Empati

Wienerpsykiateren Sigmund Freud, psykoanalysens grunnlegger, mente at barn ikke blir født empatiske, men tvert om egosentriske og utelukkende styrt av primitive drifter. Siden Freuds tid har barna og deres drifter vært et viktig tema for alle forskere og praktikere som interesserer seg for barns utvikling.

Først da forskerne begynte å studere spedbarna i samspill med mødrene sine, begynte de å skimte et nytt bilde. Det ble tydelig dokumentert at barn blir født med evnen til det professor Daniel N. Stern kaller ”inntoning”, det vil si evnen til å peile inn morens følelser og stemninger. Etter hvert utvikles denne evnen til å omfatte også andre mennesker. Dermed er vi tilbake til det grunnleggende ved menneskets evne til empati – evnen til å føle seg inn i, sanse og sette seg inn i det andre menneskets følelser. Barn fødes som sagt med denne evnen. En god del av oppmerksomheten deres er praktisk talt hele tiden konsentrert om hvordan foreldrene har det, både hver for seg og sammen.

Evnen til empati blir ofte forstått som evnen til medfølelse, men det dreier seg faktisk om noe annet. Medfølelse krever at vi har hatt lignende opplevelser og erfaringer som den vi føler med. Ei lita jente på fire år hadde flyktet fra krigens redsler sammen med foreldrene sine, og det eneste hun hadde fått med seg var den fine, røde lakkvesken sin. En dag ble vesken borte. De voksne forsøkte forgjeves å trøste og berolige jenta, men forgjeves. Så la en annen fireåring hånden stille på armen hennes og sa: ”Jeg mistet teddybjørnen min en gang.” Her var det både innfølelse og medfølelse. En annen ville kanskje sagt: ”Drit i den veska, da. Du kan vel få en ny av mora di!”

Tidligere mente de voksne at barn ikke hadde denne evnen. Oppdragelsen gikk derfor ut på å lære barn hvordan de skulle ”oppføre seg” i forskjellige situasjoner der noen var lei seg, hadde det vondt, eller var glade og lykkelige. Det ble satt en sosial og kulturell standard som barna så å si måtte lære seg utenat før de som ungdommer og voksne kunne utvikle evnen til empati.

I vår tid er denne formen for oppdragelse blitt tonet ned. Av og til hører vi noen klage over at dagens barn og unge mangler empati, sosial kompetanse, medfølelse, at de er selvopptatte, og så videre. De som sier slikt, mener at barna virker uoppdragne. Empatikravet får dermed en moralsk karakter.

Det finnes noen ganske få barn som i tre- eller fireårsalderen avslører at de ikke har utviklet evnen til empati, eller at denne evnen er ødelagt. Disse barna legger ikke merke til når og om de gjør noe som skader andre mennesker, og ingen moralske formaninger gjør noe inntrykk på dem. Dette skal vi komme tilbake til om litt.

Først er det viktig å skjelne mellom evnen til empati/innfølelse og de konsekvensene forskjellige kulturer mener skal medfølge. Altså: Hvordan omsetter vi vår empati til handling i relasjon til andre? Dette må læres og det tar lang tid. Foreldre og andre som er sammen med barna hver dag, må vise fram de gode eksemplene.

Lisa sitter i sandkassen og leker med en kakeform. Mathias blir interessert og tar etter formen, men Lisa nekter å gi den til ham. Mathias gråter. Hva bør Lisa gjøre?

Det tradisjonelle svaret vil være at Lisa må la Mathias få låne formen, ellers blir han så lei seg. Barn må lære seg å dele, sier vi gjerne, og de fleste voksne sier det rett som det er. Men er det dermed sant? Er det en generell sannhet om forholdet mellom mennesker at vi alltid må gi den andre det han eller hun vil ha, for ellers blir de lei seg?

Skal 14-åringen gi kjæresten sex, for ellers blir han lei seg? Skal den voksne sønnen alltid besøke sine gamle foreldre når det passer dem, for ellers blir de lei seg? Skal studenten fortsette med et studium han vantrives med, for ellers blir far lei seg? Skal kvinnen gi opp det månedlige treffet med venninnene sine fordi mannen hennes blir så lei seg mens hun er borte?

Neppe! Livet er ikke så enkelt. Lisa leker med kakeformen sin og hun merker at Mathias blir lei seg. Det Lisa trenger, er en voksens hjelp til å avveie sine egne behov opp mot Mathias’, for deretter å ta en beslutning hun kan stå inne for og ta ansvaret for. Dette vil være ordentlig menneskelig sameksistens. Det som ofte skjer i denne typen konflikter mellom barn er at den voksne får medfølelse med det barnet som er lei seg, for deretter å forlange at det andre barnet lever ut den voksnes medfølelse i praksis. Dette er verken rimelig eller empatisk.

Dette betyr ikke at vi mennesker ikke skal lære å sanse og å ta hensyn til hverandres følelser, men slikt lærer barn først og fremst sammen med foreldrene sine og ved hjelp av den empati og medfølelse foreldrene innlemmer barna i. Det er i alle fall hva noen av oss mener. Andre mener eksempelvis at særlig gutter like godt først som sist kan venne seg til at livet er hardt og urettferdig og at empati og medfølelse vil hindre dem i å bli så herdede at de kan stå imot.

Så tilbake igjen til de barna som har mistet evnen til empati og derfor også mangler evnen til medfølelse. Dette er noe som typisk skjer i to slags familier.

I den ene familietypen utsettes barna for fysisk og psykisk vold og/eller seksuelle overgrep. Dermed blir barnas egne grenser smadret. Samtidig mister de fornemmelsen for andre menneskers grenser. Slike barn trenger voksne som er villige til å gi dem mengder med varme, medfølelse, omsorg og støtte i de kanskje mange årene det vil ta disse barna å reetablere sine naturlige sanser og grenser.

I den andre familietypen oppfatter foreldrene sin egen rolle som en servicefunksjon. De kan være såkalte ”curlingforeldre” som satser alt på å skåne barna for alt vondt, fælt og frustrerende. De forsøker å gjøre familien til et slags miniparadis der alt er godt og ingen er frustrerte eller ulykkelige. Disse barna vokser opp i et fellesskap der de store og viktige følelsene er forbudte og der foreldrene gjør det til en dyd å skjule sine egne følelser. Barnas sans for andre menneskers følelser vil følgelig ikke utvikle seg, noe som lett kommer for en dag når barna er i barnehagen eller på skolen.

Omtrent det samme skjer i familier der foreldrene gjør nesten alt for å unngå konflikter og for å oppfylle barnas minste ønsker. Foreldrene blir selv grenseløse og skjuler sine egne logiske eller irrasjonelle følelsesmessige reaksjoner. Disse barna lærer heller ikke om betydningen av å sanse, legge merke til og respektere andre mennesker. Disse barna trenger ikke voksne som trekker grenser for barnas skyld, men voksne som tør å være tydelig avgrensede, som tør å leve og være varme og irrasjonelle, og som tåler konflikter uten å miste troen på verken sin egen kjærlighet eller barnas.

Følgende er altså avgjørende for at barn skal kunne utvikle sin medfødte evne til empati, til medfølelse og til hensynsfull sosial atferd:

• Barnas innfølingsevne må ikke ødelegges.
• Foreldrene må være tydelige og nyanserte når det gjelder sine egne følelser og grenser.
• Foreldrene må møte barna med empati og medfølelse.
• Barna må få lov til å oppleve skuffelser, frustrasjoner og smerte uten å bli forstyrret, og uten å bli fortalt at dette ”ikke er noe å bry seg om”.
• Foreldrene må vise at de kan samarbeide og være hjelpsomme i parforholdet.
• Familien må defineres som et sted der alle medlemmer skal ses, høres og tas alvorlig – alle medlemmer, ikke bare barna eller dem som roper høyest.
• Foreldrene må legge fram forslag til hvordan barna kan uttrykke sin medfølelse i forhold til andre barn, i stedet for å preke moral.

Empati og medfølelse blant voksne kommer til uttrykk på til dels vidt forskjellige måter, og det innen en og samme kultur. Noen mennesker uttrykker seg verbalt, andre mer fysisk, noen begge deler. Andre velger respektfull avstand og taushet. Barna speiler de voksne som betyr mest for dem, og derfor blir det meningsløst å beskrive den ene varianten som positiv og den andre som negativ. Å stemple et barn eller en ung som ”uempatisk” blir oftest feil, og under enhver omstendighet er slikt ikke noe uttrykk for empati.