Barn trenger tid før de aksepterer mors eller fars nye kjæreste.
Jeg er ikke mor selv, men har en søster og flere venninner som har barn. Nå lurer jeg på hva som er det rette tidspunktet for å introdusere morens eller farens nye kjæreste? Hva sier man? Hvordan går man frem? Er det noe man bør tenke på hvis den nye partneren har barn fra før? Og hvordan forholder man seg når barna skal treffe hverandre?
En venninne av meg flyttet fra kjæresten sin for fem år siden. Hun har en sønn på syv år som hun har hatt omsorg for annenhver uke. Ordningen har fungert bra siden moren og faren bor i nærheten av hverandre. Faren traff en dame etter ca. ett år, som hadde to døtre fra før. De flyttet sammen etter et halvt års tid. Gutten ble sjalu når faren lekte med de andre barna, men det har gått seg til nå.
Nå har moren truffet en mann som har to jenter på samme alder som sønnen hennes. De har kjent hverandre i åtte uker, og nå vil de fortelle barna sine at de har møtt noen de liker. Er det ikke litt for tidlig særlig for gutten som er enebarn? Han er vant til å ha moren for seg selv og har allerede to stesøsken. Gutten er meget knyttet til moren. Han er sjenert og forsiktig og kan bli sjalu dersom moren viser andre barn for mye oppmerksomhet, men er ellers en blid og pliktoppfyllende gutt.
Vi er noen venner som alle er enige om at dette kan være individuelt da alle barn har sin egen personlighet men ville sette pris på noen tips.
SVAR:
Det stemmer selvfølgelig at mye avhenger av barnets alder, temperament, personlighet og så videre. Men likevel er det mulig å trekke opp noen tommelfingerregler av de erfaringene vi har gjort oss siden samlivsbrudd ble mer alminnelig.
Er barnet mellom ett og 12-13 år, er det nok best å vente to-tre år. Ikke nødvendigvis med å gjøre barnet oppmerksom på det faktum at mamma har en kjæreste, men før man flytter sammen eller forsøker å etablere et familielignende samvær. Det tar minimum tre år før barns sorg over foreldrenes samlivsbrudd utvikler seg fra å være en akutt smerte til å bli en integrert del av deres følelsesmessige eksistens. Det samme gjelder mange barns håp om at foreldrene skal finne sammen igjen.
Når disse forholdene ikke respekteres, reagerer barn ofte mer eller mindre irrasjonelt. Voksne har dessverre lett for å mistolke dette som sjalusi.
Disse reaksjonene kan egentlig best sammenlignes med den opplevelsen mange kvinner har hatt: Hun er blitt sviktet etter å ha gitt seg helt og fullt hen til en mann og kan i flere år etterpå føle en sårbarhet og et behov for å beskytte seg mot gjentagelser. Dette går ofte ut over oppriktig interesserte menn, som ikke forstår hvorfor de blir behandlet med kulde, aggresjon eller avstandtagen.
Velger man å etablere seg i et nytt parforhold tidligere, må man være innstilt på at det gjør livet vanskelig for barnet og ofte skaper konflikter som de voksne dermed er ansvarlig for. Man bør derfor ikke legge sten til byrden ved å karakterisere barnet som «umulig».
Nådeløse
Barn over tre år samarbeider ikke nødvendigvis med mammas eller pappas forelskelse i den forstand at de automatisk møter en ny kjæreste med positive følelser, akkurat som kjærester ikke automatisk holder av den utkåredes barn. De to partene må etablere en relasjon fra grunnen av, og mange særlig litt eldre barn er nådeløse i sin vurdering av mammas nye kjæreste. De avslører alle forsøk på tilnærmelser som ikke er oppriktig og personlig ment. Utover det sammenligner de naturligvis den nye mannen med pappa nøyaktig slik mamma gjør.
Jeg har møtt familier der et barn og den nye kjæresten umiddelbart har «forelsket» seg i hverandre. Men det hører til unntakene. Normalt tar det tre-fem år å bygge opp en god relasjon mellom de to. Det tar like lang tid for de voksne, men de blir hjulpet av et kraftig «hormontilskudd».
Siden vi ikke kan kontrollere når forelskelsen inntreffer, er det viktig å fortelle barn sannheten. Mindre barn oppdager ikke at mamma er forelsket. Men de registrerer at en del av mammas energi vender innover, og at hun tidvis er mindre til stede enn normalt. Forelskelse og erotisk besettelse gjør oss ganske enkelt egosentriske, hvilket barna selvfølgelig reagerer på. Jo bedre informert de er, desto mer rasjonelt kan de forholde seg til virkeligheten.
Mammas eller pappas forelskelse og lyst til å etablere ny familie er ikke en forbrytelse og derfor ikke noe man skal forsøke å oppveie. Men den føyer et nytt tap til barnets liv særlig sett i barnehøyde og forhåpentlig også en berikelse. Det er meget viktig for barn at deres enslige foreldre tar godt vare på sitt eget voksenliv og ikke faller for fristelsen til å være 110 prosent foreldre døgnet rundt. Barn krever dessuten langt mer oppmerksomhet enn de har behov for!
Et barn som er «meget knyttet» til mamma, er ofte et barn som har fått mer enn 110 prosent av henne, og vil derfor ha vanskelig for å venne seg til bare 90 prosent. Det er moren som har gjort barnet avhengig. Derfor må hun ta hånd om dets frustrasjon og angst når hun ikke vil eller kan mer: «Nå har jeg i lang tid bare vært mammaen din og har behov for noe mer. Jeg trenger venner og kanskje også en kjæreste. Det betyr ikke at jeg elsker deg mindre bare at jeg også elsker en annen.»
Begge har erfaringer fra tidligere avvenningsforløp, og det tar den tiden det tar før begge parter trives med den nye virkeligheten.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015