FB

Det er absolutt ikke enklere å motta rådgivning enn å være rådgiver. Skal det bli et fornuftig samarbeid mellom partene, kreves overblikk og metode også av den som lar seg rådgi.

Hva gjør vi som mottagere av rådgivning?
Hvilke muligheter har vi?
Hvilke krav kan vi stille rådgiverne våre?
Hvordan skal vi i det hele tatt gjøre dette?
Hva om det ikke hjelper?

Hva skal vi vite?
Det første en må vite, er også det vanskeligste:
Når barnet deres har fått ett eller flere symptomer, skyldes det nesten alltid at det er et eller annet i familien som mangler eller ikke fungerer som det skal. Det innebærer at ikke alle har det så godt som mulig. Det kan være destruktive elementer i samspillet familiemedlemmene i mellom, elementer ingen før har bitt seg merke i, eller det kan mangle viktige elementer i relasjonene.

Barn opplever slike feil og mangler langt sterkere enn vi voksne gjør. Ikke skjelden vil det allikevel tross alt dreie seg om forhold og elementer som én eller flere i familien allerede er oppmerksom på.

Kanskje har du som mor selv reagert og vært litt urolig for din manns noe håndfaste måte å omgås barna på. Men du tilgir ham ettersom du vet at han bare mener det godt.

Kanskje har du også savnet mere fellesskap i familien, men har tatt deg sammen og holdt ut fordi du selv ikke har sett andre utveger eller muligheter. Kanskje har også adferden til sønnen din uroet deg av og til, men du har latt det ligge ettersom du er glad i ham og vet at han nok er god på bunnen.

”Gutter er jo sånn i den alderen”, har du kanskje tenkt, og valgt å overse noe viktig. ”Hun er så flink til å ordne seg selv”, har du kanskje sagt, og valgt å overse at hun nok er mer innesluttet enn godt er. Eller kanskje er det ganske enkelt et sjokk for deg, når andre synes det er noe i vegen med barnet ditt.

Men er det alltid foreldrenes skyld?
Svaret på dette avhenger av hva man mener med spørsmålet. Er spørsmålet hvorvidt foreldrene alltid er de viktigste personene i et barns liv, er svaret JA! I en slik sammenheng er vi som foreldre alltid medskyldige… Frem til barna våre blir 13-15 år gamle, har vi langst større innvirkning på deres velvære enn noen andre. Sånn er det bare, og vi forsøker alle å ivareta dette kjempeansvaret så samvittighetsfullt og kjærlig som mulig. Men til tross for stor kjærlighet og ansvarsfølelse, lykkes det ikke alltid like godt for alle foreldre.

Det finnes ikke perfekte foreldre! Det finnes ikke engang noen som er nesten perfekte!
Dersom spørsmålet er om det ikke kan skyldes også en dårlig lærer, noen dårlige kamerater eller tendenser i tiden, så er svaret JA! For jo, det er mange uheldige tendenser i tiden og det finnes utilstrekkelige lærere (på samme måte som det finnes utilstrekkelige malere, mekanikere, landhandlere, leger, psykologer, foreldre), men deres innflytelse blir allikvel aldri så stor som vår. La oss ta et konkret eksempel: Dersom et barn blir mobbet på skolen, har kameratene som mobber og lærerne som tillater det, naturlig nok stor betydning. MEN – for det er et stort men – barn blir kun mobbeofre dersom de mangler selvfølelse. Selvfølelse eller egenverdi er noe vi konstruerer for barna i familien. Pedagoger og lærere er ganske enkelt ikke betydningsfulle nok til å bygge et barns selvverdi fra grunnen – ei heller kan de bryte den helt ned. De kan være medvirkende til det siste, men bare dersom manglende selvverdi var et problem i utgangspunktet.

Blir barn mobbet på skolen, er det behov for stor innsats på to fronter:

  1. I familien, der man må vurdere alvorlig hvorfor barnets selvverdi er så svak
  2. I skolen, hvor man må sette en stopper for de andre barnas mishandling
Foreldrenes innsats i familien er langt det viktigste, og uten en slik innsats, kan det slett ikke lykkes. Det er naturlig nok deiligst å føle seg betydningsfull for barnet i de tilfeller der alt går bra. Samtidig er det adskillig viktigere å ta ansvar for en så betydningfull rolle når det ikke går så bra for barna.

Sinnet og skuffelsen
Når du får vite at barnet ditt er et ”problembarn”, er det naturlig og sunt å bli både sint og lei seg. Det er også helt greit at sinnet og skuffelsen i første omgang kommer til uttrykk som f.eks ”det er klasseforstanderen! Han holder jo ikke styr på barna!” eller ”dersom dere ikke greier å tøyle gutten, er det deres og skolens problem. Hjemme opplever vi ikke slikt!”. Men altså kun i første omgang. I det lange løp er det for enkelt å skyve skylden og ansvaret fra seg. Det er mulig det hjelper litt på selvfølelsen til den voksne på kort sikt, men barnet får ikke mindre problemer på denne måten. Det tar tid å bearbeide sinnet og skuffelsen. Bruk tid på å snakke med hverandre, med familien, med venner og rådgivere. Først når denne fasen er gjennomlevd, vil dere være i stand til å samarbeide med en rådgiver om ulike løsninger. Og dersom rådgiveren i løpet av en halv time presenterer dere for et helt nytt problem i familien, og forlanger at dere tar stilling til dette og løsningene, må også dere forlange å få bedre tid ( i det minste en ukes tid og et nytt møte).

Hvem rådgir oss?
Rådgivere har mange forskjellige utdannelser. De kan være sosialrådgivere, psykologer, leger osv. De er ofte varmhjerta og engasjerte mennesker, og går ofte helt opp i arbeidet. Rådgivere har hver for seg forstand på forskjellige ting. Noen vet mye om lovverket, andre om undervisning, atter andre om barns utvikling også videre. De er alle en slags eksperter innen sitt felt. Men selv om de er eksperter, er det viktig å huske at de ikke umiddelbart har full forståelse og innsikt om din familie og dine problemer. Selv om dere likner andre familier, er dere også helt forskjellige. Alle familier er svært forskjellige, så du blir nødt til å hjelpe rådgiveren med å forstå nettopp din familie og bli kjent med den. Bare med dette utgangspunktet kan samarbeidet bli fornuftig. Får ikke rådgiveren mulighet til å lære familien din å kjenne, kan han/hun komme med synspunkter og forslag som dere kanskje synes er tåpelige og feilaktige. Det som er viktig, er å ikke gi rådgiveren umiddelbart avskjed på grått papir av den grunn. Fortell heller rådgiveren hvorfor forslaget ikke er godt, eller hvorfor du synes enkelte spørsmål blir for dumme eller feil. Jo åpnere du tør å være, jo bedre hjelp vil du få.

Rådgivere er også mennesker
Bak fag og ekspertise er også rådgivere helt vanlige mennesker. På samme måte som deg, er de preget av bestemte verdier, opplevelser og fordommer. Du risikerer altså å møte en rådgiver som ikke bare gir deg følelsen av å være dårlig behandlet, men som faktisk gir deg dårlig behandling. Hva gjør man da? Først og fremst gjør man lurt i å si det direkte til rådgiveren: ”Vi har snakket om at vi ikke liker måten du behandler oss på.” F.eks: ” Vi synes du snakker nedlatende til oss.” ”Jeg liker ikke å bli kiritsert hele tiden, som om jeg ikke vil mine egne barn godt.” ”Vi vil gjerne at du hører litt mer på oss og det vi sier.”

Dette betyr selvfølgelig ikke at dere bare får god rådgivning når dere ”strykes med hårene.” Noe av det vanskeligste med en rådgivers arbeid, er nettopp å fortelle dere ting dere ikke liker å høre. Det er rådgiverens jobb å påpeke forhold i familien som ikke alltid er like morsomme å få øye på.
Dere blir altså nødt til å måtte høre på noen ubehagelige ting, men ikke finne dere i at det blir gjort eller fremstilt på en ubehagelig måte.

Av og til blir rådgivere ubehagelige i de tilfeller der de mest av alt forsøker å være hensynsfulle. De undertrykker irritasjon, usikkerhet og fordomsfullhet for å fremstå hensynsfulle, og ser ikke at det har motsatt effekt.

Begge parter har krav på å bli tatt alvorlig. Husk allikevel, at det å bli tatt alvorlig ikke er ensbetydende med å ha rett!

Du må med andre ord være innstilt på:

  • Å få vite ting som gjør vondt
  • At det kan bli nødvendig å endre enkelte ting i familien
  • At du kan bli både forvirret, sint og lei deg av rådgivning
  • At du må lære deg nye metoder som er bedre for familien enn de gamle
  • At et fremmed menneske ”blander seg” i noe du er vant til å betrakte som privatliv
  • At det av og til ikke er nok at du elsker barnet ditt over alt annet på jord
  • At det endelige ansvaret alltid er ditt – ikke rådgiverens
Men du må ikke finne deg i:
  • Å bli snakket ned til
  • Å bli kritisert
  • At det treffes beslutninger over hode på deg
  • At du blir manipulert
  • At du blir mistenkeliggjort
  • At rådgiveren ikke kan samarbeide
Dersom du føler deg dårlig behandlet og ikke når noen veg ved å si det til rådgiveren, kan du be om en annen rådgiver. Det er bedre å be om en ny enn å rakke ned på den gamle. Noen ganger møter man som rådgiver også mennesker som man bare ikke kan komme overens med. Som det ikke finnes perfekte foreldre, finnes det heller ikke perfekte rådgivere.

Det er viktig å huske at rådgiveren i svært stor grad er avhengig av din hjelp for å være til best mulig hjelp for deg. Han har bruk for din hjelp – som også du har bruk for hans. Lett er det aldri. Det kommer helt sikkert til et punkt der du synes han er en særing, og det kommer øyeblikk der rådgiveren tenker at du representerer den merkeligste familien han har støtt på. Slik vil det ofte være – uten konflikt og motsetninger går det ikke. Det er vanskelig å unngå, så lenge det dreier seg om det mest dyrebare vi har – barna våre og familien vår.

Barnet er aldri problemet
Når barnet ditt får et symptom som er så kraftig at omgivelsene legger merke til det, har barnet heist signalflagg. Når du og andre har sett dette signalflagget og påbegynt rådgivning, er det bortkastet tid å snakke om signalflagget og symptomene. Dét er nemlig aldri selve problemet. Det virkelige problemet finnes et eller annet sted i barnets nære omgivelser. Det vil ofte kreve stor fantasi og lang tid å finne frem til det, og det vil altså være å kaste bort tiden dersom man snakker om barnet. Det er forøvrig også ubehagelig for barnet, og kan i verste fall gjøre problemet større for nettopp barnet. Husk derfor at barnet aldri er problemet eller har skylden – det er de voksne som har ansvaret.

Lykke til med samarbeidet med rådgiveren. Jeg håper det lykkes for dere.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)