Hun vokste opp med en far med sterke psykopatiske trekk. Foreldrenes skilsmisse reddet henne som menneske.
A-magasinets reportasje om skilsmissebarna berører mange på en eller annen måte, og avisene har den siste tiden skrevet mye om skilsmisser.
Ett av fire barn opplever at foreldrene skiller seg. Og barn av skilte foreldre har økt risiko for problemer senere i livet.
For barn som lever i noenlunde harmoniske og hyggelige familier, vil nok en skilsmisse kunne arte seg dramatisk og medføre store tap. Men den kan ofte være et reddende alternativ for dem som lever i dysfunksjonelle familier.
Hva er barnets beste? I dagens Norge bor 75 prosent av barn under 18 år sammen med begge foreldrene. Spørsmålet er om det er for mange? Hvis alle disse barna vokser opp i trygge, harmoniske familier, er det jo en lykkelig situasjon. Men vi vet at det ikke er tilfelle. Alkoholikere og andre som misbruker rusmidler, har også familier. Og barn som vokser opp med foreldres rusmisbruk, kan utsettes for enorme belastninger. Hvis mor eller far har store psykiske avvik, er ikke familien lenger det trygge fundamentet og barna kan få varige emosjonelle skader. Mange barn opplever vold i hjemmet. Noen barn har ikke et eneste minne om en hyggelig jul. Andre barn har ikke fått være barn, men måttet trå til som omsorgspersoner fra de var ganske små. Det er altså flere gode grunner til å skille seg til barnas beste.
Selv vokste jeg opp med en far med sterke psykopatiske trekk. Foreldrene mine skilte seg, og jeg er blant dem som har hatt problemer etterpå. De skyldtes ikke skilsmissen, men de umulige forholdene vi barna vokste opp under. Mine foreldres skilsmisse reddet meg som menneske. Omgivelsene visste lite om hvordan familien vår fungerte og oppfattet skilsmissen som et sørgelig tap. Men vi fikk muligheten til å leve et annet liv.Hva skyldes de negative holdningene? Sterke idealer og ideer om harmoniske og lykkelige familier ser ut til å prege norsk offentlighet. Historiene i A-magasinet handler blant annet om en mor som forelsket seg i en annen, slik at familien ble oppløst. Jeg har stor forståelse for at barna hennes led under det. Men hvorfor fortelles ikke de andre historiene? I vår familie skapte alkoholismen så mye utrygghet at skilsmissen ble en lettelse for alle parter. Faren vår slo oss under hele oppveksten. Til slutt fikk moren vår nok og flyttet fra ham. Hurra for skilsmissen!
I Norge er det en gjennomgående negativ holdning til skilsmisse, og en positiv holdning til at barna vokser opp med mor og far under samme tak. Det ser ut til å påvirke den enkelte familie, som strekker seg langt for å holde ut. Jeg kjenner til flere foreldre som er stolte over at de klarer å holde familien sammen til tross for et fiendtlig forhold de voksne imellom. For dem oppleves en oppvekst i emosjonell armod ikke så negativ som en skilsmisse.Det er viktig at A-magasinet og andre offentlige talerør ikke demoniserer skilsmisse. Historiene som førte til et bedre liv, bør også fortelles.
SVAR:
Jeg er helt enig. Dessverre er det blitt stadig vanskeligere for det offentlige rom å håndtere komplekse problemstillinger. Dermed skapes det unødvendige motsetninger og fordommer blant såkalt alminnelige mennesker. Sist gjaldt det amming. Nå står skilsmisse for tur.
Nyansering
Hensikten med A-magasinets reportasje var imidlertid et forsøk på en lenge etterlengtet nyansering. For det er viktig at vi nå som skilsmisse er blitt sosialt akseptert er oppmerksomme på hvor alvorlig den faktisk er for en del barn.
Det er på en måte med skilsmisse og samlivsbrudd som det er med spørsmålet om hvilke barn myndighetene skal fjerne fra foreldrene i krisesituasjoner. Mange av barna som blir skilt fra foreldrene, kunne blitt hjulpet på andre måter. Og mange av dem man over år har forsøkt å hjelpe på annen måte, burde vært fjernet fra foreldrene for lenge siden.
Barn er jo prisgitt foreldrenes nåde og barmhjertighet. Mange av de barna du nevner de som ville hatt stor glede av at foreldrene (endelig) skilte lag er utsatt for forskjellige grader av omsorgssvikt. Blant annet svikter barnehagen og skolen. Det ville være fantastisk hvis noen grep inn og hjalp foreldrene med å få et annet perspektiv på livet og samlivet og også med å bli skilt for alle parters skyld.
Primitiviteten
Jeg forstår og sympatiserer med dine utsagn om barnas interesse. Men jeg tror også vi er enige om at hensynet til barna krever at begge foreldrene er modne, voksne mennesker med evne og vilje til å ta ansvar for seg selv, egne følelser, handlinger og verdier også når et forhold er i krise. Det er langt fra virkeligheten i dag. Enten overtar primitiviteten, eller foreldrene blir bevisst behovet for ekstern hjelp og støtte og gjør selve skilsmisseprosessen til en personlig modningsprosess. Våre samfunn har ennå ikke nådd dit at vi er oppriktig opptatt av at barn modnes som mennesker gjennom sin oppvekst og skolegang. Så lenge det er slik, er «den gode oppdragelse» bare en fasade som altfor ofte sprekker innenfor privatlivets rammer til stor skade for både barn og foreldre.
Jeg vil avslutte med å støtte ønsket ditt om at forskerne også interesserer seg for de skilsmissene som fikk et «lykkelig» utfall for barna og kanskje særlig for søsken innen samme familie som påvirkes vidt forskjellig. Når en familie med fire medlemmer gjennomgår en skilsmisse, opplever de jo fire meget forskjellige prosesser.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015