Hvor begynner og slutter foreldrenes ansvar for et barns helse – og når er det på tide at den unge selv tar over?

Jeg er mor til en flott gutt på 13, snart 14 år. Han gir oss mye glede og et hav av utfordringer. Da han var åtte år fikk han type 1-diabetes. Han har taklet det rimelig greit, men vi har i løpet av disse åra alltid prøvd å tone dette ned, og hele tiden tilrettelagt for ham. Vi har funnet fram sprøyter og måleapparat og gitt beskjed at han må sette insulin.

Han har stort sett greie langtidsmålinger (takket være oss foreldre), han kjenner kroppen sin godt og har ikke hatt følinger. Han vet også veldig godt hvilket kosthold han bør ha og hva han skal sette av insulin, men han gidder aldri ta initiativ selv. Det er frustrerende for oss foreldre, og det blir mye mas.

De siste to åra har vi bodd i utlandet. Her er det slik at vi tilbringer mye tid sammen. Når han ikke er på skole eller fotballtrening, er han stort sett sammen med oss. Det gjør at vi har rimelig god kontroll på hans diabetes, hva han spiser og hva han setter av insulin. Vi flytter hjem til sommeren, og da vil han naturligvis tilbringe mye mer tid sammen med venner.

Hvordan skal vi få ham til å ta ansvar selv for sin egen kropp og helse?

Utfordringen er også at min mann ikke flytter hjem samtidig som oss, og dermed blir jeg en slags alenemor i 4- 5 måneder. Det kan bli tøft hvis jeg ikke kan få min sønn til å samarbeide. Har du noen gode råd?

JESPER JUUL SVARER:

Siden jeg skrev boka «Familier med kronisk syke barn» for noen år siden, har jeg ofte vært invitert til forskjellige faglige konferanser om nettopp barn og ungdom med diabetes. Der har jeg lært det samme som du gir uttrykk for – nemlig at også leger og sykepleiere synes at tenåringer er vanskelige å motivere til å ta ansvar for insulinet.

Jeg har også lært noe annet – nemlig hvor vanskelig det er å motivere de profesjonelle til å gi ansvaret for sykdom og medisinering tilbake til de unge. De har en lang tradisjon for å gi ansvaret til foreldrene i begynnelsen når ungene er små, og det tar jo foreldre – med god grunn – veldig alvorlig.

Diabetes og riktig dosering av insulin er et spørsmål om liv og død, og det setter hele problematikken med foreldreansvar og eget ansvar på spissen. Hvor begynner og slutter foreldrenes ansvar for et barns helse, og når er det på tide at den unge selv tar over? Svaret er generelt at det rette tidspunktet er når det oppstår det jeg kaller destruktive konflikter mellom foreldre og barn. En konflikt er destruktiv (for begge parter og for forholdet) når den gjentar seg med korte mellomrom, og når tonen blir negativ, aggressiv og frustrert.

Det er dette du opplever nå, og du er klok nok til å prøve å finne en utvei eller løsning. Den kommer her:

Du inviterer sønnen din ut på et måltid bestående av de rettene han liker aller best – gjerne rett etter at dere er tilbake i Norge, eller rett før dere reiser hjem. Hvis han spør hvorfor, sier du bare at det er noe du gjerne vil feire sammen med ham. Før middagen skriver du et brev med følgende tekst:

«Kjære X. Far og jeg har tatt hele ansvaret siden du fikk diabetes, og passet på at at du har fått insulin og gjort dine målinger. Nå er det på tide at du får ansvaret tilbake. Det er din kropp, din sykdom og din medisin – og derfor også ditt ansvar, som vi herved legger fra oss. Skulle du få bruk for vår hjelp er det bare å si fra, så hjelper vi gjerne. Men ansvaret tar vi ikke lenger. Du har vår fulle tillit!»

Dette gir du ham etter forretten, og snakker videre ut fra hans umiddelbare reaksjon. Jeg har ennå ikke hørt om noen ung mann eller kvinne som har protestert eller blitt lei seg for dette. Noen ganger kan det være at den unge tviler på seg selv og egentlig gjerne vil at foreldrene fortsetter å passe på, og det er helt i orden. Han har fått ansvaret selv nå, men skal ikke nødvendigvis praktisere det alene. Det skaper imidlertid en helt annen stemning i familien når han selv tar ansvar for å be om hjelp, i stedet for at foreldrene skal mase på ham.

Men! For det er et men: Du og hans far må være helt sikre på at dere er klare til å gi ansvaret fra dere. Er dere ikke det, tar han det heller ikke.

Mine egne erfaringer er de samme som helsepersonalets, at de aller fleste unge tar ansvaret selv og tar seg godt av sykdommen sin. Skulle det mot forventning ikke gå sånn, er det to muligheter: Den ene er at dere undersøker deres egen atferd grundig, så dere er helt sikre på at dere faktisk har sluppet ansvaret. Den andre er å snakke med ham om å få det tilbake igjen. Noen barn og unge med en kronisk sykdom eller funksjonshemming er så vante med at fagfolk og foreldre tar alt ansvaret, at de helt enkelt mangler erfaring med å utøve eget personlig ansvar. Kanskje han ikke engang kan forestille seg hva det betyr. De har bare lært å være enten samarbeidsvillige eller trassige.

Jeg har arbeidet med dette dilemmaet mellom mødre og sønner (hvorfor er det alltid sønnene?) der sønnene var helt opp til 25 år, og etter mødrenes mening helt uansvarlige. De glemte å ta med insulin når de skulle på tur, overnatte hos andre og så videre. Mødrene satt derfor med sønnenes liv i hendene, og var sikre på at de ville dø hvis de selv skulle hatt ansvaret. Det har faktisk aldri skjedd!

Et av de aller viktigste spørsmålene du og mannen din må stille dere, er om dere har tillit til sønnen deres og hans evne og vilje til å ta vare på seg selv. Har dere ikke det, er det en alvorlig hindring for positiv utvikling.

Dette spørsmålet er aktuelt for alle foreldre med barn i denne alderen. De vil gjerne at barna skal bli selvstendige og ansvarlige, men har i virkeligheten ikke tillit til at de kan. Foreldrene velger derfor ofte den enkleste løsningen, som består i å kreve at den unge først må bevise at han eller hun er foreldrenes tillit verdig. Dette fører nesten alltid til en ond sirkel, fordi foreldrene dermed ikke tar ansvaret for sin egen mistillit eller mangel på tillit, som jo er deres følelser i deres hjerner. Når det skjer, står vi i realiteten med to foreldre som krever personlig ansvar av sine barn, men ikke tar ansvar for egne følelser og holdninger.

Resultatet er en uendelig rekke av meningsløse konflikter.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)