FB


Hva gjør du når barna absolutt ikke vil legge seg om kvelden?

En liten familie på tre skriver:
Gjennom lengre tid har vi hatt problemer med å få sønnen vår på tre år til å sove. To-tre ganger i uken vil han simpelthen ikke falle i søvn når vi har lagt ham (ca. kl. 19.30). Det utvikler seg til en maktkamp hvor både han og vi andre blir desperate og roper og skriker, og etterpå er alle utmattet.

Både mannen min og jeg blir litt flaue over at vi i den grad mister besinnelsen og lar dette dramaet få utvikle seg. Vi har lest om problemet og har prøvd alt som finnes av gode råd og metoder, men ikke noe har hjulpet. På helsestasjonen sier de at vi skal ta det med ro, og at han vokser det av seg. Men det er jo nå vi har dette problemet, og i tillegg får vi kritiske bemerkninger fra barnehagen når han er trøtt om morgenen.
Hva kan vi gjøre annerledes, slik at han utvikler sunne sovevaner før han begynner på skolen?

Akk ja! Hvorfor fødes ikke moderne barn med en innebygget timer og medfølgende fjernkontroll? Hvorfor er de ikke bare «velfungerende», som det heter i det kommunale byråkrati?
La meg begynne med noen generelle erfaringer før jeg vender tilbake til situasjonen deres, og noen forslag til hva dere kan gjøre.

Det kan være flere årsaker til at barn ikke vil sove med én gang de voksne synes de skal det. De vanligste er:
Barn er som riktige, voksne mennesker. De sovner og sover på forskjellige måter, avhengig av hvordan dagen har vært, og hva de er opptatt av.

Barn hater at foreldrene betrakter dem som en «oppgave» eller et «prosjekt». Barn vil føle seg viktige og verdifulle, og oppleve at foreldrene er engasjert og interessert i dem som mennesker. De nekter å være perfekte eller levende beviser på foreldrenes fortreffelighet.

Ensomme barn
Av og til eller ofte er familiens liv så stresset før sengetid at barna ikke rekker å få den næringen de har behov for i form av foreldrenes interesse, engasjement og kontakt.
Dette gjør at barna føler seg ensomme og til besvær, og derfor forsøker de å holde seg våkne, i håp om å få det de savner.

Foreldre er generelt usikre på sine roller som ledere, og det gjør barna utrygge. Denne utrygghet kommer ofte til uttrykk i en sterkt utfordrende adferd, som bare betyr: «Jeg skulle ønske dere kunne slappe av og bli mer sikre på dere selv, slik at jeg trygt kan overlate til dere å bestemme de store tingene.»
En del barn har mareritt eller ubehagelige drømmer, og derfor er de redd for å falle i søvn.

I perioder hvor det er konflikter mellom foreldrene, blir barna usikre og redde, og føler seg samtidig ansvarlige for familiens situasjon. I slike perioder sover hele familien dårlig.

I dagens barnefamilier oppstår det konflikter på særlig tre arenaer: rundt måltidene, ved leggetid og når familien skal ut av huset om morgenen. Ofte er konflikten den samme bare på forskjellige arenaer. Det dreier seg om situasjoner hvor barnas tempo er helt forskjellig fra de voksnes, og hvor alle parter har store forventninger til hygge, harmoni og fellesskap. Tidens (voksen-)tempo ligger milevidt fra tempoet til mindre barn. Hvis de voksne ikke vil la barna være en inspirasjon til å sette ned tempoet, må de innstille seg på at det vil ta 67 år og masse konflikter før barna gir opp og tilpasser seg.

Min fornemmelse av familien deres er at det å være foreldre er blitt en slags prestasjon for dere, og nettopp rundt sengetid «scorer» dere lavt. Problemet er at leggingen er blitt til noe dere skal prestere, og ikke et naturlig samvær og samarbeide rundt barnets behov for søvn og foreldrenes behov for noen få barnløse timer.

Jeg vil foreslå at dere forsøker å møte sønnen deres med en helt annen innstilling: Bruk tiden.
Dere skal vite at han aller helst vil samarbeide, og at søvnen hans ikke må være et prosjekt for dere. Dere skal bruke den halve timen sammen med ham for deres egen skyld, og ikke for å få ham til å sove. Dere skal bruke den for å lære ham å kjenne, få greie på hva han har opplevd som gledelig og problematisk i løpet av dagen, og for å følge med i hvordan hans tenkning og verden utvikler seg. Det å legge et barn er en gave til travle foreldre og ikke en sur plikt, i tillegg til alle de andre.

Når han har vanskelig for å falle i søvn, trenger han anerkjennelse fra dere dvs. deres erkjennelse av at han i dag faktisk har vanskelig for å sovne, og deres empati dvs. deres evne og vilje til å leve dere inn i situasjonen hans:

-Er det vanskelig for deg å sovne i dag?
-Ja.
-Ja, sånn er det noen ganger. Og da får man ikke sove, selv om man er trøtt.
-Jamen, jeg får altså ikke sove, mor.
-Det har jeg forstått. Er det noe spesielt du tenker på noe vi kunne snakke om?

Ethvert forsøk på belæring «Du er nødt til å sove nå, for ellers blir du trøtt i morgen i barnehagen», o.l. gjør det enda vanskeligere for ham å falle i søvn, fordi han opplever å være i veien og til belastning for foreldrene sine.

SITAT
Det å legge et barn er en gave til travle foreldre og ikke en sur plikt

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)