Når du skal oppdra barna dine, er det ikke nok å ville det riktige. Du må gjøre det riktige.
Tittelen på denne ukas spalte består av to begreper som speiler dilemmaet barneoppdragelsen har befunnet seg i gjennom en generasjon, og dermed mange foreldres usikkerhet.
På den ene sida har vi makten, som fremdeles synes å være mange foreldres rettesnor når de føler seg presset. Vi vil ikke egentlig utøve makt, men samtidig virker det galt om barna tar makten. På den andre sida har vi den relativt nye rettesnora, den personlige integriteten, som først og fremst dreier seg om omsorg.
Mellom linjene i mange av henvendelsene jeg får, merker jeg en uvilje mot å bruke makt overfor barn. Samtidig er det kombinert med en sterk uvilje mot – eller angst for – å krenke barns integritet. Ofte merker jeg også foreldres drøm om harmoni og lykke som en drivkraft i de voksnes anstrengelser.
Den gode nyheten er at så mange foreldre er engasjerte i å finne måter å leve sammen med unger på som ikke krenker dem. Vi har ikke lenger noen moralsk konsensus i samfunnet som rettferdiggjør daglige krenkelser, noe som var en fast bestanddel av både barneoppdragelse og pedagogikk for ikke så lenge siden.
Den dårlige nyheten er at det for tida er to ytterpoler der barn og foreldre trives dårlig. Den ene er troen på at grensesetting er barneoppdragelsens alfa og omega. Den andre er vegringen med å ta lederansvar, slik at barnas atferd utvikler seg ekstremt. Det interessante er at de fleste foreldre egentlig vil oppnå det samme; de vil ha snille, veloppdragne og lydige barn, og et minimum av konflikter mellom barn og foreldre. Forskjellen er at nå vil de ha det på måter som ikke minner om gamle dagers autoritære oppdragelse, da både maktutøvelse og maktmisbruk var en del av hverdagen.
Det triste er at de glemmer hva det var som fikk regnestykket til å gå opp den gang. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra måten samfunnet fungerte på, og begrenser oss til å se på den familiære oppdragelsen, var det angst, straff og angsten for straff (og dermed en dypere angst for ikke å bli elsket).
Når vi fjerner disse elementene fra regnestykket går det ikke opp lenger. Selv ikke når vi omskriver begrepene til respekt, grenser, belønning og konsekvenser. Teoretisk kan vi vurdere å skru tida tilbake, til den gang oppdragelsen fungerte (for voksne!), men da måtte vi endret lovene og skapt en ny moralsk konsensus i samfunnet. Det anser jeg som umulig, fordi det som er skjedd de siste 50 åra faktisk er et uttrykk for menneskelig, psykologisk og moralsk utvikling i samfunnet. Det ligger verken i menneskets eller samfunnets natur å utvikle seg baklengs. Dette betyr ikke at alle voksne og barn kan utvikle seg optimalt hvis bare de voksne gjør det riktige. Det betyr bare at kjærlighetsforholdet vi etablerer og lever i mellom voksne og barn, på mange måter er vår skjebne. Vi kjenner ingen mellommenneskelige relasjoner som kan være så konstruktive eller så ødeleggende som nettopp de som karakteriserer enhver familie.
Kanskje et barn blir født med autisme, kanskje mor får en fødselsdepresjon, kanskje 10-åringen blir mobbet på skolen, kanskje far blir arbeidsledig eller drikker for mye, kanskje en bror får en ADHD-diagnose eller en søster blir født med en kronisk sykdom. Faktum er at familiemedlemmene som er berørt av disse fenomenene trives og utvikler seg ganske forskjellig og med forskjellige liv. Denne livskvaliteten avhenger i veldig stor grad av de bevisste og ubevisste valgene som voksne gjør.
Når vi oppdager at de voksne har tatt dårlige valg, kan vi ofte forklare hvorfor, for eksempel med referanse til deres egen oppvekst, men det hjelper i realiteten ingen. Vi var som vi var på det tidspunktet vi gjorde valget (eller unnlot å velge), og det må både vi og resten av familien leve med. Vi kan utvikle og forandre oss, men kan ikke frasi oss ansvar og medansvar for det vi har vært en del av som voksne.
Denne kraften er så skremmende stor, og kan ha så enorme konsekvenser, at det forundrer meg at mange foreldre er mer opptatt av å få eller opprettholde makt over fenomener som er av langt mindre betydning: pusse tenner, sengetid, lekser, spising og så videre.
Hvordan kan du som forelder bruke makten du har?
Kan du gå mot barnas ønsker og aversjoner, for eksempel? Kan du gå på tvers av barnas vilje? I begge tilfeller er svaret «Ja!».
For det første er det en viktig del av foreldrenes ledelse – å treffe de beste beslutningene for fellesskapet – og for det andre kjenner ikke barn (i normal, våken bevissthet) forskjell på lyst og behov. Barn har et klart behov for voksnes lederskap, og får de ikke det, reagerer de med å bli ustyrlige, diktatoriske og kontrollerende. De reagerer altså på måter som får foreldrene til å tro at ledelse er det siste de trenger. Det er umulig å etablere eller reetablere denne ledelsen i samsvar med barnets ønske og vilje – vi må først gjenvinne deres tillit.
Man kan som foreldre være så nervøse eller forsiktige med å krenke barns integritet at man svikter dets grunnleggende behov. Veien ut av dette består ofte i at de voksne tenker over sin egen personlige integritet, og lærer å skille mellom personlige grenser, verdier og følelser. Det er aldri bare barnet eller en av foreldrene som lider eller trives dårligere enn nødvendig. Det er alltid hele familien. Derfor gir det liten mening å bare ville det riktige i barneoppdragelse.
Begrepene makt og integritet biter deretter hverandre i halen, og det avgjørende spørsmålet er ikke om vi voksne har makt. Spørsmålet er om vi vil bruke den makten vi har, og ikke minst hvordan vi velger å utøve den.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015