Kostbar livsenergi kan gå tapt når moren bruker barna som mental søppelkasse.
Moren min styrer og regjerer som hun selv vil med oss barn og barnebarn. Hun prakker på oss sine meninger og teorier og avfeier alt annet som meningsløst og uviktig. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal håndtere dette.Kritikk skorter det ikke på enten det gjelder klesstil, fritidsinteresser, TV-programmer eller oppdragelse. Man sitter alltid litt på nåler og liksom venter på neste kommentar eller angrep når hun er i nærheten. Resultatet er at vi trekker oss mer og mer unna henne. Vi er alle enige om at hennes oppførsel er urimelig.
Det kan oppstå situasjoner der hun blir overdrevent sint og irritert fordi hun har misforstått et eller annet. Da ytrer hun en mengde ubehagelige ting til alle rundt seg. I ettertid forvrenger hun det hele, nekter for ting hun har sagt og konkluderer med at alle andre er slemme. Det skumle er at hun har det med å bruke splitt og hersk-taktikken overfor oss søsken og foreldre og barn begge veier. Hun beklager seg over og kritiserer den ene overfor den andre. Jeg er for eksempel «en dårlig mor som ødelegger mitt barn». Dette får barnet mitt høre stadig vekk.
I det siste har jeg unnlatt å ta imot den lille hjelpen hun yter som barnevakt, selv om jeg trenger den sårt. Jeg er rett og slett bekymret for barnets beste. Barnet har selv sagt utallige ganger at det ikke ønsker å være sammen med henne i hvert fall ikke alene. Først valgte jeg å overse det, men nå har jeg begynt å ta utsagnet mer alvorlig.
Dersom jeg konfronterer henne med problemet, ender det alltid med at jeg blir svartmalt og hånet fordi jeg er så slem og fæl mot henne. Hun har til og med uttalt at hun ikke ønsker å leve lenger dersom vi ikke skal ha noen kontakt.Min løsning i det siste har vært minst mulig samvær, følelser og plikter bare å holde et minimum av kontakt. Jeg unngår også å diskutere problemet, for hun vil aldri forstå det uansett. Det har jeg nå skjønt etter et halvt liv. Men noen ganger sliter jeg med dårlig samvittighet og drar for å hjelpe henne. For hun trenger alltid hjelp til noe. Det får meg i hvert fall til å føle meg bedre den stunden.
Vi barn har alltid fungert som mentale søppelkasser for henne, og hun kan ringe flere ganger om dagen for å prate eller beklage seg om alt mulig. Ofte hører vi på med et halvt øre eller svarer ikke i det hele tatt. Dersom hun hadde vært en empatisk og oppofrende person i seg selv, så hadde jeg tatt den biten. Men jeg vet at hun bare utnytter oss og ikke fortjener den oppmerksomheten og tiden hun krever av oss gjennom disse samtalene.Vi er en liten familie. Derfor er dette ekstra vondt. Jeg blir trist når jeg ser eller snakker med andre familier som omgås hverandre på en lykkelig måte. Slik har vi aldri hatt det. Men vi søsken holder sammen. Heldigvis har barnet mitt god kontakt med og glede av faren sin og hans familie i feriene. Hvordan bør jeg håndtere dette?
SVAR:
Hver gang en av mine spalter har handlet om voksne barns relasjoner til foreldre, har det kommet mange reaksjoner som din. Men jeg mottar også sterkt kritiske brev der jeg for det meste anklages for innholdet i svarene mine alt fra ekstreme uttalelser som «denne såkalte familieterapeuten ødelegger alle familier» til «det er på mote blant terapeuter å anbefale brudd med foreldrene» og «det denne datteren skriver, er jo subjektivt».
La meg begynne med det siste: Ja, naturligvis er det subjektivt! Livet leves og oppleves subjektivt, og den objektive sannhet finnes ikke spesielt ikke om mellommenneskelige relasjoner. Det er interessant og sier kanskje sitt at subjektivitet aldri er tema for kritikk når foreldre skriver om barna sine.
Jeg har i min profesjon hatt muligheten til å følge mer enn et tusentall voksne i en terapeutisk prosess over tre år eller mer. Og tro meg, de problematiske relasjonene mellom foreldre og deres voksne barn er i stort overtall. Det kan henge sammen med disse menneskenes valg av yrke sosialarbeid, psykologi, psykiatri og lignende. Sikkert er det at en del av disse menneskene har vært i en prosess der de nettopp har begynt å modnes i psykologisk forstand. De gangene jeg eller mine kolleger har anbefalt et totalt brudd, kan telles på to hender.
Du bestemmer
Å bli voksen innebærer blant annet å ta et oppgjør med seg selv og sine foreldre om hvilken form for kontakt man vil ha. Barn elsker normalt sine foreldre ubetinget de første 1315 leveårene. I tillegg er det en del voksne barn som tross uendelig mange destruktive opplevelser av typen du beskriver, fortsetter å nære en dyp kjærlighet til én av eller begge foreldrene. Det er også noen, i likhet med deg, som opplever at kjærligheten til foreldrene svinner med årene. Tesen om barns uendelige kjærlighet til sine mødre spesielt er en myte som fortsatt lever. Det er fordi det voksne barnets kjærlighet ofte erstattes med skyldfølelse som ikke har noe med kjærlighet å gjøre.
Som alle andre skylder du dine foreldre livet og den omsorgen de tilbød deg gjennom barndommen. Når du har sagt takk for det, er du fri fri til å leve med og respektere dine egne følelser, meninger og din egen oppfatning av virkeligheten. Å opprettholde en relasjon som ikke inneholder noen form for konstruktiv gjensidighet, er etter min mening spill av kostbar livsenergi uansett om det gjelder venner, søsken, foreldre eller partnere. Det er du som bestemmer! Og hvis det ikke er slik nå, er det på tide at det blir sånn.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015