Debatten om barnas plikter i hjemmet fortsetter.
SPØRSMÅL: Vi har tre gutter som er 15, 12 og 8 år gamle og har gjort samme feil som «mor til tre» i forrige nummer av A-magasinet. Brevet hennes kunne like gjerne vært fra oss, for vi erfarer nøyaktig det samme som henne etter å ha handlet i god tro.
Vi vil gjerne prøve den løsningen du foreslår. Men gitt at vi har hatt møte med guttene og klargjort for dem hva de fra nå av selv skal ha ansvaret for, og de fortsatt unnlater å gi sitt bidrag til fellesskapet.
SVAR:
Det er en gammel (u)vane at foreldre tenker «hva nå dersom?» — en uvane som svekker deres posisjon gjennom tonefallet, mimikken og kroppsspråket og lar bakdøren stå åpen for barna. Gjennomfør derfor ikke denne samtalen før dere begge er helt sikre på at dere ønsker en forandring — ikke bare hvis det kan la seg gjøre. Husk at det ikke utelukkende handler om hvorvidt barna skal bidra til fellesskapet. Det handler om at deres foreldrekjærlighet plutselig tar en helt ny form, etter at den er blitt øst over barnas hoder i form av oppvartning hele deres liv. Moralen er altså ikke at barna bør hjelpe til hjemme.
Jeg vil foreslå at dere introduserer deres nye opplegg på det første «møtet» og avslutter med å si: «Vi er rede til å forhandle om hva dere hver for dere skal ha ansvar for, men ikke hvorvidt dere skal påta dere mer ansvar. Vi er klar over at dette er en helt ny situasjon for dere. Derfor har vi et nytt møte om én uke, da vi gjerne lytter til deres egne forslag til hva dere kan og vil bidra med til fellesskapet». Det er mulig at et av barna reagerer med å spørre: «Og hva så, hvis vi ikke vil?» Da kan dere svare: «Det har jeg vanskelig for å forestille meg. Dersom det skulle skje, er våre problemer mye større enn vi hadde regnet med. Da må vi i tilfelle vurdere hva vi skal gjøre».
SPØRSMÅL: Hva gjør man for eksempel når en av guttene har ansvaret for å tømme oppvaskmaskinen — og ikke gjør det? Eller når den eldste blir hjemme fra skolen et par dager fordi han ikke kommer seg opp om morgenen uten å bli mast på? Da ingen maste på ham, gikk han heller ikke til sengs i rimelig tid kvelden før.
SVAR: Du tar opp to vidt forskjellige typer ansvar, som fordrer forskjellige svar fra min side. Dersom oppvaskmaskinen ikke blir tømt, reagerer du først med å si: «Jeg regner med at du husker at du skal tømme oppvaskmaskinen, og vil gjerne vite når du har tenkt å gjøre det?» Dersom svaret er: «Det vet jeg ikke», svarer du: «Det passer meg dårlig. Jeg vil vite når — og det må skje innen … timer».
Dette er et sosialt ansvar — et ansvar fellesskapet er avhengig av blir ivaretatt. Skulle det skje at oppvaskmaskinen ikke blir tømt, må dere utstyre dere med tålmodighet og vente — selv om familien slipper opp for tallerkener og glass. Det nytter ikke å insistere. Vent — selv om det ikke faller lett og virker uansvarlig. Det er forbudt for de voksne å gjøre det selv «av hensyn til familien»!
Når det gjelder den eldstes behov for å bli vekket om morgenen, er det nå på høy tid at den unge mannen lærer å ta ansvar for seg selv. Det gjelder også konsekvensene det måtte ha for hans forhold til skolen.
SPØRSMÅL: Hva når en av guttene bruker 20 minutter i dusjen i stedet for de tilmålte 10 minuttene for at det skal være varmtvann igjen til andre i familien som skal dusje den dagen?
SVAR: Steng av varmtvannet!
SPØRSMÅL: Hvordan reagerer man de gangene man blir ignorert når man prøver å få barna til å ta ansvar selv?
SVAR: Man «prøver» ikke å få barn til å ta ansvar. Man overlater ansvaret til den annen part uten å vente til vedkommende erklærer seg villig. Slik er det også mellom voksne når det råder konflikt rundt den enkeltes ansvar.
SPØRSMÅL: Vi er klar over at det ikke eksisterer fasitsvar og at mange barn og foreldre er forskjellige. Men noen råd fra deg ville vært gode å ha.
SVAR: Det stemmer at det ikke eksisterer fasitsvar, men det finnes viktige prinsipper:
— Foreldre må begynne med å ta det fulle ansvaret for den kultur de selv har innført i familien. Ikke bare inni seg selv, men høyt og tydelig slik at barna kan høre det. Hvis ikke, kan de ikke forvente at barna viser en ny form for ansvarlighet. Det er ikke lov å gi barna skylden for status quo.
— Barn utvikler seg og trives best dersom de får mulighet til gradvis å ta ansvar for seg selv. Dette innebærer blant annet at alle 12-åringer som ikke er direkte funksjonshemmet, må være i stand til å gjøre innkjøp, lage mat, ordne sitt eget tøy, stå til ansvar overfor skolen sin og sin egen transport. Foreldrene må gjerne hjelpe, men ansvaret er barnets.
— Barns bidrag til fellesskapet er lystbetont frem til femårsalderen og går gradvis over til å bli mer en dyd av nødvendighet. Barnas oppgaver skal være nødvendige for at fellesskapet skal fungere.
— Ansvarlighet overfor fellesskapet begynner paradoksalt nok med at de voksne tar ansvar for seg selv — sine feiltagelser, grenser, verdier og følelser. Mennesker som ikke tar ansvar for seg selv, belaster ethvert fellesskap — enten de er voksne eller barn.
— Når barn og unge ikke yter sitt til felles beste, mister de selvaktelse og får vanskeligheter med å utvikle en sunn selvfølelse. I stedet utvikler de et usunt «ego». Alt glir naturligvis lettest dersom denne livsformen er en del av familiens kultur fra begynnelsen av. Men foreldrene kan på et hvilket som helst tidspunkt forandre en uhensiktsmessig kultur. De må ikke forvente applaus fra barna i første omgang. Men den vil nok komme. Senest når barna selv blir foreldre.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015