Flere lesere har reagert på forrige ukes spalte, der en mor var i tvil om hvordan hun skulle forholde seg med hensyn til å gi informasjon om faren til barnet sitt. Halvparten stiller seg kritiske til svaret mitt, den andre halvdelen er positiv.
De kritiske leserne anklager meg for å forholde meg moralsk/moraliserende og vise mangel på empati. Jeg makter dessverre ikke å svare alle blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.
Når man skriver bøker, artikler og spalter, har leseren alltid det siste ordet. Det må jeg leve med, samtidig som jeg fordøyer særlig de negative reaksjonene som helt sikkert vil innta en fremtredende plass i bevisstheten min i månedene som kommer.
Fordømmende ord.
Jeg har likevel lyst til å kommentere min bruk av ordet «selvopptatt», fordi det tydeligvis oppfattes som et kritisk og fordømmende ord og sidestilles med «egosentrisk». Jeg har brukt ordet av og til og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Derfor er det viktig for meg å understreke at jeg alltid anvender det i en helt nøytral betydning: opptatt av seg selv. For meg er det ikke noe moralsk galt i det. Jeg ville aldri finne på å kalle et menneske som jeg ikke har møtt, «egosentrisk» og i hvert fall ikke offentlig.
Én av reaksjonene har jeg valgt å bringe i sin fulle lengde. Den kommer fra en datter som har levd i en lignende konstellasjon, og som i kraft av den biologiske farens initiativ da hun var ni år gammel har hatt mulighet til å forholde seg til ham og kjenne etter hvilket grunnlag det kunne være for en relasjon:
Jeg leste med stor interesse historien om kvinnen som privat skaffet seg en donor til barnet sitt. Jeg er et slikt barn.
Da moren min fylte 30 år, var hun deprimert etter noen mislykkede forhold kombinert med et sterkt ønske om barn. Hun traff faren min på et jobbseminar. Han var da var gift og hadde to barn fra før, og hun ble gravid med ham. De var begge enige om at hans identitet skulle være ukjent for alle, også meg.
Da jeg var ni år gammel, kontaktet faren min meg etter først å ha forsikret seg gjennom min mor om at det var OK. Vi opprettet kontakt, og jeg ble gradvis kjent med ham. Etter hvert fikk jeg også hilse på resten av familien hans uten at det ble etablert noen nær kontakt.
Jeg er sikker på at det å vokse opp med en ukjent far kan oppleves svært forskjellig. Men ettersom denne kvinnen gir uttrykk for stor bekymring, fikk jeg behov for å fortelle at jeg har hatt en svært god oppvekst. Selv om jeg ofte lurte på hvem faren min var, og fabrikkerte historier om at han gikk ned med Alexander Kielland-plattformen eller ble spist av krokodiller i Afrikas jungel, så var det aldri noe savn. Jeg visste aldri om noe annet enn mamma og meg.
Og ettersom jeg alltid har hatt en enormt sterk og sikker opplevelse av at hun ønsket å få meg av hele sitt hjerte, har hun fylt alle mine behov i oppveksten min. Hun har aldri hatt noen kjæreste, så jeg har heller ikke hatt noen stefar.
Selv da jeg traff faren min, endret ikke dette seg. Jeg har aldri hatt noe sterkt ønske om kontakt med ham, og har aldri kjent det samme båndet til ham som til moren min. Hun er min eneste forelder, samme hvor mye min far har satt sine biologiske spor i meg. Og jeg er svært takknemlig for at jeg har fått vokse opp med bare moren min. Hun har elsket meg mer enn nok, og jeg har aldri ønsket meg det annerledes.
Jeg mener Jesper Juul er unødvendig hard mot denne moren. Og at han moraliserer på en måte som ikke tjener som noe annet enn en patroniserende bemerkning. Jesper Juul har også en gang selvopptatt rotet seg inn i en beslutning som alltid vil ha sin pris. Han har også fått et barn.Jeg mener det er galt å dømme denne kvinnens moral. Hun har et sterkt egoistisk (biologisk) ønske om et barn, og hun har tatt sine grep for å få det. Hun har fått et kjærlighetsbarn.Hundretusener av barn fødes inn i familier som ikke ønsker dem. Hundre tusen barn vokser opp i familier som kan være så korrekte de bare vil, og likevel ha opplevelsen av egentlig ikke å være ønsket.
Selv har jeg tre barn med en mann i en klassisk velfungerende familie. Vårt ønske om å få barn var like egoistisk som denne kvinnens, hverken mer eller mindre. Vi har altså selvopptatt rotet oss inn i en beslutning som alltid vil ha sin pris, slik alle foreldre gjør når de får barn.
Mitt råd til kvinnen er at hun må svare på alle spørsmål hun kan. Og dersom hun må holde farens identitet hemmelig, kan hun gjøre det om hun forklarer hvorfor. Hun må passe på at den skyldfølelsen hun beskriver, ikke smitter over på datteren. Det er hennes traume at hun ikke føler at det var riktig å finne en privat donor, og det vil ikke hjelpe datteren hennes å oppleve seg selv som et resultat av noe moren angrer desperat på.
Jeg tror derfor hun må bli ferdig med skyldfølelsen sin og gå videre. Det er ikke noe å gjøre med det. Hun må finne en måte å leve med den på som ikke skygger for et godt og fortjent liv. For datteren er et eget selvstendig menneske og er totalt skyldfri. Sammen fortjener de som familie et like rikt og interessant liv som alle andre.
Men det viktigste av alt, og egentlig det eneste som betyr noe, er at hun lar datteren oppleve at hun er ønsket og elsket. Det er både dramatisk og fullstendig udramatisk på en gang. Alle skal vi ha våre utfordringer og traumer i større eller mindre grad. Det er dette som er livet. Og det er helt OK. Lykke til!
Varme tanker fra en datter
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015