La barnet prøve ut ting på egen hånd, det har det godt av.
Finnes det en «trass-strategi»? Et foreldrepar skriver:
Vi har en datter på to år og to måneder som for alvor er kommet i trassalderen. Hun kjemper med nebb og klør mot stort sett alt vi vil bestemme. Det fører til fryktelig mange kamper hver eneste dag, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å få et mer harmonisk samspill med henne. Vi har blant annet lett etter svar i bøkene dine. Du skriver at det ofte er foreldrene som blir trassige når barnet kommer i den alderen. Selv om vi godt kan se det morsomme og til dels riktige i dette, gir det oss ikke umiddelbart noen hjelp i vår situasjon.
Vi foreldrene hennes opplever oss selv som ganske avbalanserte mennesker, som er villige til å forhandle om det meste, men det virker som hun tvinger oss ut i den ene maktkampen etter den andre. Hun er slett ikke innstilt på forhandling eller kompromiss. Hva skal vi gjøre?
Hvilke grenser bør vi sette?
Svar:
Datteren deres er kommet i den alderen som egentlig burde hete «selvstendighetsalderen». Rent utviklingspsykologisk er det nemlig det som skjer med henne. Hun er i gang med to livsviktige prosjekter. Det ene er å frigjøre seg fra den totale avhengigheten til dere og bli mer selvhjulpen. Det andre er at hun er i ferd med å bli en egen person, et eget menneske som hun nå har mer makt over i kraft av sin motoriske frihet og sitt språk. Begge deler er noe hun gjør for seg selv og ikke imot dere! Hun vokser som menneske, på samme måte som hun vokser fysisk, og det skal ikke oppdragelsen stanse.
Fra et foreldreperspektiv tenker vi mest på at vår gave til barnet, som er totalt avhengig de første 1820 måneder, må være å ivareta behovet for omsorg, trygghet, osv. Og det er det selvfølgelig. Men det er også noe annet. Enhver voksen som på grunn av sykdom eller annet har vært helt avhengig av andre, har opplevd hvor ubehagelig det også er.
Total avhengighet fysisk, psykisk eller økonomisk er nedbrytende for menneskets selvfølelse og verdighet.
Gi meg frihet
Jeg nevner dette fordi mange av de såkalte problemer foreldre opplever i forhold til barna sine, faktisk avhenger av foreldrenes perspektiv, synsvinkel og viten, og ikke handler om hvem barnet er, og hva det prøver å si. Datteren deres forsøker med sin adferd å fortelle dere omtrent følgende: «Kjære mor og far, takk for alt dere har gitt meg de første to år av mitt liv. Dere har virkelig gitt meg livsmot og lyst til å prøve meg på egen hånd. Nå kan dere godt slappe av litt og bruke mer tid på dere selv og hverandre.»
Men slik kan ikke små barn snakke, så de begynner bare å ville allting selv og enda verre å ville bestemme allting selv. Men er de i stand til det? Kan de faktisk alt det de gjerne vil gjøre selv?
Nei, ofte kan de ikke det eller nesten ikke. Det er ikke der deres kompetanse ligger. Den ligger i viljen og evnen til å lære av egne erfaringer og til å nå målet: å kunne klare seg selv og ta ansvar for seg selv. Denne læringsprosessen tar som kjent de neste ca. 15 år.
Så akkurat nå vil hun selv bestemme hvilke klær hun skal ha på seg, og hun vil selv ta dem på seg selv om hun ikke klarer det helt ennå. Hun vil selv gå opp og ned trapper, som med voksenøyne er litt for farlige, og hun vil selv bestemme hva og hvordan hun skal spise, når hun skal bade, sove, og så videre.
Følgende eksempel forteller hva hun har bruk for, og så skal jeg senere komme tilbake til hva dere kan gjøre.
En bestemor fortalte at da hun skulle gå ned den lange trappen i huset sitt sammen med barnebarnet på to år, tok hun henne automatisk i hånden. Jenta dro hånden til seg, så sin bestemor rett inn i øynene og sa bestemt: «Nei! Jeg vil gå selv!» Bestemoren insisterte ikke, men gikk ved siden av barnebarnet ned hele trappen. Vel nede så jentungen opp på henne med strålende øyne og sa med stolthet i stemmen: «Se, bestemor jeg klarte det selv, men ikke helt alene!»
Tenk nytt
Det er naturlig og nødvendig at datteren deres oppfører seg som hun gjør. I seg selv er dette helt uproblematisk, men det skaper konflikt i forhold til dere. Årsaken til at det utvikler seg til maktkamper, sitter mellom ørene på dere.
Tiden er derfor inne til å se tingene på en ny måte.
Jeg vil foreslå at dere (og alle andre foreldre i samme situasjon) betrakter denne utviklingsfasen på samme måte som andre skjellsettende faser i en datters liv eksamen, menstruasjon, den første kjærlighet, bryllup og barn som en gledelig begivenhet, som skal feires. Den aktuelle fasen i utviklingen hennes er en gave til dere. Hun har hatt bruk for oppmerksomheten og hjelpen deres 24 timer i døgnet. Nå kan dere slappe av litt og bruke tid og energi på andre ting enn foreldrerollen.
Når hun i fremtiden «vil selv», «kan selv» og vil bestemme selv, kan dere f.eks. si:
Fint at du vil gjøre det selv! Tror du at du også kan klare det?
Det er flott hvis du klarer det selv.
Jeg tror du kan klare det selv, men jeg har det travelt, så kan jeg få lov til å hjelpe deg?
Resten handler om å gjøre som bestemoren: være nærværende og klar til å hjelpe barnet når det trengs, og når hun selv ber om det. Noe lærer hun på én dag, andre ting tar det måneder eller år å lære. De voksnes jobb er å støtte læringsprosessen med oppmuntring, engasjement, interesse og sans for barnets spesielle personlighet på samme måte som når hun begynner på skolen.
Denne fasen av livet hennes innebærer også at hun må eksperimentere både med egne og med deres grenser. Når hun krenker grenser som dere ikke har tenkt å forandre, må dere gjøre det klart for henne. Det samme gjelder selvfølgelig hvis hun selv mener det er greit å gå over gaten på rødt lys, leke med fyrstikker og annet som kan sette livet hennes i fare. Vi snakker altså ikke om «frihet» forstått som frihet til å gjøre akkurat som hun selv vil, men om frihet og rom til å lære hvem hun selv er, hvem dere er, og hvor hennes muligheter og begrensninger er.
Når det gjelder grenser som egentlig dreier seg om de verdier dere står for, må dere være tålmodige. Et alminnelig sunt barn har først klart å integrere foreldrenes forestillinger om godt og vondt når det er mellom fire og fem år. Det innebærer mange gjentagelser, men bør ikke følges av hverken straff eller kritikk. Det er meningsløst å straffe mennesker for noe de (ennå) ikke klarer.
SITAT
Hun vokser som menneske, på samme måte som hun vokser fysisk, og det skal ikke oppdragelsen stanse.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015