Skal foreldrene bruke belønning, tvang, eller trusler? Eller overlate til treåringen selv å avgjøre når han trenger bleieskift?
«Vi har en gutt som blir tre år om et par måneder. Det er en stor utfordring for oss som foreldre å skulle utøve hans personlige ansvar. Og nå lurer vi på hvordan vi skal utøve dette ansvaret på best mulig måte for oss alle?
Barnet vårt bruker fremdeles bleier. Disse må skiftes fra tid til annen, noe sønnen vår sterkt motsetter seg. Å fjerne avføringen hans er jo ikke et behov vi har, men et ansvar vi foreløpig må ta for ham. Vi har prøvd å appellere til hans fornuft ved å spørre om det ikke er ekkelt i stumpen hans. Han bekrefter det, men vil likevel ikke skifte. Vi har prøvd å si på en vennlig måte at nå må bleien skiftes, og vi har prøvd med trusler. Vi har også prøvd å gi ham ansvaret ved å si at vi ikke lenger vil passe på at han har tørr bleie. Nå må han gi oss beskjed hvis han vil skifte, sier vi, for vi vil ikke lenger mase på ham. Men stumpen hans blir rødere og rødere og sårere og sårere, og fortsatt vil han ikke skifte. Problemstillingen gjelder også på andre områder hvor vi må utøve ansvar for ham. Det hadde vært fint om dette temaet kunne bli omtalt i spalten i A-magasinet.»
Hilsen rådvill
Plassering av ansvar
La meg begynne med å skrive litt generelt om det å overlate et personlig ansvar til barn. Barn kan ta ansvar for seg selv på vidt forskjellige områder, avhengig av alder, modenhet og foreldrenes innstilling. Jeg har kjent mange treåringer som har klart å slutte med bleier, men det har kun lykkes fordi foreldrene fra starten av har vært oppmerksomme på muligheten, og ikke overlatt ansvaret til barnet i et forsøk på å løse en fastlåst konflikt.
Det betyr at de på et tidspunkt har sagt noe i retning av dette: «Nå er du snart så gammel at du kan begynne å gå uten bleie, og jeg gleder meg til den dagen du bestemmer deg for det». Og et par uker senere: «Har du tenkt over når du vil slutte å bruke bleie?» På denne måten har det gått ganske kort tid før barnet selv har bedt om å bli kvitt bleiene. Det samme har vært tilfelle med smokken.
De generelle retningslinjer for å overlate til mindre barn et ansvar som foreldrene hittil har tatt på barnets vegne, er: Det er ikke noe man må gjøre. Det er foreldrenes avgjørelse.
Når det oppstår destruktive konflikter på et bestemt område, er det ofte et signal til foreldrene om at barnet nå er klar til å ta ansvar selv, på sin egen måte. En destruktiv konflikt betyr en konflikt som gjentas meget ofte eller hver gang, og hvor begge parter blir mer og mer frustrerte, og tonen dem imellom blir kritisk, bebreidende og aggressiv.
Forsøkt alt
I deres tilfelle har dere forsøkt forskjellige strategier for å nå det ønskede resultat. Dere har, som mange foreldre uttrykker det, forsøkt «alt» uten suksess. Derfor lurer jeg naturligvis på om det ikke også har vært et element av strategi og manipulasjon i forsøket deres på å overlate ansvaret til ham?
Har jeg bare litt rett i dette, har dere en sønn som er blitt «immun» overfor pedagogiske strategier, og nekter å la seg manipulere. Ikke bare nekter han, men han er også villig til å utholde et stort ubehag for ikke å bøye seg. (Snakk evt. litt sammen om hvorvidt han i dette karaktertrekk ligner den ene av foreldrene mer enn den andre, eller evt. om han også tidligere har kjempet imot dere og tapt etter lang tids konflikt.) Den andre muligheten er at dere har rammet et punkt hvor sønnen deres ennå ikke kan ta ansvaret selv.
Uansett hva som tidligere er skjedd mellom dere, har konflikten om bleieskiftet nå kjørt seg helt fast, og dere har derfor to muligheter.
1: Velg et tidspunkt uten konflikt i luften og si: «Nå har vi prøvd alt for at du skal ta det med ro når du må skifte bleie, og lagt alt til rette for at du selv skal få bestemme når. Vi er ikke fornøyd med resultatet. Derfor har vi nå bestemt at vi vil fortsette med å bestemme når du skal skifte bleie. Vi håper du kan ta det med ro og ikke slåss med oss hver eneste gang, men vi vil skifte på deg uansett om du stritter imot.»
Si det vennlig (ikke sukkersøtt) og med deres egne, voksne ord. «Barnespråk» gjør ikke inntrykk.
2: Samme scenario, men dere sier: «Nå har vi prøvd alt for at du skal ta det med ro når du må skifte bleie, og overlatt til deg å bestemme når det skal skje. Vi er ikke fornøyd med resultatet. Derfor har vi nå bestemt at du skal slutte å gå med bleie. Vi bryr oss ikke om å tvinge deg, så du får en uke til selv å bestemme når. Men gjør du ikke det, får du ikke lenger bruke bleie etter neste mandag.»
Søndag kveld (og ikke før!) minner dere ham vennlig på at nå er det slutt med bleiene, og ruster dere til å holde ut et par dagers krig om saken.
Hvilken løsning vil jeg anbefale? Det kan jeg ikke svare på uten å kjenne både dere og deres sønn, så dere må selv foreta den vurderingen eller evt. finne en tredje løsning.
Løfter er et dårlig konfliktløsningsverktøy, fordi det lærer barn at det alltid venter en belønning på den andre siden, og det ender altfor ofte med å bli et krav.
Trusler er også et dårlig konfliktløsningsverktøy, bl.a. fordi det med en sterk gutt som deres uunngåelig fører til flere og grovere trusler, og det er ikke noen konstruktiv måte å leve sammen på.
Pedagogiske strategier virker nesten aldri i det lange løp. Det er bedre å si hva man mener, og mene hva man sier.
Mange konflikter mellom barn og foreldre oppstår fordi dette ikke er tilfelle. Derfor må dere kjenne etter hvilket av mine forslag dere kan identifisere dere med, eller finne en helt annen løsning som dere selv kan stå inne for.
SITAT
Barn kan ta ansvar for seg selv på vidt forskjellige områder.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015