Når faren ser seg selv i speilet, møter han en sint og streng pappa. Hva kan han gjøre med det?
Kjære Jesper Juul. Tusen takk for et flott innslag i Magasinet 12. mai. Jeg vil begynne min historie med å si: «Herregud, det er meg denne 17 år gamle gutten snakker om!»
Jeg er en mann på 35 år, med en flott kone og tre flotte gutter på tolv, ni og tre år. Begge vi voksne er godt utdannede, og jobber henholdsvis i skolen og barnevernet.
Jeg kjente jeg ble både varm, kald, svett og kvalm på samme tid da jeg leste om faren som maser, kjefter og lider av «sirkusdirektørsyndromet». Forskjellen mellom guttens historie og min, er at han er barnet som blir utsatt for sin fars sinne eller surhet – mens jeg er den sure faren.
Det er spesielt gutten på ni år som får mye av min surhet. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal gå inn på hvorfor det er akkurat han som får det, men jeg kan vel si at han er den som krever mest av oss. Jeg sa tidligere at jeg har tre flotte gutter, og det er helt sant! Jeg vet ikke hva jeg skulle vært uten disse tre, og det samme gjelder mine følelser for min kone.
Daglig opplever vi at det blir munnhuggeri og dårlig stemning i huset. Spesielt kommer dette fram ved middagsbordet og når leksene skal gjøres. Gutten min på ni sliter med leksene, han klarer ikke å fokusere etter en lang skoledag. Jeg hadde det på samme vis da jeg var ni, og fikk mye pepper når det var lekser jeg ikke klarte å gjøre.
Selv kommer jeg fra en kjempegod familie. Men pappa hadde ikke all verdens tålmodighet når det kom til leksene mine, og jeg var mer fokusert på å komme meg ut til kompisene enn å sitte inne med lekser. Jeg gråt når jeg gjorde lekser, husker jeg. Det verste er at når jeg nå kommer til niåringen min, begynner også han ofte å gråte når jeg skal hjelpe ham med leksene. Jeg blir rett og slett for streng, og vet at forventningene mine er altfor store, men det hjelper ikke den stakkars lille gutten min.
Pappa er akkurat like sint og streng uansett!
Av og til, når vi har vært gjennom dårlig stemning, spør jeg meg selv om jeg rett og slett ikke har det i meg å være pappa? Jeg ser at det jeg nå skriver i helhet omhandler meg og mitt. Er jeg en egoist? Er jeg en drittsekk?
Det er skummelt å sitte her og lese artikkelen samtidig som jeg skriver til deg. Jeg ser mine egne svakheter som familiefar skrike mot meg fra Magasinet, og jeg ser at jeg har gått i den ene fella etter den andre. Kritikk, for eksempel. Når min kone kommer med noe som kan likne kritikk, går jeg rett i forsvar og kommer som regel tilbake med noe som best kan sammenliknes med å skyte spurv med kanon.
Alt jeg vil er at kona mi, jeg og guttene mine skal ha et flott familieliv, der alle føler seg verdsatt og får mulighet til å utvikle seg i den retningen de vil. Nå ser jeg at jeg er den i familien som setter en stopper for dette.
Skal jeg prøve meg på et forsvar, må det bli at jeg bare ønsker det beste for familien. Jeg er en tanke sjenert, og er ikke den som oftest går ut eller deltar i sosiale aktiviteter. Jeg ønsker ikke at guttene mine skal ha det på samme viset, og presser dem derfor ofte til å være med ute blant andre barn. Selvbildet mitt er bare sånn passe. Jeg var ikke flink på skolen, og har nok slitt en del med dårlig selvfølelse på akkurat dette. Dette er også noe jeg ikke ønsker for mine barn – og derfor presser jeg dem når det kommer til lekser.
Hva skal jeg gjøre?
Takk for ditt fine og hudløse brev, og ikke minst: Gratulerer med at du klarte å skrive det! Du beskriver noen mekanismer og stemninger som ikke er sjeldne i det hele tatt. Lekser har slått mange far/sønn-forhold i stykker, men samtidig er det kanskje nettopp her du har størst mulighet til å vokse som far.
Beskrivelsen av din egen far og hans måte å forholde seg til deg på, gir meg anledning til å nevne at vi mennesker som voksne har to hukommelser; en emosjonell og en eksistensiell. I den første har du lagret mange gode minner, og i den andre mye smerte. Det er den som nå bobler opp til overflaten, og litt atypisk for en mann skjer det forholdsvis tidlig i livet ditt. Den utløsende faktoren er din mellomste sønn. Han likner på deg, og du ender med å bli en far som du ikke vil være.
Et av de mest fundamentale menneskelige behovene er behovet for å føle seg verdifull for de menneskene som betyr mest for oss. Når vi får tilbakemeldinger fra dem som tyder på at det ikke lykkes, blir vi sinte og gir dem skylden. Forskjellen på barn og foreldre er at når foreldre opplever dette, er det alltid fordi vi heller ikke er så verdifulle som vi gjerne vil være. Barna er uskyldige, for de ikke har makten til å sette standarden for samspillets kvalitet i familien. Makten og ansvaret ligger hos foreldrene.
Familien er preget av nettopp denne frustrasjonen: Alle gjør sitt beste, men lykkes likevel ikke. Noen vender frustrasjonen ut, andre vender den inn i seg selv, sånn som du gjorde en gang, og som din sønn gjør nå.
Du har utviklet atferden i din egen oppvekstfamilie, og nå står du i samme situasjon som oss alle. Ditt eget familieliv konfronterer deg med nødvendigheten av å vokse som menneske, så den overlevelsesstrategien du utviklet som barn kan bli en livsstrategi i takt med at du langsomt fjerner de selvdestruktive sidene av din atferd som far og partner. Gjør du det, vil du komme tettere på de høye målene du har satt for deg selv, og dine nærmeste vil oppleve hvilken kolossal verdi de har for ditt liv.
Betingelsen er at du gjør det åpent. At du deler dette (for eksempel ved å vise dem denne spalten) med alle på en gang. Det blir ikke lett. Du må rett og slett risikere å være sårbar og blottlegge din inkompetanse for dem – og takke spesielt din mellomste sønn for hjelpen. Du kan eventuelt øve deg sammen med din kone først, men du slipper ikke unna å måtte dele din sårbarhet og momentane hjelpeløshet med barna også.
Det faktum at du har tre gutter gir deg en ekstraordinær mulighet til å gi dem et forbilde som kan bære dem langt inn i neste generasjon av fedre. Du er en flott pappa, fordi du nå ser dine egne begrensninger og merker trangen til å gjøre noe med dem. Kona di kan ikke gi sønnene dine et forbilde på samme måte, men hennes kjærlighet og omsorg kan hjelpe deg gjennom de neste åra. Du kan godt be henne om råd og hjelp, men hver gang du er usikker på din rolle som far er det mye bedre å gå direkte til sønnene dine og spørre dem. Kvinner har veldig lite peiling på hva det vil si å være pappa, akkurat som vi menn har lite peiling på å være mødre.
I min bok «Foreldreveiledning» finner du en beskrivelse av det grunnleggende behovet for å oppleve verdi i relasjon til andre mennesker, og i boka «Mann & Pappa» er flere handlemuligheter beskrevet.
Det vanskeligste ved alt dette er egentlig ikke de aktive handlingene jeg foreslår. Det vanskelige er å revidere selvbildet sitt, å ta avskjed med den du var, og tåle både sorgen og angsten som følger med enhver dynamisk utviklingsprosess. Ditt nåværende selvbilde og din konstruktive og destruktive atferd oppsto i kjærlige relasjoner. Det er bare i nye kjærlige relasjoner de kan endres.
Ikke fra den ene dagen til den andre, men i løpet av et par år.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015