Det er krevende å bygge opp egen selvtillit, men det lar seg gjøre.
Mange foreldre skriver til meg og spør hvordan de kan hjelpe sine barn med å utvikle en sunn selvfølelse, når de selv ikke sitter igjen med mye selvfølelse fra sin oppvekst. Samtidig vil de gjerne vite hvordan de kan utvikle sin egen.
Lav selvfølelse viser seg på mange forskjellige måter hos voksne gjennom usikkerhet, skråsikkerhet; man er selvkritisk, overbevist om egen fortreffelighet; har angst for kritikk og fiasko, er alltid kritisk overfor andre; mangler evne til å definere og avgrense seg i forhold til andre, har behov for å kontrollere alt og alle; underkaster seg, er tyrannisk; har trang til å være grå og usynlig, har behov for ytre statussymboler; er selvdestruktiv, selvhevdende; er perfeksjonist, misbruker rusmidler.
Jeg kunne fortsette, men det viktigste er at vi som er vokst opp med lav eller usunn selvfølelse, har det til felles at vi har vanskelig for å finne vår riktige størrelse som mennesker. Vi gjør oss enten mindre og dummere enn vi egentlig er eller større og smartere. Mange svinger både i humør og adferd mellom de to ytterpolene. I grunnleggende forstand er vi enten i tvil om vår egen verdi som mennesker eller overbevist om at vi ikke er noe verd.
Den sunne selvfølelsen kan vi kjenne igjen på at vi har et nøkternt, nyansert og aksepterende syn på oss selv. Det handler altså ikke om å synes at man selv er vidunderlig eller praktfull, eller om å være konstant sikker på seg selv. En sunn selvfølelse handler om å kjenne og akseptere seg selv slik man nå engang er.
Selvfølelse dreier seg om: Hvor godt kjenner jeg meg selv? Hvordan forholder jeg meg til det jeg vet om meg selv?
Bedre med årene.
Første spørsmål handler i moderne språkbruk om personlig utvikling. Vi blir automatisk klokere på oss selv med årene. Men vi kan også satse bevisst på å lære oss selv å kjenne. Vår historie, våre følelser og reaksjoner, potensial og begrensninger, vår angst og seksualitet, våre mål og drømmer, tap og traumer, personlige uttrykk, vår selvtillit og selvfølelse. Veien til personlig utvikling er mangfoldig og spenner fra psykoterapi til ekstremsport, fra arbeid til kunst, fra seire til nederlag, fra kjærlighet til tap. Men i en familie er det til enhver tid to utfordringer: Forholdet til partneren og barna.
Lav selvfølelse gir et negativt svar på det andre spørsmålet: Kritikk, mistenkeliggjøring, kulde eller krenkelser er stikkordene. Det begynte da vi var barn, og det var de voksne som sto for det. Senere i livet fortsetter vi der våre foreldre, lærere og andre slapp. Vi samarbeidet fordi vår kjærlighet og tillit til de voksne var så stor at vi måtte ofre vår egen opplevelse av oss selv og verden til fordel for deres, og fordi de ofte var mer opptatt av å forme oss slik som de (og samtiden) mente at vi burde være, enn å interessere seg for hvem vi egentlig var.
Som voksen skjer arbeidet med selvfølelsen alltid i relasjoner og jo kjærligere, mer anerkjennende og utfordrende de er, jo bedre vekstvilkår har selvfølelsen. Det er akkurat de kvalitetene barn tilbyr sine foreldre, og de er (i beste fall) også kjernen i parforholdet. Barn elsker sine foreldre betingelsesløst og akkurat slik de er i hvert fall de første ti årene av sitt liv og samtidig er samlivet med dem en konstant utfordring. De trår over våre personlige grenser, fordi de ikke kjenner dem, og inspirerer oss ofte til å endre og utvide de grensene vi hadde før vi fikk barn. De kaller på ressurser i oss som vi ikke ante at vi hadde og konfronterer oss uskyldig og konsekvent med våre begrensninger. Jeg tror ikke at det eksisterer noen relasjon som på en og samme tid er så aksepterende og personlig utviklende som relasjonen mellom foreldre og barn. Men det krever naturligvis at foreldrene er beredt til å se på relasjonen som en gjensidig, personlig utviklingsprosess og ikke et rollespill hvor de voksne vet og kan alt og lar perfeksjonismens tyranni løpe av med seieren.
Selvfølelsens fundament er opplevelsen av å ha verdi for andre menneskers liv og det er nettopp det våre barn opplever, dersom vi er i stand til å se relasjonen som en gjensidig utviklingsprosess (med de voksne i førersetet). Samtidig vil vi være vitne til at barna trives og utvikler seg, og dermed har vi fått bekreftet vår verdi. Så enkelt er det.
Krevende
Men det er jo ikke bare enkelt. Det er også vanskelig. Vi må se vår perfeksjonisme i øynene og arbeide med den. Vi må avsløre usikkerheten bak skråsikkerheten og bygge på nytt. Vi må forstå at vårt behov for kontroll signaliserer mistillit og derfor bekjempe det og lære oss å vise oppriktig omsorg i stedet. Vi må innse at vårt ønske om å ha «velfungerende» barn dypest sett er egosentrisk og erstatte det med lysten til å lære de barna som vi engang har vært så heldige å få å kjenne. Vi må lære å balansere vårt eget behov for å føle oss nyttige med barnas behov for å føle seg verdifulle. Vi må slutte å spille foreldre og lære å være foreldre. Vi må lete etter vårt personlige uttrykk og slippe taket i behovet for å gjøre det «riktige».
Når man er endt opp med lav selvfølelse som voksen, er det et livslangt løp å kjempe seg frem til en sunn selvfølelse. Men den gode nyheten er at man får det bedre allerede i begynnelsen av prosessen. I det man er i stand til å si om seg selv: «Jeg har ikke så mye selvfølelse» i stedet for å dekke over det, reduseres skyldfølelsen, selvkritikken og flauheten. Enkle metoder for barneoppdragelse, «verktøy» for konfliktløsning og lignende kan noen ganger styrke foreldrenes selvtillit i rollen som foreldre på kort sikt, men fører aldri til vekst og utvikling av selvfølelsen hos noen av partene. De utsetter bare tidspunktet da de voksne må se seg selv i øynene, og forsinker eller forhindrer utviklingen av en sunn selvfølelse hos barna.
En av de mest effektive måtene å bygge opp både barns og foreldres selvfølelse på, er at de voksne med jevne mellomrom setter ord på det de har lært om seg selv i en vanskelig periode og simpelthen forteller barna hva de har betydd for den voksnes opplevelse av seg selv. Erstatt for eksempel den tradisjonelle konfirmasjonstalen med en tale der foreldrene takker for det de har lært om seg selv i løpet av de siste 14 år i stedet for å snakke om den unges oppvekst og person. Hvordan har hun eller han beriket livet ditt? Samme form for respons får også parforhold til å vokse og blomstre. Når man først har satt ord på det og kan føle at det er sant (fordi det beveger begge partene), blir det en naturlig del av en selv og dermed styrkes også selvfølelsen. Språket er ikke eneste formidler av personlige uttrykk, men i denne sammenhengen kan det nesten ikke erstattes med selv den mest betydningsmettede taushet eller omhyggelig utvalgte gave.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015