Barns aggressivitet er alltid velbegrunnet. Gutter og jenter uttrykker den forskjellig.
Jesper Juul skrev tidligere om gutter, aggressivitet og kvinnedominans (Gutt i en feminin verden). Mange av leserne har reagert.
Jeg skal love at mitt svar til moren med en sønn som hadde spyttet på en kamerat fikk debatten til å rulle om nesten alt som rører seg i det feminine og det maskuline univers. Selv spaltisten fikk et par minutters gratis psykoanalyse. For meg er forskjeller og likheter mellom menn og kvinner en kilde til evig undring og nysgjerrighet, men det er ikke et tema som jeg evner å belyse innenfor rammene i A-magasinet.
Mitt hovedpoeng var, og er, vårt samfunns holdning til aggresjon, og en påminnelse spesielt til mødre og pedagoger om å se mindre fordomsfullt på den. Det betyr ikke at jeg har noe imot de feminine verdier eller den plass de har fått i samfunnet. Det var på tide, kan man rolig si, og det er jo ikke kvinnenes feil at de maskuline verdier de siste årene har spilt annenfiolin. Det er ikke kvinnenes ansvar å skape plass til mennene.
Jeg er (som voksen fagperson) i meget høy grad utdannet og formet innenfor det feminine univers, fordi de moderne psykoterapier i høy grad hviler på feminine verdier. Det har uten tvil beriket mitt liv som mann. Det meste av tiden er jeg mye mer opptatt av det fellesmenneskelige enn av det kjønnsspesifikke. Jeg nevnte i spalten at både jenter og gutter blir ofre for den antiaggressive tendensen, men da spørsmålet handlet om en gutt, kom gutters situasjon naturlig nok i fokus.
Etter min erfaring hersker det stor uklarhet om forskjellen på aggresjon og vold, og mange debattanter setter faktisk likhetstegn mellom de to. De er sikkert i familie med hverandre, men er langt fra å være eneggede tvillinger.
Mavefølelse
Aggresjon hører til «mavefølelsene» de store, rå følelser som vi må lære å omgås og uttrykke i overensstemmelse med den kultur vi vokser opp i. I vår kultur hylder de fleste (inkludert meg selv) en antivold-ideologi, som handler om å begrense de sterkes rett til å mishandle de svake, både innenfor familien, institusjonene, samfunnet og nasjonene imellom. Dette er en politisk verdi som i og for seg ikke har noe med psykologi å gjøre, men som handler om hva vi anser for «sivilisert» adferd. Jeg er helt med på å sette en stopper for vold mellom mennesker bl.a. fordi jeg gjennom mitt arbeid har sett i hvilken grad volden ødelegger begge parter. Som samfunnsborger er min sympati hos ofrene, men som profesjonell må den også omfatte dem som utøver volden.
Når vi lærer voldelige mennesker å kjenne, lærer vi for det meste to ting. De har ofte selv vært ofre for vold, og de har et usunt og helt uavklart forhold til sine egne aggresjoner. Som regel er de vokst opp i familier hvor barns aggresjon har vært helt forbudt. Motsatt finnes det mange mennesker som har bevart sin aggressivitet, men aldri tyr til vold hverken fysisk eller verbal.
Man kan spekulere lenge over hvorfor vi fra naturens hånd er utstyrt med aggresjoner og hvorfor de i sin primitive form stadig er så alminnelige. Mitt ærend er et annet, nemlig å gjøre oppmerksom på at både store og små mennesker oftest blir aggressive (fra lett irritable til voldsomt rasende) når de mister opplevelsen av å ha verdi for de menneskene som betyr noe for dem. Barns aggressivitet er ofte rå og spontan, men alltid velbegrunnet. At gutter og jenter ofte uttrykker sin aggresjon på forskjellige måter, betyr ikke at gutter er mer aggressive. Det betyr bare at forskjellige kulturer setter forskjellige rammer og normer for de to kjønn og min påstand var og er altså, at dagens nordiske kultur er minst trygg ved guttenes uttrykk. I hvert fall frem til puberteten, hvor jentene er tilbøyelige til å vende den undertrykte aggresjonen innad, og bli selvdestruktive. (Med undertrykt aggresjon mener jeg deres opplevelse av ikke å ha verdi som de mennesker de er, og den ensomhet som følger av dette.)
At vår aggresjon er velbegrunnet, betyr selvfølgelig ikke at vi alle sammen skal gå rundt og spytte på eller slå hverandre. Vi må lære oss å håndtere aggresjonen på måter som hverken skader oss selv eller andre, på samme måte som vi må sivilisere våre seksuelle drifter og lyster av hensyn til oss selv og andre.
Anerkjennelse
Vi vet veldig godt hva som kreves for at barns aggressivitet kan utvikles til å bli en nødvendig, sunn og sivilisert del av deres eksistens som mennesker. Det har vi visst i minst et halvt århundre, men vi har først for få år siden fått et felles begrep for det. Begrepet er anerkjennelse. Det betyr kort sagt vår evne til å møte barn (og voksne!) med empati og viljen til å «se» hvem de er bak deres øyeblikkelige adferd. Anerkjennelse har vist seg å være et nesten genialt alternativ til moralsk fordømmelse. Jo oftere mennesker opplever at deres følelser blir anerkjent, jo bedre blir de til å integrere og sivilisere dem.
Når mennesker i alle aldre blir aggressive og krenker våre kulturelle grenser, er det derfor all mulig grunn til å interessere seg for hva det er/var som gjør at de ikke opplever seg som verdifulle og verdsatte medlemmer av de fellesskap de inngår i uansett om det er familien, parforholdet, kameratgruppen, institusjonen eller samfunnet. Vår omsorg og interesse gjør den moralske fordømmelsen overflødig. Den er jo likevel for det meste bare selvrettferdig og skaper på lang sikt mer aggresjon og vold.
Det betyr ikke at vi skal overse aggresjon som er selvdestruktiv eller destruktiv, eller unnlate å gi uttrykk for våre felles eller individuelle grenser. Det betyr bare at det skal mye mer til, hvis vi mener det alvorlig.
Hvis man leser forrige ukes spalte en gang til, vil man se at jeg ikke på noe måte har kritisert eller fordømt de feminine verdier eller mødre. Jeg gjorde oppmerksom på kvinners tilbøyelighet til å eksponere konflikter i parforholdet en tilbøyelighet som de fleste kvinner jeg har støtt på med god grunn er stolte av. Jeg har anbefalt en mor at den maskuline delen av familien blir mobilisert for å skape en bedre balanse til gagn for sønnen. Det er mennenes og fedrenes ansvar å sørge for dette. Jeg var, og er, kritisk overfor en del pedagogiske institusjoners passive diskriminering av gutters spontane livsytringer, fordi jeg mener at de har et profesjonelt ansvar for å sikre balansen. Og nettopp fordi de to kjønn ligner hverandre når det gjelder aggresjon og har et felles behov for å bevare den sunn og tilgjengelig, kan dette også gjøres av kvinner. Det ville være deilig med flere menn i barnehager og skoler, men det er nok lenge til. Og sist, men ikke minst: Barns og unges behov for anerkjennelse istedenfor fordømmelse ville ikke bli mindre. Der er mye mer vold i familiene og samfunnet enn vi bryr oss om å se og innrømme, men den fødes ikke av aggresjon. Den fødes av mindreverd, fordømmelse og vold.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015