Yngstemann liker ikke at mamma jobber mye. Hvordan skal mamma takle det?
Jeg er mor til to gutter og trenger noen gode råd. Guttene er syv og to og et halvt år gamle, mens mannen min og jeg begge er 30 år.
Han har egen bedrift. Jeg er nyutdannet lege og har akkurat avsluttet pliktåret som turnuslege på sykehus. Jeg har arbeidet 5060 timer i uken. Noen vanlige arbeidsuker og enkelte friuker innimellom er ikke nok til å kompensere for mitt fravær i hverdagen.
Det er det minste barnet som er årsaken til henvendelsen min. Mens mannen min og jeg utdannet oss, var gutten i barnehage et års tid fra han var ti måneder. Men han var sjelden der mer enn fem timer om dagen når jeg måtte lese.
Da vi flyttet for å begynne å jobbe, begynte han i en ny barnehage. Der ble han etter hvert trygg og trives godt.
Personalet har bemerket at han er meget bestemt, men er ellers stort sett grei.
Av besteforeldrene får vi stadig høre at han er viljesterk, bortskjemt, meget sta og trassig og at han også er tyrannisk. Selv opplever jeg ham som tøff, aktiv, egenrådig, viljesterk og trassig til tider. Når jeg jobber mye i perioder, kan han være svært klengete, sutrete og få raserianfall for det minste gjerne ti i løpet av en dag.
Dilemmaet mitt er hvordan jeg skal takle ham når han er vanskelig. Jeg får hele tiden råd om å bli strengere og hardere mot ham, men synes det er vanskelig siden jeg jobber så mye. Når jeg er sammen med ham i «trassperiodene», blir det vanskelig å korrigere og kjefte på ham hele tiden fordi vi har så få gode stunder sammen. Jeg prøver heller å konsentrere meg om å være sammen med ham. Derfor hender det vel at han ofte får viljen sin i det meste når vi er sammen for å forebygge anfall av trass. Det må sies at han er «snillere» når jeg ikke er i nærheten (det vil si på jobben).
Jeg har planer om å bryte den onde sirkelen og trappe ned på jobben. Jeg har et halvt år igjen som turnuslege i allmennpraksis. Etter det vil jeg ha normal arbeidstid og være mer hjemme. Tror du at jeg har handlet feil og at det eventuelt er for sent å snu? Har du noen tips om hvordan han kan lære at han ikke kan bestemme alt?Travel, men god og kjærlig mor til to.
Svar:
Jeg blir ofte beskyldt av mer romantiske sjeler for å være kynisk når jeg konstaterer at barn har de foreldre de har og må lære å leve med det. Det er livets vilkår for oss alle.
Deres eldste sønn er, som i så mange familier, mer innstilt på å tilpasse seg de gitte betingelsene. Den yngste er innstilt på å kjempe for sine behov. Det kan være flere årsaker til at de to reagerer forskjellig. Poenget er at begge gjør sitt beste for å trives. Dessverre blir det ofte slik at den eldstes personlige stil får mer applaus eller vekker mer bekymring, selv om begges adferd er en konsekvens av felles vilkår. Det er viktig å legge merke til hvor forskjellig den yngste i familien deres «diagnostiseres»:
Besteforeldrene beskriver ham som «viljesterk, bortskjemt, meget sta, trassig og tyrannisk». Du selv kaller ham «tøff, aktiv, egenrådig, viljesterk og trassig til tider». Barnehagen har sikkert en tredje beskrivelse.
Forskjellen mellom din egen og besteforeldrenes beskrivelse er at deres er negativ, mens du forsøker å være positiv. Det er ekstremt viktig å være bevisst på at ingen av disse beskrivelsene forteller noe som helst om hvem han er og hvordan han har det altså hvordan hans liv og eksistens oppleves innenfra. Som alltid avhenger det av øynene som ser. Vi kan konstatere at forskjellige voksne har forskjellige vanskeligheter med å omgås ham. Det er viktig at de voksne tar ansvaret for sine egne vanskeligheter i stedet for å overlate dem til gutten. Han er ikke familiens problem, men den som tappert gjør oppmerksom på at familien har et problem. Dersom han var 30 år og ikke trivdes i ekteskapet, ville han ha fått ros for sitt engasjement og viljen til å kjempe for en forandring.
Felles misnøye
Slik jeg leser det du skriver og føler, er det primært kontakten mellom deg og ham han er utilfreds med (som dere begge faktisk er utilfredse med!). På grunn av måten utdannelsen din er tilrettelagt på, har du akkurat nå ingen mulighet til å forandre situasjonen. Og du, som du selv har oppdaget, kan ikke kompensere for at det er slik. Dere må begge leve med en utilfredsstillende situasjon i noen måneder til og det tar han ikke skade av!
Det som står på spill, er forholdet mellom dere. Han er et lite barn, og tar derfor alt foreldrene gjør personlig. Samtidig har han heldigvis både vilje og energi til å kjempe for sin sak. Det er vanskelig for meg å vurdere omfanget av den dårlige samvittigheten din. Men umiddelbart virker det ikke som om du er en av de foreldre som konstant ignorerer sine egne grenser og blir inkonsistente i forsøket på å kompensere for sitt fravær.
Dersom jeg har rett, vil jeg foreslå at du snarest mulig finner en rolig stund der du sitter sammen med ham og si følgende: «Jeg vil gjerne at du skal vite at jeg elsker deg meget høyt. Jeg vet at du ikke er fornøyd med at jeg er så mye borte fra deg som jeg er og at det er vanskelig for deg.
Det er også tungt for meg, men det er dessverre ikke noe jeg kan gjøre om på akkurat nå. Jeg er glad for at du så gjerne vil være sammen med meg, og kan godt forstå at du blir sur og sint når det ikke lar seg gjøre. Jeg er ikke sur og sint på deg, men du må gjerne være det på meg. Jeg synes faktisk om at du gjør så mye for at vi skal få mer tid sammen, og det skal nok gå i oppfyllelse en dag. Takk for hjelpen, skatten min!»
Lever i nuet
Du velger selvfølgelig dine egne ord, men snakk med ham og unngå å være spontan for å glatte over eller trøste. Når man er to og et halvt år, kan man ikke forholde seg til fremtiden, men man merker når man blir sett og tatt alvorlig. Dette vil sannsynligvis ikke gjøre kampviljen hans mindre, men det vil hjelpe ham til å forstå at det ikke er ham det er noe i veien med. Han er jo bare en liten gutt som kjemper for den viktigste relasjonen han har. Og så blir han av og til litt ekstrem akkurat som vi voksne når vi forsøker å skape kvalitet og balanse i vårt parforhold.
I mellomtiden synes jeg at du skal passe arbeidet ditt med god samvittighet. Jo dårligere samvittighet og jo større skyldfølelse, jo mer vil han mase for å få klar beskjed. Der er det en klar risiko for at andre voksne begynner å forholde seg mer kritiske til hans logiske og kjærlige adferd.
Sønnen din er ikke ute etter å «bestemme alt». Det handler ikke om å være streng. Han er frustrert over at han ikke har makt til å forandre sine aktuelle livsvilkår og forsøker å finne andre områder der han kan få det som han vil. Han har ikke behov for «grenser», men tvert imot at noen forholder seg empatisk til de begrensningene han inntil videre må leve med. En del foreldre forsøker å kompensere for sitt manglende nærvær ved å gi barna alt det de ikke trenger. Men det fører aldri frem og trøster foreldrene høyst en kort tid.
SITAT
Han er et lite barn, og tar derfor alt foreldrene gjør personlig.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015