det er ofte fortellingen om den begavede, populære jenta som var familiens elskede midtpunkt, blant de beste på skolen og aldri voldte bekymringer eller problemer.
Hun var på mange måter en prinsesse i sitt opp-vekstmiljø og fikk regelrett sjokk da hun flyttet til storbyen og begynte på universitetet. Plutselig var hun omgitt av mange andre prinsesser (og prinser) og mistet derfor orienteringen og sitt gamle selvbilde. “Jeg visste ikke lenger hvem jeg selv var, ” sier de ofte.
En rå opplevelse
For en syvåring som har vokst opp i en trygg familie og fått mye positiv oppmerksomhet og ros fra foreldre og besteforeldre, kan det være en ganske rå opplevelse å begynne på skolen. Der er de sosiale betingelsene helt annerledes enn i barnehagen, og lærerne har nødvendigvis ikke samme omsorg for barnas psykiske arbeidsmiljø.
Datteren din har vært vant til nesten ubegrenset å dra fordel av familiens og nærmiljøets positive velvilje, engasjement, omsorg og energi og har — så vidt jeg kan lese mellom linjene i brevet ditt — kunnet støtte seg til en kjærlig og positiv ytre styring. Hun har ganske enkelt mottatt så mye av “det gode” at hun ikke har vært nødt til å lete i sitt eget indre for å være i stand til å definere hvem hun er. Det skal hverken du eller resten av familien bebreide dere selv for, men ta ad notam.
Hun må nesten finne en måte å klare seg selv på fra dag til dag, og hennes strategi er altså å gjøre det alene. Beskjeden til dere er tydelig: Jeg vil ikke opptre og vise meg frem, for jeg har mistet min spontane selvsikkerhet. Deres ros er meningsløs fordi den ikke hjelper meg der det virkelig gjelder — på skolen og sammen med kameratene.
Du skriver: “Selv sier hun at hun ikke er flink, at hun ikke er populær og så videre — noe som ikke er riktig”. Jo, det er riktig. Slik opplever hun seg selv i relasjon til sitt nye miljø. Særlig i kritiske faser av livet — når vi må gjøre rokeringer i vårt selvbilde og selvforståelse — trenger alle anerkjennelse. Vi har behov for at våre nærmeste tar våre subjektive opplevelser og følelser alvorlig. Først da kan vi integrere dem, eller gi slipp på dem.
Jeg forestiller meg at det som mest skremmer eller foruroliger deg, er ensomheten. Både den ensomheten datteren din opplever i sitt møte med skolens sosiale virkelighet og din egen ensomhet — nå da hun har trukket seg fra den intimitet og fortrolighet som dere har vært vant til. Du må lære deg å romme dem begge. For de har alltid vært nærværende som en bakside ved deres fine fellesskap og gode kontakt.
Ikke et “problem”
Datteren din har det vanskelig for tiden. Men hun har ikke et “problem” som andre nødvendigvis skal hjelpe henne med. Hun skal ikke “sykeliggjøres”. Men nettverket hennes skal ideelt sett stå parat med den anerkjennelse, empati og støtte som hun enten selv ber om — for eksempel retten til å ordne opp selv — eller som dere har å tilby henne uten å krenke hennes verdighet. Og pendelen vil svinge tilbake igjen mot fellesskapet og intimiteten. Men da kommer hun tilbake som et annet menneske — med en ny sårbarhet i seg.
Den billedlige fremstillingen av hennes situasjon er at hun har kommet inn i en verden der alt det sosiale foregår på kinesisk, og der sto hun og kunne bare norsk! Datteren din har nå klart seg på en flott måte gjennom det første året ved hjelp av sin evne til å tolke de andres kroppsspråk. Hun er sakte, men sikkert i ferd med å lære seg kinesisk. Hun kommer ikke hjem til mor for å få hjelp, for hun vet at mor ikke snakker kinesisk. I stedet biter hun tennene sammen og gjør sitt beste for å lære hvordan hun kan trives og fungere i en ny virkelighet. Det er en respektinngytende innsats som fortjener full anerkjennelse — som hun tilsynelatende ikke vil ta imot akkurat nå, men garantert registrerer og gjemmer som en del av kraftreservene sine.
I mellomtiden kan du forberede deg på å være mor til en datter som er forandret og modnet av erkjennelsen av at livet også har en bakside, som krever en helt annen kompetanse enn den hun var i besittelse av. Spill ikke tiden med å gruble over hva du kunne ha gjort annerledes — både fordi du ikke kunne handlet annerledes, og fordi datteren din vil oppleve det som om det er noe galt med henne. Vær der for henne, gled deg over hennes eksistens, gråt sammen med henne og ønsk ensomheten velkommen som enda en kvalitet i forholdet deres.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015