Moren har mistet nærheten til sine godt voksne barn og føler seg ikke som et helt menneske lenger.
Selv om jeg snart er 80 år, og «barna» mine er godt voksne med egne barn i alderen 1314 år, leser jeg spalten din med den største interesse.Intervjuet med deg i A-magasinet nylig slipper ikke taket i meg. Det må være noe i det du skriver og sier som taler til folk dypt inne i dem. Du uttaler deg direkte og ærlig uten smålige hensyn til andre folks meninger.
Siden du selv sier at du først og fremst jobber med voksne, tar jeg mot til meg og skriver til deg. For jeg savner mine barn og barnebarn voldsomt mer og mer etter som tiden går. Det er etter min mening helt riktig at det å få barn er et viktig ledd i ens personlige utvikling, som du hevder. Jeg er sikker på at min utvikling ville tatt en helt annen retning dersom jeg ikke hadde hatt barn. Det er ingen jeg har lært så mye av som barna mine. Jeg har blant annet beundret deres observasjonsevne, som fremkom tydelig helt fra småbarnsalderen av. På grunn av en på alle måter bortreist pappa, ble nok vi tre meget sammensveiset. Vi hadde mange gode samtaler og stor nærhet til hverandre.
Denne fortroligheten savner jeg nå som de er gift, selv om jeg har gode svigerbarn. Datteren min bor langt unna. Jeg ser henne sjelden mer enn noen uker én gang i året, mens sønnen min bor nærmere. Alle er gode venner med samboeren min over noen år. Men barna og jeg finner liksom ikke tonen lenger, og det er ikke ofte vi er sammen alene. Ellers har vi mye hygge sammen med familie og venner.
Jeg er en glad og travel pensjonist, takknemlig over å ha det så godt. Er det da egoistisk og uvanlig å savne barna slik jeg gjør? Det spør jeg meg selv ofte om. Jeg føler meg på en måte tom ikke som et helt menneske uten nærheten til dem.
SVAR:
Det begynte vel med din generasjon foreldre, at det forutsigbare rollespillet mellom voksne barn og deres foreldre skiftet karakter. Mange foreldre har levd som deg med lengsel og savn, men også med en usikkerhet om hvor mye man skal overlate barna til seg selv. Og angsten for at barna skal komme på besøk av ren plikt, sitter også dypt i mange.
Brevet ditt minner meg om en opplevelse jeg en gang hadde med en mor som deltok på et kurs. Hun fortalte at hun og hennes 14-årige datter lenge hadde hatt dårlig kontakt. Men kvelden før moren skulle på kurs, hadde de fått snakket ut om sine uoverensstemmelser og gjen-opprettet sin tette og kjærlige kontakt. De neste dagene snakket mor og datter lenge sammen i telefonen, og moren strålte av lykke når hun kom tilbake etter disse samtalene.
Men den siste dagen var hun lei seg. Hun hadde ringt datteren og fortalt at hun ville være hjemme igjen dagen etter og gledet seg til de skulle ses. Datteren hadde da med den største selvfølgelighet meddelt at hun hadde avtalt å overnatte hos en venninne. Skuffet sa moren til datteren: «Og nå som vi hadde det så fint sammen?» Hvorpå datteren svarte: «Jamen det er jo derfor jeg kan gå ut!»
Røtter og vinger
Kanskje det også er slik med dine barn. De fikk alt det gode du hadde å tilby dem, ble sunne og levedyktige og klarer nå resten selv. Du har gitt dem både røtter og vinger. Men nettopp barn som har fått mye, tenker ikke alltid over at den som ga også har sine behov. Derfor lønner det seg, etter min erfaring, å stå klart frem. Fortell ganske enkelt barna hvordan du har det og foreslå en samtale. Det er selvfølgelig ingen garanti for at noe vil forandre seg på det ytre plan. Men savnet ditt er nå en «hemmelighet» som det blir for tungt for deg å la være uuttalt.
Før du eventuelt tar skrittet, vil det være en god idé å overveie hva du kan eller vil by familien din på. Både fordi savnet ditt i seg selv vil virke sterkt og kanskje gi dem skyldfølelse eller dårlig samvittighet, og fordi det alltid lønner seg å være føre var i stedet for «trengende» og krevende. Har du lyst til å skape en ny tradisjon for eksempel en månedlig søndagslunsj eller vil du heller individualisere? Du kunne kanskje begynne med å invitere til fest der du holder en tale om alt det barna og barnebarna dine har beriket livet ditt med. På den måten får du dels avlevert budskapet ditt, dels forhindret en gjentagelse av tidligere generasjoners klagesang av typen: «Nå har jeg gitt dere så mye at det minste jeg kan forvente, er at…»
Du synes å ha det best mulige utgangspunktet: Du er hverken hjelpeløs eller krevende, barna dine har det godt, og det finnes ingen store, uavklarte konflikter mellom dere.Dersom du ikke allerede mestrer kunsten å sende tekstmeldinger, kan du be barnebarna dine om å lære deg det. Da kan dere ha løpende kontakt på den måten. Det vil de helt sikkert sette pris på. Jeg håper det vil lykkes for deg å skape forandring og få enda en mulighet til å berike dine barns og barnebarns liv.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015