Både foreldre og barn vokser gjennom samspillet og konfliktene i familien.
En ung mor til en toåring henvendte seg til meg fordi hun hadde begynt å drømme at hun mistet barnet sitt på gulvet eller nedover trappene hjemme, slik at barnet døde. Siden jeg ikke er spesielt kyndig i å tyde drømmer, snakket vi i stedet om hennes hverdag sammen med barnet som hun var alene om ansvaret for.
Hun fødte datteren da hun var 17 år, uten å vite med sikkerhet hvem som var faren. Foreldrene og sosialtjenesten presset på for at hun skulle ta abort. Etter hvert som graviditeten skred frem, ble hun mer og mer alene og ble stort sett møtt med skepsis. Ingen trodde at hun kunne bli en god mor.
Hun ga derfor alt for å bevise at hun kunne klare det. Og hun besto faktisk prøven med strålende resultat. Hun var så fokusert på å være mor at hun glemte alle sine øvrige behov som utdannelse, voksne venner, fritid, moro og avslapning.
I løpet av de to timene vi snakket sammen beviste datteren gang på gang at hun var et gjennomsunt, velutviklet barn som hadde fått alt hun trengte og mer til. Det lyktes å få moren til å slappe litt av, lene seg tilbake og tillate seg selv å være glad og stolt over det hun hadde utrettet. Hun bestemte seg til og med for å ha barnepike av og til slik at hun kunne leve ut resten av voksenlivet.
Denne moren var fortvilet over det hun hadde tolket som et ubevisst hat til barnet sitt. Men gjennom å betrakte barnet og ta innover seg dets livsglede og livsdyktighet, kunne hun kjenne kjærligheten, gleden og stoltheten. Samtidig var hun i stand til å se at hun ikke for alltid var nødt til å ofre hele sitt eget liv (eller datterens!) for å være en god mor og hennes selvfølelse vokste. Det åpnet også muligheten for at datterens selvfølelse fikk vokse naturlig fordi hun ikke i samme grad som før var sin mors prosjekt, som skulle bevise at moren var et godt og ansvarlig menneske.
Streng far
Foreldrene til en fireårig gutt kom for å få hjelp på grunn av uenighet om hvordan de skulle håndtere konflikter med sønnen og sette grenser for ham. Faren ble anklaget for å være for voldsom og streng i sin oppdragelse og visste egentlig godt selv at han av og til gikk over streken. Han hadde sett redselen i sønnens øyne. Jeg foreslo en annen måte for ham å takle sønnens temperament på, nemlig bare å ta ham på fanget og holde blidt rundt ham til sinnet og fortvilelsen forsvant ut av kroppen hans.
Da vi møttes neste gang, fortalte han gråtkvalt at han hadde gjort som jeg foreslo. Den fysiske nærheten til sønnens følelser hadde løsnet noe i ham slik at han plutselig var kommet i kontakt med den angst og frykt han gjennom et langt liv hadde kjent i forholdet til sin egen far. Disse følelsene og opplevelsene hadde han taklet ved å være «tøff» overfor både seg selv og andre. Da han ga opp å spille far, ble sønnen hans «healer».
En mor skrev nylig:
«For to år siden brøt jeg sammen på grunn av stress og ble langtidssykmeldt. Jeg tilbrakte dagene sammen med våre fire barn fra to til ni år. Alle vennene mine bekymret seg for at barna skulle være til hinder for at jeg kom meg på bena igjen. Det var akkurat det motsatte som skjedde. Fordi jeg var så utmattet, fikk jeg mulighet til å observere barna mine og lære av deres måte å forholde seg til øyeblikket og livet på og legge merke til den utrolige omsorgen de faktisk har for meg. Jeg sluttet med medisinen og samtalene med psykologen og fikk i løpet av få uker mer overskudd og større livsglede enn jeg noensinne har hatt. Jeg takker barna mine hver dag og smiler for meg selv når jeg hører andre foreldre klage over hvor «tungt» det er å ha barn. Jeg er tilbake i den gamle jobben min, og den er ikke i nærheten av å være så stressende som jeg i all min selvhøytidelighet trodde før. Den er viktig for meg, men jeg er viktigere.»
Denne moren har vært heldig og har lært noe om seg selv og sitt liv, som mange enten lærer altfor sent eller først når barna deres blir alvorlig syke, dør eller vender dem ryggen.
Jeg har i flere sammenhenger understreket alle menneskers behov for å oppleve at de har verdi for sine barns, partnerens eller foreldrenes liv. Voksne som ikke kan få barn selv, opplever nok dette sterkest. De blir ofte meget bevisst på at det nettopp er muligheten til å gi, de savner så sterkt. Når vi så får barn egne eller adopterte glemmer vi ofte at de har akkurat det samme behovet i forholdet til oss (og til barnehagen, skolen og samfunnet!). Derfor er det viktig å beherske vår alminnelige selvopptatthet og skape plass i vår bevissthet for også å ta imot alt det barn har å gi oss. Også når det ikke umiddelbart fyller oss med glede eller stolthet, men tvert imot provoserer og utfordrer oss.
Utydelig mor
Et annet foreldrepar med tre barn mellom halvannet og seks år representerte den klassiske konflikten: Mor er for myk og ettergivende, far er for streng og firkantet. Begge deler var sant. Faren var altfor streng og moren var altfor ettergivende, selvutslettende, konfliktsky og utydelig. Ungene var eksemplariske alene sammen med faren, sammen med moren var de ustyrlige.
I denne familien måtte moren se i øynene at hun ikke fungerte tilfredsstillende og altfor lett ble offer i alle sine relasjoner også til mannen, sin egen mor, på arbeid og i vennekretsen. Faren ble konfrontert med at han bare var en dårlig kopi av sin egen far, som han egentlig hverken hadde den store respekten for eller særlig hyggelige minner om. Det var barnas vitalitet og mot til å protestere som hjalp foreldrene til å modnes som mennesker og foreldre. Dersom de ikke hadde gjort det, ville foreldrenes lave selvfølelse ha «gått i arv» til barna.
Moderne oppdragelse bygger på likeverd og gjensidighet og medfører personlig og sosial utvikling for begge parter. Det handler ikke om demokrati eller likebehandling, men om å skape familier der alle medlemmene kan modnes som mennesker og medmennesker i kraft av hverandre og de konfliktene som samlivet alltid er rikt på.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015