Har dagens foreldre tippet helt over når det gjelder å sette sine barn i sentrum?
ARTIKKELEN I DAG er skrevet av en anonym mor, som med realisme og humor beskriver hvordan jevnbyrdigheten mellom barn og foreldre har en tendens til å tippe over slik at foreldrene opptrer selvutslettende. På 1960-tallet lanserte pedagoger og forskere et nytt syn på barn under overskriften «Barnet i sentrum». En del familier har dessverre ikke kommet videre.
Den gang befant barna seg i samfunnets periferi. De voksnes behov hadde alltid førsteprioritet. Slik er det ikke lenger. Så kanskje vi i fellesskap skulle lage en ny parole for de neste ti årene: Barnet tilbake til fellesskapet! Det er viktig å ha i minne at når man er i sentrum, er man ensom og utenfor fellesskapet.
Dersom noen foreldre blant leserne skulle kjenne seg igjen i beskrivelsen under, er det inspirasjon å hente i to av mine bøker: «Her er jeg! Hvem er du?» og «Kunsten å si nei — med god samvittighet». Begge argumenterer for de voksnes rett til å ha egne behov og egen tid.
BREV FRA EN MOR:
«Hva slags generasjon mammaer og pappaer er vi egentlig? Vi som oppdrar våre håpefulle i dag. Vi som vil at barna skal lære at ikke alle godene kommer dalende ned fra himmelen, men som i langt mindre grad etterlever prinsippene vi har fått med oss fra vår egen oppvekst. Vi som ønsker å oppdra våre barn og ungdommer til å ta ansvar for sitt eget liv for å være godt rustet for voksenlivet.
Gir vi barna ansvar? Eller tar vi ansvaret for dem, slik at vi kan føle oss som supermammaer og superpappaer, som ofrer alt for dagens oppvoksende generasjon? For det må man vel være — det er det minste vi skylder barna våre.
Er det blitt slik at barna våre mer eller mindre bevisst har tatt styringen over foreldrene? Hvis det er tilfelle — hvordan i all verden kom vi dit, vi som hadde så mange prinsipper? Krystallklare var de til og med!
Selvforskyldt?
Barn og deres ønsker skal selvsagt bli hørt. Men er det ikke til syvende og sist deres ønsker som alltid legges til grunn for den minste sak? Supermammaen ofrer seg for poden. Hvordan ble denne mammaen slik? Kan hun skylde på samfunnet — eller skal hun ta noe av skylden selv for å ha sydd puter under de vevre armene deres?
Visst holder man et og annet familieråd, der man etter beste evne lytter til den andre parten og prøver å finne en balanse i samlivet mellom barn og foreldre. Og etter grundige diskusjoner kan man møtes omtrent på halvveien og leve etter det noen dager. Til vi igjen blir innhentet av den misforståtte illusjonen om at barnas ønsker må komme først — alltid. Vi soler oss i glansen: «Se på oss! Vi er bedre foreldre enn dere var, vi stiller opp sent og tidlig. Vi minner barna om at rommet må ryddes, lekser gjøres, at det er klart for à la carte for barna og vennene deres. Så pakkes treningsbagen ti minutter før vi kjører dem på trening. Vi er oppofrende, vi!»
Kjøre, hente, kjøre…
Vi tar ansvaret for dem. De har jo så mye annet å tenke på — de stakkars tenåringene, så vi må være deres hukommelse. Dessuten er de ikke hjemme fra skolen før klokken halv tre. Da har de behov for å hvile seg foran PC-en et par timer før de skal ha servert middagen. Og mor eller far trår til som sjåfør for n-te gang i løpet av uken, mens oppvasken etter middag pryder kjøkkenbenken. Den må vi selvfølgelig løpe fra. Sannelig godt at poden har fritidsinteresser og ikke henger rundt på et senter! Bare dét burde få oss til gladelig å kjøre, hente og legge opp hver kveld i uken etter ungenes timeplan. Eller hva skal man mene…?
Takknemlighet er en dyd. Men vet dagens unge hva det innebærer? Når jule- og fødselsdagsgaver drysser over poden, kan man skimte litt av den. Men like fort som snøen smelter i april, er den fordunstet.
Det er ingen revolusjonerende oppdagelse at barn ikke er takknemlige. Det er vi foreldre som skal være takknemlige for å få lov til å stille opp for dem døgnet rundt! For at poden inviterer venner hjem etter skoletid og kokkelerer på mors kjøkken slik at hun har noen smuler å plukke opp når hun kommer hjem fra jobben. Hun behøver ikke å tenke på å krype opp i godstolen med avisen. Og hun slipper å gå på SATS, for hun holder seg i kontinuerlig aktivitet fra tidlig morgen til sene kvelden. Det er bare å takke og bukke.
Andre tider
Mors foreldre stilte også opp for supermammaen. Vi fikk alt vi trengte, de stilte opp og var der for oss hele tiden. Stor takk til dem for det! Men vi barna fikk ikke alltid bestemme hva familien skulle foreta seg fra mandag til søndag året igjennom. Av og til måtte vi bøye oss for den eldre generasjonen når de hadde tatt seg den frihet å bestemme uten å konferere med sine håpefulle først. Men fikk vi ønskene våre oppfylt, var det ingen selvfølge, og vi satt igjen med en god følelse. Når jeg som voksen ser tilbake, lærte jeg faktisk å verdsette ting. Jeg lærte å sette pris på det jeg fikk. Akkurat det tenkte jeg at barna mine også skulle lære. Jeg tenkte i alle fall det
Burde vi døgnbaserte servicearbeidere gå litt i oss selv og vurdere en annen dagsorden for hvordan vi ønsker å oppdra barna våre uten å ofre oss helt og holdent for dem? Selv om vi måtte føle oss som egoister når vi kjenner litt på våre egne behov iblant og tar upopulære avgjørelser. Kan vi klare det uten dårlig samvittighet? Jeg undrer.»
Stresset supermamma
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015