Det går ut over mamma når pappa er mye borte
VI HAR EN SØNN på tre år som det siste året har gjennomgått store forandringer, og jeg kunne trenge noen gode råd om hvordan jeg kommer meg videre. Vi bor i utlandet og har ingen avlastning med barna. Faren har en jobb som medfører at han av og til må reise bort i korte eller lange perioder, noe som gjør sønnen min svært avhengig av meg — og han er redd for å miste meg.
Nå har faren reist og skal være borte i over fire måneder. Jeg sitter da helt alene igjen med treåringen og lillebroren hans, som ble født i mars. Han har opplevd både at mamma ikke har tid til ham og at faren har reist fra ham. Siden han fikk vite at faren skulle reise, har han vært meget aggressiv. Han slår, sparker, kjefter og svarer hele tiden. Det går ikke én dag uten at det har vært minst fire sammenstøt mellom ham og meg. Han er meget snill mot lillebroren sin, men i lek med andre barn er han langt mer aggressiv enn før — også mot andre voksne.
Gutten nekter å høre på noe av det jeg sier, men skal ha oppmerksomhet hele tiden. Mens jeg prøver å ignorere negativ oppførsel og bare fokusere på det positive, virker det som om han heller vil ha negativ oppmerksomhet. Jeg sliter med å få tiden til å strekke til på grunn av mange andre prosjekter. Når jeg endelig setter meg ned for å tilbringe tid sammen med ham, vil ikke han leke med meg.
Han snakker ikke så godt, fordi han er omgitt av mange forskjellige språk. Men han vet at jeg skjønner alt han sier. Hvordan skal jeg få snudd oppførselen hans — eller min egen adferd — slik at jeg kan kose meg sammen med ham som før uten å påføre ham enda mer smerte eller langvarig traume?
Fortvilet mor
SVAR:
Det er ingen umiddelbar grunn til at sønnen din skulle bli påført et langvarig traume på grunn av denne situasjonen. Det vil bare skje hvis han blir straffet for den adferden han legger for dagen, eller utsettes for en pedagogisk metode som går ut på at han skal være søt og mild og god — og fratar ham retten til å føle som han gjør. Derimot står mye annet viktig på spill, som kanskje krever mer overskudd enn du faktisk har?
Jeg antar at du inngikk forholdet med mannen din vel vitende om at arbeidet hans ville innebære mange reiser, flytting og så videre. Videre forestiller jeg meg at du kanskje ikke behøver å gå så dypt i deg selv for å høre ekkoer av irrasjonelle følelser som sorg, svik, ensomhet og sinne — følelser som din rasjonelle fornuft, kjærlighet og ditt intellektuelle overblikk legger en demper på eller overdøver det meste av tiden. I tillegg er du både sterk, selvstendig og vant til å klare mye selv.
Sønnen din er i besittelse av alle disse følelsene, men mangler både overblikket, intellektet, styrken og den rasjonelle fornuften. Du er den eneste han har, og bare på halv tid eller mindre enn det, samtidig som han er så sint og lei seg at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg.
Viktige justeringer
Han må forsøke å ta inn over seg det faktum at han delvis er foreldreløs, på samme måte som du må innstille deg på rollen som enslig mor og skyteskive for mange følelser, som egentlig burde vært adressert til faren. Dette stiller familien overfor en rekke store utfordringer, hvorav de to viktigste er din omsorg for ham og deres innbyrdes forhold — og din sønns relasjon til faren.
Det gutten trenger mest akkurat nå, er at din omsorg rommer ærlighet og autentisitet, og at du er parat til å håndtere den eneste måten han vet å uttrykke følelsene sine på. Du må anerkjenne, bekrefte og være mottagelig for hans sinne og sorg. Samtidig må du av og til gi uttrykk for hvor vanskelig det er for deg å være uten mannen din, for eksempel når du savner ham mest. Forklar gjerne at din manns reiser ikke er ment som en handling mot sønnen, men er av hensyn til jobben. Men du må ikke dynke det med oppfordringer om å vise forståelse og hensynsfullhet, som bare vil få gutten til å føle seg illojal og lite kjærlig.
Du skriver: “Han nekter å høre på noe av det jeg sier, men skal ha oppmerksomhet hele tiden. Mens jeg prøver å ignorere negativ oppførsel og bare fokusere på det positive, virker det som om han heller vil ha negativ oppmerksomhet”. Dette er en vesentlig misforståelse: Hans oppførsel er hverken negativ eller positiv. Den er hans eneste uttrykksmulighet for det følelsesmessige kaoset han opplever innvendig. Følelsene hans er både sunne og velbegrunnede. Han ville vært langt mer utsatt hvis han hadde vendt sinnet og sorgen innover i seg og vært “snill” utenpå.
Det som fungerer
Sønnen din er ikke ute etter negativ oppmerksomhet, men vil ha konstruktiv oppmerksomhet på det han virkelig føler. Barn søker negativ oppmerksomhet fra voksne bare hvis deres erfaring er at det er den eneste form for oppmerksomhet de kan få, fordi de voksne utelukkende reagerer på deres oppførsel og ikke på deres eksistens.
Og enda viktigere: Alternativet til negativ oppmerksomhet er ikke “positiv” oppmerksomhet, for eksempel i form av ros — men å bli “sett, hørt og tatt alvorlig”. Sønnen din er i krise og trenger omsorg — ikke oppdragelse.
Prøv å forestille deg at du satt sammen med din egen mor eller en nær venninne og ga uttrykk for savnet av en nær partner, og bare fikk høre at du måtte ta deg sammen og være fornuftig og du hadde jo selv valgt å gifte deg med ham. Selv de mest rasjonelle voksne ville opplevd dette som en avvisning.
Mannen din har valgt å være bortreist i uoverskuelig lang tid for en treåring på et meget kritisk tidspunkt i familiens liv, og på et tidspunkt da sønnen virkelig trenger ham. Dette er en konstatering og ingen anklage! Det har vist seg at deres sønns relasjon til faren er mer betydningsfull enn dere har trodd, og hans tillit til faren er nå kanskje satt på en avgjørende prøve. Derfor er det viktig at du snakker med mannen din om dette.
Når mannen din kommer hjem igjen, må han ikke late som om alt er bra igjen. Han må ta ansvar for å ha sviktet, og om mulig la det gå minst åtte til ti måneder før han reiser bort i mer enn noen få dager. Hvis dette av personlige eller arbeidsmessige årsaker ikke er mulig, ender dere alle tre i et smertelig dilemma som det ikke finnes noen vei ut av. Eneste alternativ er da å forsøke å “leve med det”, som man sier. Men det betyr å “forholde seg levende til det” — det vil si at familien må være innstilt på å gi plass til mange skiftende følelser med mange forskjellige uttrykk. En slik familie er det følelsesmessig anstrengende å leve i, men man tar ikke skade på sin sjel av det.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015