Etter lang kamp nekter fire-åringen fortsatt å slutte med bleier. Da er det åpenbart at foreldrenes strategi ikke virker.
Erik, som snart fyller fem år, vil ikke bæsje på do. Han er tørr om natten og tisser på do. Men så snart han skal bæsje, vil han ha på seg bleie. Vi har prøvd å lokke ham med gaver og fortelle at det ikke er farlig å bæsje på do. (Han sier at han er redd for at det skal «ploppe» i doen.)
Han er med oss når vi gjør det. Vi sier til ham at Sarah, hans store idol og kusine, går på do. Sønnen vår er helt bestemt på å gjennomføre det en dag og skryter av det til alle. Forrige gang vi sa til ham at han ikke fikk bleie å bæsje i — for ca. et halvt år siden — holdt han seg i tre døgn.
En morgen mente vi å skjønne hva problemet var. Vi ga etter da han ville bæsje i bleien, men sa at han fikk sitte på do med bleien. Det ville han ikke. Da gikk det et lys opp for oss. Det virker som om det er et problem for ham å sitte og bæsje.
Vi er ganske rådville og livredd for at det skal bli et psykisk problem for ham senere i livet, dersom vi presser dette for langt. Kan du hjelpe oss?
Svar:
Dette er et av de «eksotiske» problemene der man må ha nøye kjennskap til familien for å finne årsakene til det — hvis overhodet mulig. Som oftest løser det seg «av seg selv».
Historien minner litt om et lignende spørsmål fra en dame som også hadde en sønn på fem år. Gutten ville bare bæsje stående i badekaret med bleie på. Moren hans stilte to spørsmål: Er det farlig for hans utvikling? Hvordan får vi ham til å slutte med det?
Jeg svarte at det etter mitt beste skjønn ikke var farlig for hans utvikling, og at han ville slutte med det dersom de voksne virkelig ikke ville vite av det. Hun så skeptisk på meg og svarte at hun selvfølgelig ville at han skulle holde opp. Dette hadde hun sagt til ham mange ganger. Erfaringen min med foreldre som har «sagt det 117 ganger», er at budskapet deres er uklart, eller dobbelt. Derfor må jeg se foreldre og barn sammen for å kunne hjelpe foreldrene med å avdekke dobbeltheten og gi barnet et entydig budskap.
Da jeg så moren igjen to måneder senere, fortalte hun meg smilende at problemet var løst. Familien hadde vært på hytten sin på fjellet for å feire jul. Da sønnen sto på baderommet og forlangte en bleie, gikk det opp for moren at hun simpelthen hadde glemt å kjøpe bleier — og at den nærmeste butikken, 15 kilometer unna, forlengst var stengt.
Hun så på sønnen og sa overrasket og spontant, slik at det dermed lød ekte: «Vi har glemt bleier. Vi har ingen bleier!» «OK», svarte sønnen. Så satte han seg på klosettet og utrettet ærendet sitt. Og det hadde han fortsatt med.
Jeg kom på denne historien fordi brevet deres forteller at dette har pågått lenge, og at dere har benyttet mange forskjellige strategier for å få slutt på det. Jeg vil anbefale å bruke en times tid på å gjennomgå hva dere faktisk har sagt til ham og høre etter hvordan det lyder. Inneholder ordene, mimikken eller tonefallet en dobbelthet eller et forbehold? Har dere gitt uttrykk for det dere ønsket å si, eller har dere forklart og appellert i håp om at han selv skulle komme til den riktige konklusjonen?
Neste spørsmål blir for noen foreldre om de overhodet kan tillate seg å bringe til opphør noe som med stor sikkerhet er en eksotisk uvane, eller om det er en overskridelse av barnets grenser? Svaret er at ja, det kan man tillate seg — uansett om foreldrene har en økonomisk, tidsmessig eller annen begrunnelse for det.
Teorien deres om at han ikke får til å bæsje når han sitter på klosettet, virker usannsynlig. (Følg med i debatten på A-magasinets nettsider i tiden som kommer. Der dukker det av og til opp verdifulle erfaringer fra andre foreldre.)
Slik situasjonen har utviklet seg, ser jeg to muligheter — som begge krever deres tydelighet overfor ham.
Enten ved å si til ham: «Vi vet egentlig ikke hva vi selv vil når det gjelder dette. Derfor har vi bestemt at du kan fortsette å gjøre som du selv vil — til du synes at det er på tide å slutte. Vi vil ikke lenger presse eller prøve å overtale deg».
Eller: «Vi tre har alle brukt mye krefter på dette problemet, og det vil vi ikke lenger. Fra i morgen slutter vi å kjøpe bleier til deg. Så regner vi med at du selv vil finne ut av det og går på toalettet når du skal. Nå er vi lei. Det er ikke din skyld, men vårt ansvar. Nå har vi endelig bestemt oss for hva vi vil. Du må unnskylde at det tok så lang tid!»
I fortsettelsen må dere styre unna alle de andre pedagogiske strategiene som dere praktiserer innenfor familiens rammer. Barnehagen kan gjøre som den selv vil, men kan også med fordel la strategier som ikke bringer suksess opphøre. Ellers vil sønnen deres ende opp med å føle seg som en fiasko eller et mislykket prosjekt.
Jeg kan selvfølgelig ikke utelukke at sønnen deres har hatt ubehagelige opplevelser når han har sittet på klosettet. Enten er han blitt forskrekket over at det sa «plopp», eller blitt redd for å falle ned i klosettskålen når han må slappe av i rumpe og lår for å presse med mellomgulvet. Slike opplevelser kan gjøre det finurligste med et barns måte å tenke på. Men det er bare nye erfaringer som kan rydde de gamle av veien.
Dobbelthet, uklarhet og en sterkt bekymret oppmerksomhet kan påvirke barn uheldig psykisk. Men en klar meddelelse fra foreldrene er alltid en lettelse. Den vil bare kunne gjøre skade dersom den etterfølges av straff eller konsekvenser, som mange foretrekker å kalle det. Gutten har utviklet denne adferden i nøye samarbeid med foreldrene sine. Han vil ikke kunne endre sin adferd før foreldrene endrer sin.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015