Barn føler seg som en belastning i foreldrenes hverdagsmas.
Barn og stress Del III av III
STRESS ER PÅ VEI til å bli en folkesykdom, som også rammer småfolk. Slik er samfunnet blitt, og vi er alle medansvarlige. Det er meningsløst å peke ut noen som skyldige. Men vi bør begynne å se på hvordan vi hver for oss kan ta et ansvar for å endre kurs. Det er ikke tilfeldig at mange barnefamilier de siste 10¬–15 årene daglig har slåss med søvnproblemer og bakset med å gjøre barna klare om morgenen, få i dem mat, skysse dem til barnehagen og hente dem. Dessuten slår barna seg vrange og “hører ikke etter” hva foreldrene sier og så videre.
Barn er langsomme sammenlignet med voksne, og hjernen deres er ikke nok utviklet til å fokusere og tenke i samme tempo som voksne. De føler seg gang på gang diskvalifisert i foreldrenes evige kamp mot klokken og som en belastning og klamp om foten på foreldrene.
Voksne kjenner seg igjen i dette. Når hele samlivet bare handler om planlegging, infrastruktur, organisering og et håp om en bedre fremtid, begynner parforholdet langsomt å smuldre opp. Lysten på intimitet forsvinner. Det samme gjør overskuddet til å være fleksibel og fungere som team. Forelskelsens timelange samtaler blir redusert til ordknappe meldinger på mobilen. Frustrasjonen og ensomheten vokser.
Barns signaler
Nøyaktig det samme skjer mellom foreldre og barn når essensielle livsbetingelser erstattes av livsstil. Barn har langt færre valg enn voksne. De er begrenset til å utvikle symptomer som i beste fall påkaller de voksnes konstruktive oppmerksomhet og fører til nødvendige justeringer eller radikale endringer i familien og institusjonene. I verste fall ender de med å bli kategorisert og diagnostisert av voksne som heller ikke “hører etter”.
Nå er det langt fra alle barnefamilier som lider under kronisk, symptomskapende stress. Men mange nok til at det er grunn til å ta det alvorlig. Ikke bare på grunn av de rent menneskelige omkostningene. For stress er dyrt — både for barn, voksnes arbeidsplasser og samfunnet. Mer enn 50 prosent av sykefraværet blant voksne er ikke sykdomsrelatert, men familierelatert.
Min medspaltist Frode Thuen har påvist at skilsmisser og samlivsbrudd i gjennomsnitt koster bedriftene ca. 800 000 kroner. Stressede medarbeidere har en sterk økning i sykdomsfrekvensen og utgjør en konstant sikkerhetsrisiko. Helsevesenets utgifter stiger eksplosivt på grunn av sykdommer og lidelser som i stor utstrekning er livsrelaterte.
På min nåværende arbeidsplass har vi over tid vært i dialog med en rekke private bedrifter rundt omkring i Europa og er blitt gledelig overrasket over hvor interessert eiere og ledere er i å investere i medarbeidernes familieliv på et forebyggende plan. Mye tyder på at arbeidsgiverne endelig er parat til å ta avskjed med årtiers syn på medarbeidernes ektefeller og barn som en slags dyr konkurranse og i stedet inkludere et familieperspektiv i sine ledelsesfilosofier.
Lønnsomt
Det skjer, så vidt vi har fornemmet, både fordi lederne er blitt mer bevisst på betydningen av sitt eget familieliv — og fordi det ganske enkelt er å anse som et konkurransefortrinn i kampen om kvalifiserte medarbeidere. Og der er penger å spare. Det skal bli spennende å se om det private næringsliv blir pionérer og inspiratorer på et område der politikerne til nå har tenkt både for tradisjonelt og langsomt.
I min første spalte om dette temaet nevnte jeg foreldrenes dilemma, og det faktum at de egentlig befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene side er stress et systemisk fenomen i samfunnet, som ingen enkeltperson er skyldig i — og på den annen side krever det individuelle, eksistensielle beslutninger å forebygge eller begrense skadevirkningene stress har på voksne, barn og familiens samspill. Vil jeg handle med integritet eller forbli konform? Eller vil jeg bare krysse fingrene, lukke øynene og håpe at det går likevel? Det kan fort ta mer enn en sommerferie for å finne svaret.
Barns stressnivå har i årenes løp manifestert seg sterkt i de pedagogiske institusjonene. Og på tvers av pedagogiske filosofier og forklaringsmodeller kan vi alle konstatere det samme: Altfor mange barn er “utenfor seg selv”. Skolen selv og lærerne bærer en stor del av ansvaret for dette. Men det skal ikke være til hinder for å se hva vi i mellomtiden kan gjøre for barna.
Mislykket
Forklaringen var i noen år at moderne barn mangler “sosial kompetanse”. Mange gode krefter ble satt inn for å lære dem denne kompetansen — for øvrig uten stor suksess. En av de vesentligste grunnene til det var nok at man konsentrerte seg om barnas “oppførsel” og ikke deres reelle problem: At de simpelthen var utenfor seg selv og ikke i stand til å finne inn i seg selv på egen hånd.
Det institusjonene opplever som et sosialt problem, er i virkeligheten kanskje bare et sosialt symptom på et eksistensielt problem: En mangel på erfaring og trening i å være oppmerksom på sin egen eksistens, som veksler med sensitivitet og oppmerksomhet overfor omgivelsene. Ikke overraskende har barn følgelig samme problem som ganske mange voksne, som er blitt så hekta på ytre stimuli og overfladiskheten i tiden at de har mistet evnen til å føre meningsfulle samtaler med seg selv.
Alle voksne kan benytte ferien til å teste seg selv med følgende spørsmål: Hvor mange dager eller uker tok det før jeg følte at jeg hadde “landet”, og den indre ro senket seg? Hvor lang tid gikk det før jeg begynte å tenke nye tanker og hørte meg selv si noe jeg ikke hadde sagt før? Når ble jeg var den helt spesielle formen for rastløshet som et forvarsel om at jeg nå er i ferd med å skifte gir — fra bare å fungere til å eksistere i min helt personlige rytme?
Trenger assistanse
For barna ligger svaret kanskje i at de får mulighet til å utvikle det som Howard Gardner kaller “den niende intelligens” — eller den spirituelle intelligens. Hvordan hjelpe barna til å få kontakt med seg selv — med sin iboende kjærlighet og vennlighet? De fleste barn har en forestilling om disse kvalitetene i hodet sitt. Men noe tyder på at vi må hjelpe dem til å få kontakt med dem i sitt indre. Det er ikke bare en nødvendig forutsetning for reell sosial kompetanse, men også det mest effektive stressforebyggende og stressbekjempende middel vi kjenner til — eller har kjent til gjennom hele menneskehetens historie.
Jeg har i et par år nå hatt det privilegium å være medlem av en arbeidsgruppe som består av psykologer, filosofer, kunstnere, næringslivsfolk og andre med lyst til å gi tidens og fremtidens barn et bedre tilbud enn pedagogisk-psykologisk behandling. Og de foreløpige pilotprosjektene tegner meget lovende (se for eksempel www.denniende.dk). Det er kanskje en beskjeden dråpe i et hav av stress. Men noe bør vi i det minste gjøre med vårt eget og barnas stress.
Fortsatt god ferie!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015