Pappa slo, men hun får ikke forståelse fra omgivelsene.
Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med juling og avvisning og har fått mén av det. Mange år i terapi har lært meg å takle tilværelsen, og jeg greier meg ganske bra her i livet. Likevel føler jeg en bitterhet som aldri helt vil slippe taket, og av og til må jeg lufte de vonde minnene i håp om at mine medmennesker skal vise en smule innlevelse og forståelse. I det minste lytte. Men de fleste tar mine foreldre særlig faren min som slo i forsvar. Jeg blir forklart i sentimentale, belærende vendinger at «han sikkert ikke mente noe vondt med det». Eller jeg får høre at «han var et produkt av sin tid og sikkert skadet selv». Men er det virkelig min oppgave å tolke min fars bakgrunn og motivene hans?
En kvinne forklarte meg i dypt alvor at jeg måtte forsøke å tilgi foreldrene mine. Da ville angsten forsvinne. Jeg tilgir dem så gjerne, men det er ikke der ondet ligger begravet. Det er umulig for meg å sakliggjøre angsten min. Mentalt sett sitter jeg i en slags rullestol som jeg ikke kan kvitte meg med om jeg tilgir og forstår aldri så mye. Jeg synes det er drøyt å gi barna ansvaret for foreldrenes misgjerninger og føler avmakt og fortvilelse over å gjenoppleve avvisning og uforstand fra voksne mennesker.
Kunne du forklare hvorfor mine medmennesker kommer i forsvar og blir ampre og belærende når det er jeg barnet som har lidd overlast?
SVAR:
Brevet ditt gjenspeiler mange menneskers erfaring. Jeg tror det er mange forskjellige grunner til denne avvisningen. I noen tilfeller kan fortellingen din berøre andre mennesker dypere enn de kanskje er seg bevisst. Det kan også være vanskelig for noen mennesker å romme andres smerte uten å kunne gjøre noe med den. Kulturen vår er en annen forklaring. Lenge har det vært slik at foreldre særlig mødre og ufølsomme fedre beskyttes av den offentlige mening og langt inne i det profesjonelle systemet. Alle synes villige til å konstatere at foreldrene gjorde «så godt de kunne». Men få er rede til å sette søkelyset på det faktum at det beste de kunne prestere ikke var godt nok til å danne fundamentet for et liv uten angst. Det er enklere å rette oppmerksomheten mot barna og påtvinge dem forskjellige former for hjelp og behandling. I sin ytterste konsekvens resulterer den i det vi kaller «offentlig omsorgssvikt».
Men nå har jeg i virkeligheten bare gjort det samme som de rundt deg. Jeg har analysert adferden deres, du føler deg avvist og hva hjelper det? Jeg har imidlertid et par forslag som kan være til nytte for deg:
Trå forsiktig
Det første er å være omhyggelig i tilnærmelsen til de menneskene du gjerne vil dele opplevelser og følelser med. Si rett ut at du har lyst til å dele noe med dem, som for deg er smertefullt, og som kanskje kan oppleves som vanskelig for den som bare skal lytte. Gi også uttrykk for at du ikke forventer noe annet av dem enn at de lytter. Når eller hvis du fornemmer at det likevel blir for mye for den som lytter, må du avbryte med for eksempel å si: «Det ser ut som om dette likevel blir for mye for deg. Stemmer det?» Stol på dine egne fornemmelser og husk at din ensomhet alltid vil være der også når du øyeblikksvis er mindre alene.
Min erfaring er at vi alle er ensomme alltid. Filosofer har talt om den «eksistensielle ensomheten», som blant annet skyldes det faktum at det ikke eksisterer ett menneske på jorden som er nøyaktig lik meg. Selv om jeg kjenner meg selv igjen i andre mennesker og kanskje attpåtil er så heldig å ha en «sjelevenn», betyr det bare at jeg er mindre alene. Men ikke at jeg er mindre ensom. I virkeligheten kan ingen andre forstå meg helt.
Forsvinner ikke
Mange mennesker bruker store deler av livet sitt til å unngå konfrontasjonen med denne grunnleggende ensomheten. Når det så som i ditt tilfelle kommer konkrete følelsesmessige traumer oppå der igjen, oppstår det naturligvis et håp om at ensomheten vil forsvinne når opplevelsene og smertene er bearbeidet. Det skjer meget sjelden. Når et menneske altfor tidlig i livet blir tvunget ut i både ensomhet og alenehet, mister man den fundamentale tryggheten som burde være et minstekrav til barns liv. Dermed blir angsten evig nærværende.
Når denne ensomheten bor i barns øyne, er det nesten ingen grenser for voksnes ofte misforståtte og selvopptatte omsorg. Mens den hos voksne enten skremmer andre vekk eller får dem til å flyte over av forslag til løsninger. De ser ikke at det er du som har behov for å føle deg som et verdifullt menneske og forsøker i stedet å gjøre seg nyttige.
Siden jeg ikke kjenner deg, kan jeg bare vite at du faktisk var et offer men ikke om det også er blitt en dominerende del av identiteten din? Dersom ansiktet, kroppsholdningen og stemmen gjenspeiler offeret, vil det uunngåelig føre til at en del mennesker føler seg dratt mot deg for deretter å avvise deg helt tilsynelatende uten begrunnelse. Jeg vet heller ikke hva du har gjort for å styre angsten.
Elsk deg selv
Mitt eneste forslag er å holde den lille jenta inne i deg i live og forsøke å gi henne all den aksept og omsorg som foreldrene hennes ikke maktet å gi henne da hun trengte det mest. I beste fall må du adoptere henne og på den måten ved hjelp av åpen kommunikasjon sørge for at hun ikke hele tiden dominerer hele livet ditt. Partneren din, vennene dine og eventuelt barna dine må vite at de må kunne forholde seg til både den voksne, kompetente kvinnen og den lille, redde jenta og at du ikke alltid selv kan kontrollere hvilken av dem som kommer til uttrykk gjennom din munn og adferd.
Faren din var inkompetent som far og en ufølsom idiot. Slik var det dessverre. Moren din var enten lik ham eller lot deg betale en pris som hun burde spart deg for. Men slik var det dessverre ikke.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015