I løpet av en hel ettermiddag hadde søsteren min forsøkt å få fatt i sønnen på 15 år. Til slutt ringte hun foreldrene til kameraten han angivelig skulle være på besøk hos. De hadde ikke sett noe til gutten, og deres egen sønn befant seg på en annen kant av landet.
På rommet hans sto PC-en på, og hun kom over en mail han hadde skrevet til en fremmed jente. I den ble min søster omtalt som et ludder og en dum kjerring fordi sønnen ikke fikk gjøre som han ville. Dessuten kunne hun lese at han var klar for enten å låne eller rappe en moped for å rekke frem til kjæresten i tide.
Sønnen var rundt seks år da foreldrene ble skilt, og rystet ringte moren guttens far. Faren fikk kontakt med gutten, og det viste seg at han hadde vært utenbys og var på vei hjemover.
Søsteren min er en kvinne med en god porsjon sunn fornuft og innsikt. For få år siden gikk hun lenge i familieterapi for å hjelpe seg selv og sønnen, noe som hadde god effekt.
Vi kommer fra en dysfunksjonell familie, og som voksne har vi måttet søke hjelp for å fungere bedre i tilværelsen. Søsteren min er snart ferdig utdannet sosionom. Hun har pedagogisk erfaring og personlig innsikt, men det er vanskelig når det handler om ens egne barn.
Sønnen har aldri hatt det lett på skolen hverken sosialt eller faglig og har mange dysfunksjonelle trekk. Han omgår sannheten av redsel for ikke å strekke til, overdriver og gir ofte inntrykk av å være bedrevitende. Tenåringen stritter imot alt som heter grenser, men blir alltid avslørt av sin egen samvittighet. Det betyr mye for ham å være godt likt, og han vil gjerne hjelpe andre når han kan. Så dypest sett er han en god gutt.
Søsteren min ringte meg for å lette trykket, for ikke å eksplodere av raseri når sønnen trådte over dørstokken. Jeg ble meget opprørt på hennes vegne. Blant annet sa jeg at jeg ville gitt gutten husarrest til han hadde kommet med en uforbeholden unnskyldning for å ha løyet for og baktalt moren sin.
Risikoen er stor for at han kommer galt ut. Hva vil du råde oss til i denne situasjonen?
SVAR:
La meg begynne med å rose søsteren din for å ha kontaktet deg i stedet for å eksplodere på stedet og dere begge for deres engasjement og tvil. Det følgende er rettet til søsteren din:
Når barna er i puberteten, får foreldre sin velfortjente belønning og straff. Begge deler kommer når man minst venter det og i en uventet form. Du står midt i et klassisk oppgjør der sønnen din plutselig bryter alle spilleregler og fremkaller alle de typiske reaksjonene hos omgivelsene: konsekvenser, straff og frihetsberøvelse. Før jeg berører det nærmere, vil jeg si at du er i en situasjon der din reaksjon skal tjene tre formål.
- Det første er å ta hans krenkelse av deg alvorlig.
- Det andre er å fornye og forbedre relasjonen deres.
- Det tredje er å påvirke fremtiden hans så konstruktivt som mulig.
Det som er sikkert, er at sønnen din lenge har båret på et enormt sinne. Han har holdt det inne i seg til nå for å beskytte deg. Det tror jeg henger nøye sammen med hans livslange status som «problematisk». Dessuten kan det ha sammenheng med deler av familieterapien, der det er blitt lagt mest vekt på løsninger etter voksen målestokk og han som menneske ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet.
Ordvalget hans vitner om en gutt som lenge har følt seg ufri, ikke «sett» og ikke tatt alvorlig. Så finner han en jente på nettet som han tilsynelatende føler seg forstått av, og sinnet kommer til uttrykk. Kanskje det hadde forblitt en hemmelighet dersom du ikke hadde lest mailen hans?
Urettferdig
Dette må naturligvis føles dypt urettferdig for ditt vedkommende nettopp fordi du har brukt så mange krefter og følelser på forholdet deres og vært opptatt av hans beste.Men, er jeg nødt til å si, det var ditt valg og ikke noe han har bedt om eller hatt muligheten til å frabe seg. Det er den type valg foreldre må treffe i håp om å gjøre det riktige. Men man kan aldri være sikre. Derfor må du ta ansvaret for dette og ikke forvente at han skal være takknemlig. Det paradoksale er nettopp at en mor eller far som engasjerer seg, er enda vanskeligere å motsi enn en mor eller far som ikke later til å bry seg.
Først synes jeg at du skal ta hensyn til din egen vrede, sårhet og krenkelse. Det skal du gjøre i en (sam)tale der du klart og med følelsesmessig tyngde lar ham forstå hva han har gjort mot deg og at du aldri mer vil finne deg i noe lignende. Du kan velge straff, men skal vite at det som regel har en destruktiv innvirkning på den unge og relasjonen. I din sønns tilfelle er risikoen for likegladhet meget stor, før han også gir blaffen i seg selv. Derfra er veien til selvdestruksjon kort.
Når du etter noen dager føler at du har fått «tømt» deg for ord og følelser, er tiden inne for å undersøke hvordan sønnen din faktisk har det og har hatt det i flere år. Det er mulig at du vil trenge profesjonell hjelp til dette. Men jeg tviler på at du får ham med på det. Konklusjonen på disse samtalene vil uten tvil bli at han forlanger større frihet, mindre innblanding og kontroll og mye mer tillit og akkurat det har han behov for. Han kunne ikke bli voksen uten å måtte krenke deg. Men nå er tiden inne for å gi slipp på ham og din gamle morsrolle. Sønnen din behøver deg ikke lenger på den måten, men har fortsatt et stort behov for deg som sparringpartner og et kjærlig vitne til sitt liv.
Tillit
Dersom du har problemer med tilliten til ham, vil jeg presisere hvilken form for tillit jeg snakker om: Din hele og fulle tillit til at han spiller som best han kan med de kortene livet har gitt ham på hånden. De var ikke perfekte. Men du kan være forvisset om at du har gjort en kjempeinnsats, som har fått ham dit han er nå. Mer kan ingen forlange av deg. Men belønningen kommer ikke før han har gått det siste stykket av egen vilje og er blitt en voksen mann som moren hans kan være mer stolt av enn bekymret for. Det kan godt ta ti år, men det er verdt å vente på.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015