Barn krever mye oppmerksomhet. Det kan gi noen rare utslag.
JEG ER FAR til en fem år gammel gutt, som annenhver uke er hos meg og kjæresten min. Hun har en gutt på tre år, som er hos faren sin annenhver helg. Vi har hatt det slik i omtrent ett år, og det fungerer stort sett meget godt. Jeg er så heldig å ha et godt samarbeid med guttens mor.
Sønnen min har alltid vært en glad gutt, sosialt anlagt og har lett for å komme i kontakt med folk. I perioder har jeg imidlertid hatt en følelse av ikke å strekke til. Han kan virke fornøyd med det han holder på med i øyeblikket — og samtidig ikke. Selv om vi sysler med det han liker aller best, virker han litt rastløs og vil på en måte “videre”. Jeg er opptatt av å kjenne etter at man er til, uten at det må skje noe hele tiden.
Gutten er innforstått med både sine egne og våre grenser. Likevel virker det som om han sitter på et lager av spørsmål med “nei-svar”. Han kan for eksempel ytre ønske om å besøke naboen klokken syv om morgenen i helgene eller å spise godteri til frokost. Det virker som om han spør bare for å spørre. Når jeg svarer at vi ikke kan besøke naboen klokken syv om morgenen, sier han: “Ja men jeg vil!” Det er ikke vanskelig å avlede ham, og etterpå er han like fornøyd. Men jeg kan bli ganske sint og frustrert noen ganger og tar ham hardt i armen og irettesetter ham. Eller jeg trekker ham til side for å fortelle ham hvordan det virker på meg at han er slik.
Jeg har alltid oppmuntret ham til å snakke om det han måtte ha på hjertet. Da jeg vokste opp, måtte jeg greie meg med langt mindre ytre stimuli og selv finne på noe å gjøre når jeg kjedet meg.
Sønnen min kommer godt overens med de fleste på grunn av sin sjarm og sitt blide fjes. Han er imidlertid ikke så flink til å ta hensyn til sin yngre halvbror. Hans egne behov kommer først, hvilket ikke alltid er like flatterende.
Jeg ville være takknemlig for noen tips.
Frustrert pappa
SVAR:
Når barn oppfører seg “meningsløst”, eller som sønnen din ber om det uoppnåelige, er det nesten alltid en mening bak galskapen. Gjennom din beskrivelse av sønnen din danner jeg meg et bilde av en gutt som egentlig klarer rollen sin som “delebarn” bedre enn faren hans klarer rollen som deltidsfar.
Det er ikke enkelt for en gutt å miste familien sin, få en ny og i tillegg skulle flytte på seg hver uke. For sønnen din betyr det tydeligvis at han ikke får så mye “far-tid” som han egentlig har behov for. Derfor er han hele tiden opptatt av å få mer. Allerede under forretten begynner han å snakke om desserten, for å billedliggjøre det.
I barnets univers betyr kjærlighet å “få” noe. Sønnen din opplever ikke å få så mye av deg som han gjerne vil ha — det vil si din tid, oppmerksomhet, interesse, nærhet, tilgjengelighet og så videre. Mye tyder på at han objektivt sett får “nok”. Men sett i barnehøyde er han konstant sulten på mer, og det er han både klok og trygg nok til å gi uttrykk for. Du kan sammenligne det med ditt forhold til kjæresten din: Dersom hun var borte fra hjemmet tre uker i måneden, ville sannsynligvis du også ha vært litt “hyperaktiv” når hun endelig var hjemme igjen og heller ikke vært så innstilt på å dele hennes oppmerksomhet med andre. Den rasjonelle delen av hjernen din ville erkjent virkeligheten, men mon tro om ikke lengselen og frustrasjonen ville vært merkbar av og til.
Ikke hans jobb
Sønnen din er bare fem år gammel og hverken kan eller skal forholde seg rasjonelt til en livsstil han selv ikke har valgt. Han tilhører en generasjon barn som er overstimulerte rundt klokken to hver dag. Attpåtil er han et “delebarn”, hvilket betyr at han har meget få dager i måneden til å kunne være fullt og helt til stede der han er. Han er nesten konstant på vei til eller fra noe eller noen. Dersom det en dag skulle være mulig for deg å ha ham hos deg fire uker i trekk for eksempel, ville du oppleve en helt ny balanse i ham og dere imellom rundt slutten av den tredje uken.
Men livet hans er som det er, og det må han lære seg å leve med. Inntil videre mestrer han det fint — uten å miste hverken livsgleden eller sin appetitt på å være sammen med deg. Hvis jeg var deg, ville jeg så snart som mulig gjøre følgende: Planlegge en tur for deg og ham — til tivoli i København for eksempel — og legge det frem for ham ved å si: “Mor og jeg har nå vært skilt i x antall år. Du har vært nødt til å lære å leve i to familier på én gang. Det har du mestret så flott at jeg gjerne vil gi deg en premie, som du og jeg kan nyte sammen — bare vi to i tre dager”.
Senk kravene
I deres daglige samvær må du snarest mulig glemme din frustrasjon, som utelukkende skyldes urealistiske forventninger og umulige krav. Noen av reaksjonene dine er rett og slett barnslige, fordi du ikke oppnår det du ønsker og sønnen din ikke oppfører seg nøyaktig slik du har tenkt. Jeg er ikke uenig med deg i at det ville være fint om han kunne være litt mer avslappet og dempe kravene til stimuli utenfra. Men det dreier seg først og fremst om hans tap, som han må forsøke å kompensere for når han blir voksen. Slik han er satt sammen, gir hans liv ham ikke mulighet til å pleie sine mer meditative behov. Du skal ikke gi opp tanken, men må nøye deg med å være et godt eksempel for ham.
Når gutten vil besøke naboen klokken syv om morgenen, gi ham en klem og et kyss og fortell ham at du gjerne skulle gitt ham alt — både solen og månen — men at det dessverre ikke er mulig, gjerne krydret med en god porsjon humor. Og når tankene hans ligger en time foran deres felles aktivitet, gi ham en ny klem og fortell ham at du også er glad for endelig å være sammen med ham, og at alt er bra slik det er — her og nå. Det er dét som med et fint ord heter “anerkjennelse”, og det er hundre ganger mer effektivt enn det vi kaller oppdragelse.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015