Man skal være forsiktig med å sette merkelapper på mennesker.
VI ER FORELDRE til tre barn. Den eldste er 15 år. De andre barna er ett og ni år gamle. 15-åringen har alltid vært annerledes enn de fleste andre barn. Hun har ingen diagnose, men har ikke alltid hatt det lett — hverken i barnehagen eller på skolen. Hun er et flott og kreativt menneske og tar livet som det kommer.
Da det mellomste barnet skulle begynne på skolen — samme skole som storesøster — så læreren på oss med forventningsfulle øyne og sa noe som vi aldri vil glemme så lenge vi lever: «Barnehagen har jo klart uttrykt at han er velfungerende! Det må da være gledelig for dere». Vi gikk fra møtet med læreren med blandede følelser.
Nå skal det minste barnet begynne i barnehagen. Han er helt forskjellig fra søsknene sine. Vi kjenner en voksende motvilje mot at han også skal «inn» og bedømmes.
Kunne du forklare hva man mener med uttrykket «velfungerende»?
Svar:
Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare hva som menes med «velfungerende», men med det mener «man» alt mulig. Offentlige instanser begynte å anvende uttrykket for fullt på begynnelsen av 1980-tallet. Siden er «velfungerende» og «ikke velfungerende» blitt to av de mest allminnelige kategoriene som barn, foreldre og familier plasseres i. Uttrykket er oppstått ut fra et psykologisk og sosialvitenskapelig behov for å utvikle en målestokk som kunne bidra til å avgjøre når et menneske trengte hjelp fra den hurtig voksende hær av spesialister og eksperter.
Etter å ha lest mange journaler og deltatt på konferanser og møter i de nordiske landene, er min observasjon at uttrykket «velfungerende» nå er redusert til byråkratisk terminologi og egentlig bare betyr at «brukeren, klienten eller pasienten i øyeblikket ikke koster staten eller kommunen penger ut over politikernes fastsatte budsjetter». Følgelig betyr «velfungerende» at «dette mennesket for tiden ikke belaster samfunnet økonomisk».
Bruken av uttrykkene utelukkende i interne administrative skriv er uproblematisk. Men en hvilken som helst pedagog, lærer eller psykolog bruker dem etter sitt eget forgodtbefinnende — og ofte uten å kunne forklare hva vedkommende mener med det. Det betyr at elever som på en skole defineres som ikke velfungerende, like gjerne kan bli beskrevet som velfungerende på naboskolen.
Uklokt
Problemet ved dette avdekkes i uttalelsen fra deres sønns lærer, der han gjør seg skyldig i det man innen psykologien kaller en projeksjon. Det vil si at man i stedet for å ta ansvar og eierskap til sine egne følelser og tanker, overfører dem på det andre mennesket. Han kunne like gjerne ha sagt: «Barnehagen beskriver sønnen deres som velfungerende, og det er en stor lettelse for meg. Jeg har jo, som dere vet, alltid hatt vanskelig for å fungere sammen med datteren deres».
Når jeg holder foredrag for foreldre og fagfolk, benytter jeg ofte anledningen til å si at den mest stigmatiserende diagnosen et menneske kan få, er «velfungerende» — og oppfordrer begge parter til å la være å bruke begrepet. Det finnes tusenvis av velfungerende barn som egentlig har det svært ille. Men de blir ikke sett og hjulpet, fordi det lykkes dem å være velfungerende.
Uten verdi
Å kalle et annet menneske «velfungerende» eller det motsatte, forteller intet om hvem dette mennesket er eller hvordan det har det med seg selv og andre mennesker. Det har ingen sannhetsverdi. Derfor bør spesielt fagfolk unnlate å uttale seg slik om andre mennesker. Alternativt bør de kunne presisere hva det er de legger merke til, og være i stand til å skille mellom hva dette kan bety for barnet — opplevd innenfra — og hvordan det påvirker deres egen måte å forholde seg til barnet på.
Bruken og misbruket av uttrykkene peker på minst to andre problematiske forhold i det moderne samfunn. For det første blir psykologisk og psykoterapeutisk viten og erfaring ofte til simpel moral. Vi (terapeuter) vet for eksempel at det er til fordel for det enkelte menneskes psykiske sunnhet og relasjoner til andre mennesker at det er i stand til å kjenne igjen følelsene sine og sette ord på dem. Konsekvensen kan imidlertid bli at mennesker som kan dette — eller lærer seg det — plutselig blir sett på som «mer riktige» enn de som ikke kan eller vil. Før vi vet ordet av det, er det talende mennesket blitt et bedre (velfungerende) menneske. Da har psykologen gått ut over sin myndighet, etter mitt skjønn.
Puttes i boks
Det andre problematiske forholdet kan formuleres som et spørsmål: «Hvem eier barna — samfunnet eller foreldrene?» Presset har ligget på foreldrene i mange år. De pedagogiske institusjonene besitter definisjonsmakten makten til for eksempel å definere barn og foreldre som ikke velfungerende. De krever at foreldrene gjør en innsats for å få barna til å passe inn i det velfungerende menneskets mal, som eksisterer inne i fagfolks hoder. De blir styrt med jernhånd av politikernes budsjett.
Tross alle erklærte intensjoner om samarbeid, dialog og barns medvirkning, overtar institusjoner og myndigheter mer og mer makt — neppe fordi den enkelte medarbeider egentlig vil det, men fordi det er en naturlig konsekvens av systemets indre logikk.
Det finnes bare ett fenomen som byråkratisk tenkende mennesker ikke kan takle. Det er humor. Når en lærer neste gang kaller sønnen deres velfungerende, kan dere for eksempel svare: «Men har du overhodet ikke noe positivt å si om ham?» Dersom deres yngste barn skulle bli stemplet som ikke velfungerende, er svaret: «Gud skje lov! Vi var redd for å få høre noe negativt om ham!»
Når den ene partens definisjonsmakt på denne måten blir nøytralisert, kan dialogen starte. Det krever naturligvis at dere som foreldre kan unnvære prestisjen det tross alt medfører å ha et «velfungerende» barn. Dersom dere ikke er i stand til det, kan dere heller ikke få løst opp systemets selvhøytidelighet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015