Coaching med Jesper Juul.
Foreldrene føler de har gjort alt for å få gutten til å slutte å tisse på seg. Jesper Juul råder dem til å skifte taktikk:
Det er på tide at gutten tar ansvar for sin egen blære, sier han.
Bakgrunn: Den elleve år gamle gutten har vært sengevæter hele livet. Han liker ikke å snakke om problemet, og har begynt å skjule uhellene for foreldrene. Han gjemmer vått undertøy bak dører, i hyller eller skuffer, og dette har medført at det lukter vondt på rommet hans. Foreldrene fortviler. De føler de har gjort alt for å hjelpe sønnen med å bli kvitt uvanen og er i villrede om hva de bør gjøre videre. Nå håper de at Jesper Juul har svaret.
Jesper innleder møtet: Problemet er at gutten deres i en alder av elleve år fremdeles tisser på seg om natta. Kan dere fortelle litt om når uhellene startet og hvordan dere har forsøkt å stoppe det?
Mor: Han har vel egentlig aldri holdt seg tørr om natta over en lengre periode. Da han var yngre prøvde vi flere belønningsmetoder, men det hadde ingen varig effekt. Vi har også forsøkt å gi han medisiner, men heller ikke det har fungert hundre prosent. For ett års tid siden fikk han alarm. Men det likte han absolutt ikke. Dessuten sover han så tungt om natta at hele familien våknet før han våknet. Det tok to uker før han skjønte at det var han som skulle våkne når alarmen gikk.
Jesper: Jeg går ut fra at han er blitt undersøkt hos lege, og fått sjekket at blæra er stor nok?
Mor: Ja, vi var hos legen i forbindelse med at han fikk alarm. Men den undersøkelsen han fikk da var ikke veldig grundig.
Far: Min opplevelse av problemet er at han aldri tar seg tid til å tømme seg ordentlig når han er på do. Derfor har vi har sagt til han at han må sitte lenge på do, og telle til ti eller lese Donald.
Jesper: Gutten deres er nå 11 år gammel. Han er normal, velbegavet og en som klarer seg godt…?
Far: Ja, han greier seg godt med det meste. Han er en veldig sosial gutt med mange kamerater. Han har ingen spesielle problemer på skolen.
Jesper: Ok. Mitt råd kan kanskje virke litt provoserende. Men når alt annet mislykkes, så forsøk med sannheten.
Gutten deres har ikke tatt eierskap for blæra si ennå. Og slik situasjonen er nå behøver han ikke interessere seg for den heller, fordi det er andre som interesserer seg for den. Men nå er han 11 år. Nå må han ta ansvar. Hvis han vil tisse på seg resten av livet, så får han gjøre det. Hvis han ikke vil det, må han slutte.
Dere kan begynne samtalen med han med å si at dere har forsøkt å hjelpe han med problemet i elleve år, uten hell. Fra nå av skal derfor hans blære være hans ansvar. Dere trenger ikke være dramatiske. Ikke si at det har vært slitsomt for dere å vaske etter han. Bare si at fordi det ikke har lyktes dere å hjelpe han, overlater dere nå ansvaret til han, og dere håper han klarer det.
Dere synes kanskje dette høres vanskelig ut, og det skjønner jeg. Men det er ikke noe svik. Ved å gi han ansvar, tar også dere ansvar. Det blir nemlig skapt en ond sirkel når de voksne tar seg av alt.
Deres oppgave framover blir derfor å ikke kommentere, eller minne han på å tisse eller vaske etter seg. Denne kontrollen må dere slutte med. For da ligger ansvaret igjen på dere.
Jesper fortsetter: Hva tror dere han ville svart om han selv var her i dag og jeg ba om hans forklaring på hvorfor han som 11 åring fortsatt tisser på seg om natta?
Mor: Han ville nok svart at han ikke merker det. Han våkner ikke når han må tisse. Det er i hvert fall det han sier til oss.
Jesper: Ja, og det tror jeg er sant. Det betyr at han ikke har kontakt med den delen av sin egen kropp. Men la oss framskrive tida med ti år, og se for oss at gutten deres overveier å flytte sammen med sin kjæreste: fordi han ikke klarer det selv blir han nødt til å be partneren ta ansvar for blæra hans.
Mor: Han har jo fått litt mer ansvar etter hvert, fordi han nå må bytte på sengen sin selv. Men det gidder han ikke, han ligger heller i en våt seng. Og det lukter forferdelig oppe hos han. Etter en periode pleier jeg derfor å be han gå ned i kjelleren med tisselakenet. Men han gjør det ikke. Ha synes på en måte det er greit å leve i det.
Jesper: Å forsøke å bli fornøyd med det vi har når vi ikke har andre muligheter er en vanlig menneskelig reaksjon. Deres sønn har tilsynelatende ikke store ambisjoner på dette feltet. Derfor ville jeg inkludert det å rydde tisselaknene som en del av hans ansvar.
Mor: Men han gjør det ikke hvis jeg ikke ber han om det.
Jesper: Idet dere overlater ansvaret til han kan dere også fortelle han at han fremdeles kan be om hjelp med rommet hvis han opplever at han ikke greier det. Det er en helt annen posisjon for begge parter. Han er 11 år, og det snart hans siste sjanse å lære seg å ta ansvaret for sin egen kropp.
Og når det gjelder rommet han, tror jeg det maksimalt vil vare til han får sin første alvorlige kjæreste. Da slutter det, da vil han nok sørge for at rommet er fint.
Mor: Det hender at jeg må ut på jakt. Han gjemmer nemlig underbuksene sine, bak bøker, i bokhyller og sånn. Snart har jeg ikke underbukser igjen til gutten.
Jesper: Det er et godt eksempel på at det er blitt et rollemønster mellom dere to. Mor: Han bruker så mye energi på å gjemme bort tøyet og sånne ting. Det hadde jo vært mye enklere for han å bare bære tøyet ned i vaskerommet. Han vet at jeg tar det derfra.
Jesper: Som hans mamma har du mye godt å by på, og han er velkommen til å få av det, men akkurat den servicen med å finne igjen det han har gjemt bort ville jeg ha sluttet med.
Far: Han har bursdag på fredag. Kanskje det kan være et fint tidspunkt å ta opp det du sa innledningsvis, om at problemet faktisk er hans ansvar?
Jesper: Ja, men husk innledningen.
Far: Sønnen vår går rundt og stinker innimellom, og det synes han er veldig plagsomt. Og jeg vet at hvis vi ikke gjør noe med det, vil han gå sånn på skolen. Og da er spørsmålet: Er det noe vi bør ta opp i løpet av den samme dialogen?
Jesper: Nei, ikke nå. For hvis han går på skolen og lukter, vil han få en feedback der som er mye mer brutal enn det han får av dere og sannsynligvis vil den være mye mer virksom også.
Jesper: Hvis det overhodet er noen psykologi i dette her, så er det at vi her står ovenfor et mønster som er blitt en dårlig vane. Det samme blir sagt igjen og igjen, men ingenting skjer.
Far: Tidlig i sommer etterlyste vi alarmen for å komme i gang igjen. Da var den ikke ledig, men den skal være det nå. Kan det være i tråd med det du sier, at jeg henter alarmen?
Jesper: Det er fantastisk hvis alarmen fungerer. Jeg har ingen formening om at dette må skje på en bestemt måte. Derfor må dere gjerne si til han at en del av pakten betyr at alarmen er ledig, og at han kan få den om han vil.
Men de kalde fakta er at han er 11 år, og bør være i stand til å bestemme hvor, når og hvordan han skal tisse. Hvis han ikke merker når han skal tisse så må han se til å få lært seg det, for det er ingen som kan gjøre det for han.
Far: Selvfølgelig. Jeg skjønner godt hva du sier, det høres både enkelt og fornuftig ut. Men den største utfordringen blir nok å være tydelige på at vi tar skrittet helt ut.
Den verste konsekvensen og sperren i mitt hode, er å la han gå på skolen og få den vonde opplevelsen det er å bli tatt der. Men på den annen side så har han et robust sosialt nettverk, og jeg tror ikke det er noen krise at han blir utstøtt i skolesituasjonen, hvis det skjer.
Jesper: Hvis det skjer, har han behov for en pappa som kan stille solidarisk opp og gi ham en klem. Og dere har jo også erfaring med eldre barn?
Far: Ja, vi har en på 13.
Jesper: Det er klart at det kan bli ubehagelig for ham sosialt. Men til nå har ikke det vært tilstrekkelig til å få ham til å slutte. Derfor skal dere nå overlate ansvaret til han, men med hjertet på rette plassen. Det dere sier skal være sant, men det skal ikke være en strategi, for da virker det ikke.
Så, jeg skulle nesten ønske jeg hadde noe vanskelig og veldig langt å si, men det har jeg ikke.
Mor: Så enkelt, og så vanskelig.
Far: Det tok fem minutter, nå går vi hjem og forteller han sannheten og så er det slutt?
Jesper: Ja, og det skal bli interessant å få tilbakemelding fra dere, uavhengig av om gutten deres har blitt tørr eller ikke.
Far: Ja.
Jesper: Men det å gi ansvaret fra seg kan føles ukjærlig. Det er enkelt, og det er vanskelig.
SLIK GIKK DET:
Etter coachingen skjedde det først ingenting. Derfor valgte moren å repetere samtalen med sønnen. Etter det har endringene vært dramatiske.
Foreldrene fulgte Jesper Juuls råd og fortalte sønnen at han fra nå av selv må ta ansvar for sitt problem.
Vi fikk i oppgave å snakke minst mulig om problemet med han og ikke kontrollere undertøyet eller sengetøyet hans. Det har vi greid. Jeg har ikke sjekket sengen hans en eneste gang, sier guttens mor.
Hun synes det var brutalt å overlate alt ansvaret til gutten selv, og til å begynne med virket det også helt meningsløst.
Det fungerte veldig dårlig til å begynne med. Det virket som han ikke forsto hva det innebærer å ta ansvaret selv. Derfor bestemte jeg meg for å ta en samtale til med han.
Jeg repeterte det vi hadde snakket om første gangen: at han må ta ansvar eller si ifra til oss hvis han ikke får det til, sier hun. Og etter det skjedde det noe dramatisk.
Etter det har ikke tisset på seg! I går kom han til meg og sa: « vet du hva, mamma: nå kan jeg ikke huske sist jeg hadde et uhell!», forteller moren henrykt.
Nå krysser familien fingrene for suksessen vil vare.
Vi er redd for at det skal komme et tilbakefall, men jeg tenker at samtalen med Juul uansett ga oss et verktøy vi kan ta opp igjen dersom det skjer.
Og nå er han virkelig fornøyd selv også. Det virker som han har skjønt at nå må han ta tak i tingene selv. Før tisset han på seg så godt som hver eneste natt. Da var unntaket de gangene han ikke tisset på seg. Nå er det omvendt. Det er helt utrolig, sier moren.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015