Barn i vente – kvinnesinn i forandring

Ikke bare kvinnens kropp forandrer seg når hun venter barn, det gjør sannelig også hennes psyke. Og mannens, faktisk. Mer om det et annet sted.

Gjett hvor følgende sitat er hentet fra: ”Gravide blir generelt roligere, mindre lekelystne, engasjerer seg ikke så sterkt sosialt, innskrenker sin aksjonsradius og beveger seg mindre ettersom svangerskapet skrider frem.” Jo, det står faktisk i en bok om svangerskap og fødsel hos menneskeaper!

Hos svangre mennesker strutter magen etter hvert så kraftig at det er ingen tvil om de store forandringene i kroppen. Mindre tydelig kan det være at også kvinnens psyke blir annerledes under graviditeten. Hva er det som karakteristisk for hennes personlighetsendring?

Søvnighet og nedsatt konsentrasjonsevne er ofte det første som merkes, også hos de mange som har det veldig bra og er fornøyd med å være gravide. Uansett, etterhvert kjenner de fleste seg tilfreds med livet, tar lettere på problemer enn ellers og gleder seg til fremtiden. Særlig når kvalmen er borte, og før magen blir tung, Det er vanlig at man blir mer pratsom og åpen enn ellers, og gjerne vil snakke med kvinner som selv har erfart svangerskap og alt som følger med. Andre gravide går mer inn i seg selv og glemmer nesten omgivelsene, eller de veksler mellom tilfreds utadvendthet og rolig innadvendthet. Noen kan være irritable og hissige, kanskje som svar på det kjempehøye progesteron-nivået som morkaken sørger for, det samme hormonet som ellers kommer fra eggstokken og gjør oss premenstruelle.

En enslig gravid som gikk hos meg var slik:

”Den ene dagen er jeg helt ovenpå, glad og sterk og overbevist om at alt skal gå flott. Neste dag er jeg nede i dumpa, livredd for det jeg har begitt meg ut på, sinna på alt og alle. Uansett kjenner jeg på at dette er første gang i livet mitt at jeg driver med noe ordentlig, noe virkelig verdifullt. Det er akkurat som om andre møter meg med mer respekt og interesse nå, når jeg er på vei.”

Nyere studier har vist at mange gravide føler seg deprimert. En del av de psykiske endringene i graviditeten kan etter alt å dømme tilskrives hormonforandringene. Psykiatrien forteller at depresjon hos noen kan skyldes aggresjon som er vendt innover. Det er kjent fra dyreverden at gravide hunndyr kan være aggressive. Det må de være for å hevde seg i kampen om maten, så de kan bygge opp fosteret sitt og lagre næring til ammingen. I en reinsflokk feller alle hornene i løpet av vinteren. Unntaket er de simlene som venter kalv. Til slutt er det bare de gravide som har horn, og dermed lettere kan skyve bort de andre i konkurransen om den sparsomme reinmosen.

Tiden etter fødselen
Sammen med kvinnehormonet østrogen er oksytosin det som påvirker personligheten mest i tiden rundt fødselen. I følge farmakologi-professoren Kerstin Uvnäs Moberg setter oksytosin i gang ”mors-adferd” når det gis kunstig til en rotte. Slik omsorgsoppførsel styres iallfall hos slike dyr for en stor del fra et bestemt, hormonfølsomt sted i hjernen. Dersom funksjonen der ødelegges mister rottemor evnen til å ta seg av ungene sine, mens en hann mister sin normale seksuelle adferd.

Syns du det er opprørende at slike funksjoner også hos oss kan være delvis biologisk betinget? At det ikke bare er kjærlighet og lærdom som forteller oss hvordan vi skal ta hånd om et barn? La det være sagt med en gang: vi mennesker er unike på grunn av den store hjernen vår, som gjør at vi kan lære uendelig mye og styre oppførselen vår etter det. Men det er altså ikke til å komme fra at vi har akkurat samme hormonmønster som andre pattedyr under svangerskap, fødsel og amming. Det ville jo være rart om dette ikke hadde en viss virkning også hos mennesker.

Noen gravide blir ekstra følsomme, tar lett til tårene, sørger over triste historier om tap av barn, gruer seg kanskje til fødselen. Mange vil ikke gjøre alt klart til barnet før de virkelig ser at det blir et levende barn. Andre blir veldig engstelige for å se noe stygt eller vanskapt, eller oppleve sterke følelser. Hanna fortalte om det:

”Jeg bare nekter å gå på krigsfilmer eller å se skummel krim. Jeg er helt sikker på at det ikke er bra for barnet! Jeg liker ikke engang å se på landskampen i fotball. Ungen skjønner jo ikke hvorfor jeg blir så opphisset, kanskje den blir redd?”

Lyst til å være liten selv
Mye tyder på at kvinner flest gjennomgår en regresjon i forbindelse med svangerskap og fødsel. Det vil si at de følelsesmessig blir litt mer umodne igjen, og kan bli usikre og trengende, omtrent som i puberteten, eller til og med som i barndommen. Dette er enklere å se og forstå når det gjelder små storesøsken som få en ny baby i huset. Plutselig begynner fireåringen å snakke babyspråk eller vil bæres. Det er ikke fullt så enkelt å kjenne igjen når det gjelder voksne mennesker som venter barn.

Hos Hanna slo det stort sett positivt ut:

”Jeg lengter etter mamma! Nå har jeg bodd for meg selv i en del år, og vært sløv til å ta kontakt. Mitt eget liv har vært så fullt, og jeg vet at foreldrene mine lever travle liv, selv om de gjerne ville se meg mer. Men nå når jeg er gravid snakker vi mye i telefonen, og når jeg blir litt deppa kan jeg få lyst til å sitte på fanget og få trøst. En dag gjorde jeg det på tull, og vi lo oss nesten bort begge to. Lille mamma ble nesten borte under frodige meg og magen, men hun holdt ut en stund og tutlet og klappet og bysset mens jeg klagde og bar meg. Det var herlig, men litt flaut da Thomas kom inn og fikk se det!”

Heldige Hanna som har et slikt forhold til moren sin. For noen kvinner blir det omvendt. Svangerskapet blir det endelige beviset på at nå er de endelig voksne og uavhengige, nå er det de selv som står i fokus som fruktbar kvinne, moder’n må bare ikke komme og bry seg, hun er utkonkurrert.

Hvordan ser dette ut blant andre pattedyr? Hos de fleste arter forblir den unge hunnen blant slektningene sine, mens de unge hannene bryter ut for å forplante seg med fremmede. Ligger noe av dette bak uttrykket ”Your son is your son till he gets him a wife, your daughter is your daughter the rest of her life”? Jeg har ikke tall på de stolte bestemødre som har betrodd meg at det kjennes litt ekstra spesielt når barnebarnet de venter vokser nettopp inni datteren:

”Denne kroppen hennes som har vokst i meg, og som jeg har hatt omsorg for fra hun ble født, den huser nå barnebarnet mitt.”

I en spennende bok kalt ”Mother nature” omtales flere studier som bekrefter at ”matrilineære” samfunn, der døtrene blir boende nær moren, kan ha vært gunstig når det gjelder å få frem neste generasjon. I nomadestammer er dette det typiske mønsteret, iallfall til etter at det første barnet er født. En antropologisk rapport om Achéene, et samler-jeger folk som lever slik våre tidlige forfedre antagelig gjorde, forteller at en ung kvinne normalt fortsetter å henge opp hengekøyen sin så nær foreldrene at hun kan rope til dem, selv etter at hun har giftet seg. Det betyr at en ung førstegangs gravid nyter godt av støtte fra sine nærmeste i en kritisk tid, noe som gjør det mer sannsynlig at alt går bra.

Etter hvert som menneskene ble bofaste og jorden ble arvet av mennene, ble det derimot vanligere at bruden brøt opp og flyttet til mannens familie, men dette er neppe det opprinnelige. I mange kulturer er det fortsatt vanlig at gravide drar til foreldrehjemmet i god tid før fødselen og gjerne blir der en lang periode etterpå.

Et pussig apropos til dette: Når kvinner blir bedt om å vurdere om lukten av menn er ”tiltrekkende”, vil de som er hormonelt gravide foretrekke menn de er i biologisk slekt med, kanskje fordi det lukter trygt? Omvendt vil kvinner ved eggløsningstidspunkt foretrekke lukten av menn de ikke er i slekt med. Kanskje er det biologisk sett én måte å hindre innavl på?

Gamle sår
Vi vet at graviditet kan aktivere kroniske sykdommer. På samme vis kan tidligere psykiske sår begynne å blø igjen i denne tiden. Noen blir svært triste over tidligere aborter. Fremkalte aborter kan i blant føre til skyldfølelse og uklar uro over hvorvidt man egentlig har fortjent å få barn nå, siden man tidligere har valgt det bort. Spontanaborter kan aktivere tvil om det virkelig kan gå bra denne gangen, selv om alt ser greit ut.

Jenter som tidligere har hatt spiseforstyrrelser kan få en oppblussing mens de venter barn. Jeg har opplevd fortvilelsen hos en anorektiker som oppriktig ønsket seg barn, men som fikk skikkelig tilbakefall og faktisk gikk ned i vekt i løpet av graviditeten. Også psykologen jeg henviste henne til var hjelpeløs. Selv sa hun:

”Alle maser. Jordmor snakker om sunn mat og har til og med sendt meg til kostholdsspesialist. Men det er jo ikke det at jeg ikke vet hva som er sunt, jeg fikser bare ikke tanken på å legge på meg og ese ut. Når jeg har tvunget meg til å spise mer enn jeg vil, blir jeg super-urolig og går gatelangs i timevis etterpå.”

Hun fødte en frisk, men mager tass, som heldigvis la fort på seg og fikk masse omsorg når han vel var kommet til verden.

Psykologen Lisbet Brudal forteller at også noen bullemikere kan få økende symptomer, og mener at de reagerer på problemer med å trøste seg selv med mengder av mat fremfor å tenke på sunn ernæring til fosteret. Mannens reaksjon på spiseproblemer hos kvinnen som bærer barnet hans kan føre til konflikter i parforholdet.

Vordende foreldre som selv er adoptert kan få aktivert sin lengsel etter å finne egne røtter. De fleste par som adoptererbarn gjør det på grunn av ufruktbarhet. Dette kan skape skyldfølelse hos det voksne adoptivbarnet, som nå utkonkurrerer foreldre sine og selv ”får det til”, i følge psykologen Lisbeth Brudal.

For noen kjennes det tøft å få kjennskap til familie-hemmeligheter forbundet med graviditet og fødsler:

”Først nå fortalte svigermor meg at grunnen til at mannen min er enebarn er at hun fikk en alvorlig barseldepresjon og lå på sykehus i lange tider”, sa en overrasket gravid.

”Jeg har aldri visst at jeg hadde en dødfødt tvillingbror før mamma ble så kjempeglad over at jeg bare ventet én, at det glapp ut av henne”, fortalte en annen.

Egne, fortrengte opplevelser kan melde seg med styrke under graviditeten. For eksempel kan ofre for tidligere seksuelle overgrep reagere med angst og avvisning av sin nåværende partner sin når de blir gravide. Det kan hjelpe å få ting frem i dagen. Kvinnen med den døde tvillingbroren tok aksjon. Hun ble først veldig bekymret. Kunne det være noe arvelig? Eller kunne det være at moren, og dermed også hun selv, ikke var vel egnet til å føde? Opplysninger fra sykehuset der hun var født 25 år tidligere viste at den lille guttens død ikke på noe vis kunne virke inn på hennes egne utsikter til å få en normal fødsel. og et friskt barn. Hun ble lettet. Det samme gjorde moren hennes, som hadde holdt dette hemmelig nettopp på grunn av sin egen uro for at noe lignende kunne ramme datteren.

Se nøye på det som plager dere. Kanskje er dette tidspunktet til å grave litt i det, gjøre noe med det? Snakk ut om problemene, skriv dagbok, let etter sammenhenger, med eller uten profesjonell hjelp.

Det finnes en interessant studie av 100 familier, der man prøvde å finne felles trekk ved foreldre som hadde barn som var spesielt trygge og psykisk sterke når de var halvannet år gamle. En viktig faktor viste seg å være foreldrenes evne til selvrefleksjon i svangerskapet. Også de som selv hadde opplevd en vanskelig, komplisert barndom fikk trygge barn dersom de hadde vist evne til å ta fatt i eget liv og følelser under graviditeten.

Er det ikke flott? Ikke bare får dere barn ut av denne ventetiden, dere får også en enestående mulighet til å vokse som mennesker. Bruk litt tid på den tanken.