I gamle dager, for ca. en generasjon siden, understrekte ekspertene viktigheten av at foreldrene skulle være enige i barneoppdragelsen. En del av forklaringen skulle være at den daglige barneoppdragelsen ofte bar preg av å være en maktkamp mellom barn og foreldre, og at foreldrene derfor måtte utgjøre en enhetlig front mot barna. Det måtte for all del ikke bli barna som vant. På en måte er dette fremdeles et fornuftig synspunkt, særlig om vi tenker hvor fornuftig det er at foreldrene har lederskapet i en familie. Barn verken trives eller utvikler seg sunt dersom det er dem som blir sittende med makten over de voksne.
Foreldre er forskjellige
I dag ser vi helt annerledes på oppdragelse og det gamle kravet om absolutt enighet må sies å være foreldet. Foreldre er forskjellige. De er for det meste- av forskjellig kjønn, og har vidt forskjellig bagasje med fra egen oppvekst. Derfor kan foreldre godt være enige i utgangspunktet, reint teoretisk, men når det så kommer til den daglige praksis er forskjellene ofte veldig tydelige. Det kan ikke være på annet vis. Det eneste alternativet er at den ene av foreldrene utnevnes til «sjef» og den andre kun mottar ordre. Men selv i et slikt tilfelle vil ensartethet være umulig.
Barn kan saktens leve med foreldrenes forskjellighet. De blir ikke «utrygge», som man engang trodde. Man kan egentlig spørre seg hva vitsen her, om det i det hele tatt er noen mening med at barn har to foreldre, dersom de er klin like? Kravet kan ganske enkelt være at foreldrene er forskjellig, at de er enige om det og at det er ok.
En av de interessante følgene av at barn samarbeider med foreldrene sine er at vi som foreldre automatisk gjør det vi bestemte oss for at vi ikke likte at våre egne foreldre gjorde. Vi gjør det alle sammen i større eller mindre grad, selv når vi inni hodene våre egentlig tar avstand fra det. Det er ingen grunn til å bebreide seg selv eller hverandre, men det er grunn til å finne en måte for å slutte med det fremfor å forsvare det.
Når foreldrenes innbyrdes ulikheter og forskjeller blir årsak til diskusjoner og kjefting kan det være en god idè og anledning til å tenke over og snakke om sin egen oppvekst. På den måten unngår man de uhensiktsmessige diskusjonene om hva det innebærer å være en «riktig» eller «rett» far og mor.I stedet blir man klokere på hvilken type mor og far man faktisk er i praksis, og kanskje også hvorfor. Diskusjoner om barneoppdragelse handler ikke om hvem av foreldrene som vinner. Det handler om at barn får optimale vilkår i familien og for barn er det optimalt å ha en far og en mor som er godt tilpasse med den måten de selv er foreldre på og er lojale overfor hvernadre også overfor hverandres forskjellighet.
Foreldre er uenige
Det er forskjell på å være forskjellige og å være uenige. Uenighet handler mer om prinsipper, teorier og ideologier (man kan for eksempel mene min holdning til foreldres forskjellighet er det rene vrøvl). Uenighet handler ofte om våre holdninger til «rett» og «galt», og dermed kommer vi til å fremheve oss selv som «rett» og den andre foreldreparten «gal».Begge deler er ikke spesielt godt for barn å vokse opp med.
Holdninger og handlinger
I forhold til barneoppdragelse er det ikke sjelden sånn at våre holdninger kommer etter våre handlinger eller det vi gjør i praksis. De aller fleste foreldre er for eksempel oftest i utgangspunktet i mot vold mot barn. Når man så tilstrekkelig mange ganger har følt seg hjelpeløs og desperat og derfor har slått sitt barn, kan man velge to veger: Enten må man få hjelp så man ikke så lett mister besinnelsen og overblikket, eller så får man bli enig med seg selv om at barn ikke tar skade av et klapp på baken eller på hodet når de nesten ber om det! Den siste veg er ikke særlig hensiktsmessig, men lett å forstå. Det erikke til å holde (seg selv) ut dersom man stadig gjør ting man egentlig mener er feil. En mulighet blir å gjøre det feil på riktig måte.
Teorier
Markedet oversvømmes av teorier om barneoppdragelse og meninger om hva foreldre skal gjøre i alle mulige slags situasjoner og konflikter. Etter min mening er det ikke klokt å binde seg for tett til èn teori spesielt ikke når barna er helt små. Teorier er svært generelle, de handler i beste fall om gjennomsnittsbarnet, og tar nettopp derfor ikke høyde for nettopp ditt spesielle barn. Man skal også være klar over at de fleste teorier er pedagogiske teorier utviklet av fagfolk på institusjoner. De handler altså ikke om relasjoner mellom foreldre og barn og nesten ingen av dem tar høyde for familiens komplekse realitet.
Derfor er det viktig at foreldre diskuterer de overordnede verdier og prinsipper se mener familien skal bygges rundt. De pedagogiske teoriene kan man så legge til grunn for sitt valg av barnehage og skole.
Noen teorier utvikler seg til regulære ideologier og det kan bli farlig! Når ideologier blir viktigere enn mennesket nærmer vi oss det totalitære også der hvor ideologien i seg selv er menneskekjærlig og barnevennlig. Pedagogiske ideologier skaper i beste fall stro trygghet for de voksne, men barna blir alltid ofre.
Hva gjør vi?
Barna våre er hjertesaken vår og ofte blir vi derfor irrasjonelle og ufornuftige. Sånn er det og det er greit. Når anfallet og kjeftingen er overstått kan vi begynne å se litt mer nøkternt på hva innholdet faktisk var, og så gå i gang med mer fornuftig snakk.
Barneoppdragelse er en ugjennomskuelig cocktail av foreldrenes egen oppvekst, gjennomtenkte og ufordøyde teorier og holdninger tilsatt større eller mindre porsjoner av foreldrenes øvrige forskjelligheter, uenigheter og lyst til å ha rett. Derfor kan det ofte være til hjelp å diskutere tingene litt strukturert:
Hva står jeg for og hvorfor? Hva står min partner for og hvorfor?
Handler dette egentlig om barnet eller kjemper vi om noe helt annet?
Svarer mine handlinger til mine ideer?
Er det barnet som har problemer eller er det oss foreldre?
Hva sier sakkunnskapen om nettopp denne situasjonen eller konflikten?
Hva kan vi enes om å endre på?
Og så det viktigste:
Barneoppdragelse er som alle andre elementer i en familie; det er en gjensidig læreprosess hvor også de voksne lærer av barnet og av hverandre. Det hjelper ingen at foreldrene er enige om noe dersom barnet kun reagerer negativt på dette (= blir lei seg, konstant frustert, aggressiv eller trist). Da må foreldrene revidere holdninger og teorier inntil barnet har gjenvunnet livslyst og livsglede.
Det er ikke godt for barna å ha verken foreldre som er konstant rådville og usikre eller foreldre som er skråsikre. Begge deler får barnet til å føle seg isolert og ikke tatt på alvor. Det er ikke noe i vegen med å føle seg sikker på sine verdier og trives godt med dem så kenge man er villig til å se i øynene at andre medlemmer av familen kanskje ikke trives fullt så godt.
Hyppig kjefting og maktkamp mellom foreldrene gjør barna utrygge, gir dem angst og gir dem skyldfølelse.Er det slik dere har det, er det en god idè å få profesjonell hjelp av hensyn til hele familiens trivsel. Det er dumt å slåss så lenge om hva som er «riktig» at alt blir feil.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015