“Når gutten svarer ufordragelig, er det unaturlig ikke å kommentere det”
JEG ER “RESERVEMOR” til min kjærestes 12-åring. Mine tre barn er voksne, og jeg er nyskilt. Før jeg innledet forholdet, tenkte jeg at kjærester ikke bør oppdra sin nye partners barn. Men i praksis har jeg ikke kunnet unngå det. Gutten er rolig og snill på mange måter, men er ikke vant til sosial omgang fordi han er mest hos mor. Hun lever isolert på landet og lar ham så å si aldri treffe andre.
12-åringen har dessverre utviklet en negativ sosial adferd. Når voksne henvender seg til ham (inkludert faren), svarer han surt og nekter hardnakket å følge den minste lille instruks om å rydde vekk tallerkenen sin etter et måltid, sende vannmuggen og så videre. Gutten har ingen nære venner, foretrekker å leke med langt yngre barn i friminuttene og har et dårlig samspill med de voksne på skolen.
Jeg har kommet frem til at faren får foreskrive regler om for eksempel leggetid, kosthold og antall timer foran skjermen når de er sammen. Men når gutten svarer ufordragelig, er det unaturlig ikke å kommentere det. Når han sier “æsj” til maten jeg serverer ham, forteller jeg ham at jeg blir lei meg. Da han var sammen med oss på hytten min, sa jeg at der måtte alle ta et tak, både barn og voksne. Han protesterte først kraftig, men tørket koppene, feide gulvet og ga til og med uttrykk for at det var ganske “kjekt” å vaske opp!
Å forholde seg taus eller dekke over uforskammethet, mener jeg er en indirekte måte å godta hans oppførsel på. Samtidig føler jeg at det er foreldrene som skal oppdra ham — ikke en “gjestemor” som er sammen med gutten i noen få ferier og helger. Jeg prøver å ikke ydmyke ham med irettesettelsene mine. Men det at han er så negativ, kan ofte tære på tålmodigheten. Til tider føler jeg at jeg er “på jobb” når jeg er sammen med ham. Men resultatet av å være tydelig er en gutt som er både blidere og mer positiv.
Hjemme hos faren foretar gutten seg ikke annet enn å spille spill og se på TV. For å unngå negativ stemning de få dagene i måneden gutten er hos ham, gir faren seg fort når gutten nekter å hjelpe til — som vet å argumentere og krangle. Det skjærer meg i hjertet å være vitne til det. Selv om jeg aldri blander meg inn, kan jeg ha lyst til å ytre at faren bør droppe lørdagsgodteriet hvis ungen ikke gidder å gå de ti minuttene til nærbutikken selv, eller at det ikke blir PlayStation på ham før rommet er ryddet og leksene gjort!
Faren foretrekker at jeg er der når gutten er hos ham — for det er lettere å finne på noe sammen når vi er tre. Det er skremmende å tenke på at det nesten bare er sammen med meg og faren at gutten får trening i sosialt samspill.
Hvilken rolle bør kjæresten til en pappa ha generelt, og kunne du konkretisere den i vårt tilfelle?
Den nye damen til pappa
SVAR:
Brevet ditt er et godt eksempel på et dilemma du deler med mange andre steforeldre og en utmerket beskrivelse av forskjellen mellom det vi normalt forstår med oppdragelse og alminnelig menneskelig samvær.
For denne 12-åringen er blant annet problemet at ingen av foreldrene tilsynelatende har noen grenser for hva de aksepterer. Farens forklaring er at han ikke vil ødelegge den “gode stemningen”. Gutten er oppdratt av to voksne som ikke tar ansvar for seg selv, så hvordan skulle han lære det? Når man ikke lærer å ta ansvar for seg selv, utvikler man enten en oversosial eller en usosial adferd.
Siden alt ansvaret havner på dine skuldre, har du selvfølgelig litt av en “jobb”. Du har dine grenser og standarder. Gutten opplever gleden og tilfredsstillelsen ved å være sammen med et annet menneske som ikke har frosset fast i en oppdragerrolle eller har gitt opp å være rollemodell. På den måten opplever han motspill, som alle barn (og andre virkelige mennesker) har behov for og umiddelbart reagerer positivt og konstruktivt på. Forskjellen er at du gjør dette for å skape et rom og et fellesskap som du også kan trives i, ikke nettopp for å oppdra eller forandre gutten — selv om jeg tydelig kan se at du har lyst til det! Han har sin livserfaring fra et samliv med to voksne som gjør ham underernært på alminnelig mellommenneskelig samspill. Derfor mangler han blant annet din “vitaminblanding” for å kunne utvikle seg sosialt.
Begynn med pappa
Dersom du vil anvende din lyst til å “oppdra”, anvend den da på faren hans og få ham til å innse at han svikter både seg selv, sønnen og deg når han velger å lukke øyne og ører for husfredens skyld. Skulle han få mot til å bryte mønsteret, kan han sette seg ned sammen med sønnen og si: “I noen år har jeg ikke tatt mine egne grenser, verdier og følelser på alvor når vi to var sammen — ut fra et ønske om at vi skulle ha det godt når du er hos meg. Nå skjønner jeg at ingen av oss trives med dette og har derfor tenkt å forandre stil. Det betyr ikke at det er noe i veien med deg, men at jeg ikke hadde tenkt meg ordentlig om før jeg forsto at du også har det mye bedre når du får oppleve et skikkelig motspill”.
Det kreves ikke at din manns sønn blir straffet eller oppdratt ved å la de “konsekvensene” du har lyst til å lufte for faren, gjelde. For å vokse og utvikle seg som menneske har han behov for å være sammen med mennesker som tar seg selv og andre alvorlig. Etter din beskrivelse er han et klassisk eksempel på et barn som har vokst i fattig jord. Det er foreldrenes ansvar og ikke hans skyld.
Det faktum at du har vært så heldig å kunne oppdra dine egne barn til mer helstøpte mennesker, har ingenting å gjøre med denne gutten. Han er annerledes og har vokst opp på helt andre betingelser. Du og din vilje til å ta samværet deres alvorlig er en gave til ham av uvurderlig verdi. Resten må han klare selv — med eller uten foreldrenes bidrag.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015